Brussel er en by hvor det er stor gjennomstrømming av folk. Regelmessig tømmes byen for kull av mer eller mindre unge og lovende, for deretter å bli inntatt av en ny kohort eurokrater, lobbyister, diplomater og praktikanter. Slik er det også med korrespondentene. De kommer og går, men for hvert år blir det stadig færre av dem.
Så også med de få nordmennene blant dem. Parallelt med at EU og utviklinger i Unionen blir viktigere og viktigere for Norge, blir det færre og færre til å skrive hjem om det som skjer i de byråkratiske irrgangene i Europas hovedstad.
I sommer takket NTBs utsendte i byen, Bibiana Piene, av for seg og med henne trakk nyhetsbyrået seg ut av Brussel for godt. TV2s Europakorrespondent, Elin Sørsdahl, vender også snuten hjemover, tilsynelatende uten at noen tar opp igjen arbeidet etter henne. Med det gjenstår utsendte fra NRK, Aftenposten, Khrono og nettavisen Energi og Klima.
Det er imidlertid ikke slik at alle disse vier sin udelte oppmerksomhet til EU og det som skjer i Unionen, snarere tvert imot. Både NRK og Aftenposten holder seg med Europakorrespondenter. De gjør en utmerket jobb, men vier i begrenset grad dekningen sin til det som skjer i Brussel. Slik DNs mangeårige utenrikskommentator Kjetil Wiedswang skrev i «Hovedsakelig harmløs. Den norske modellen i Brussel» i 2011: «Svært mange medier, også de norske, har valgt å definere sine Brusselmedarbeidere som ‘Europakorrespondenter’, med mulighet til å utnytte at Brussel er et veldig enkelt sted å komme seg bort fra.»
Med det gjenstår Khrono og Energi og Klima, hvorav førstnevnte er et utpreget nisjemedie for universitetssektoren. I fraværet av NTB, betyr det at den eneste norske journalisten som vil ha sitt udelte blikk på politiske utviklinger i EU fra høsten, er Energi og Klimas utsendte, og det hovedsakelig på nettopp klima og energipolitikken.
Hadde det journalistiske vakuumet blitt fylt av grundig analyser fra norske EU-eksperter i stedet, hadde det kanskje ikke vært så ille, men slik er det ikke. Slik tidligere leder for LOs Brusselkontor Knut Arne Sanden nylig spurte: «Hvor er EU-ekspertene hen? Har vi ingen?»
I motsetning til sine slektninger USA-ekspertene, glimter EU-ekspertene med sitt fravær på de store sendeflatene og i de viktigste avisspaltene i Norge. De er der, men kommer – tilsynelatende – langt sjeldnere til ordet. Når de først gjør det, snakker de som regel om mer forlokkende temaer, som høyrepopulistenes fremmarsj, ikke om kjedelig politikkutvikling.
«Den eneste journalisten som vil ha sitt udelte blikk på politiske utviklinger i EU, er Energi og Klimas utsendte»
Mangelen på både journalistisk dekning av hva som skjer i EU og grundige analyser fra norske eksperter, utgjør et betydelig problem for den norske debatten om EU. Uavhengig om man er for eller mot EU, for eller mot EØS-avtalen, må man forholde seg til det som skjer i Brussel og de avgjørelsene som blir fattet der.
For næringslivet legges mange av deres ramme- og markedsbetingelser i Brussel, og for den jevne nordmann er en stor del av det norske lovgiverarbeidet utkontraktert til den belgiske hovedstaden.
Det relative fraværet av solid informasjon fra norske kilder om EU-forhold, samt eksperter som kan gjøre de tunge, byråkratiske prosessene i Brussel forståelige for folk flest, gjør at EU forblir ukjent for oss. Når unionen først dekkes, er det fordi noe dramatisk har skjedd med virkning for oss. Da er det som regel for seint, og følelsen av Unionen som noe uhåndgripelig og utenfor vår kontroll vokser tilsvarende.
Sjelden dreier den lille dekningen som er av EU seg om hva som kommer til å komme eller er i gjæring i Unionen. Snarere dreier den seg om det som har skjedd, som når håpløst forsinket energilovgivning (fjerde energimarkedspakke) skal innarbeides i norsk rett. En unektelig viktig hendelse, men hva om man også løftet blikket og så fremover i dekningen av EU?
På energiområdet er det for eksempel rivende debatt i Europa om hvor man er på vei og hvordan fremtidens kraftsystem skal innrettes. Her har EU og særlig Europakommisjonen en nøkkelrolle. I Brussel er det løpende diskusjon om hva man vil trenge for bedre integrasjon av kraftmarkedet. Enkelte har løftet behovet for et nytt byrå i tillegg til Acer, ett som mer direkte skal ta for seg regulering av kraftnettet. Blir et slikt byrå en realitet, vil det unektelig få innvirkning på Norge. Sånt hadde vært greit å vite om i god tid.
Hadde man hatt en bredere og mer moden dekning av europeiske prosesser som så fremover og fulgte med på hva som var under utvikling i Brussel, ville det ikke bare gi en mer opplyst befolkning, men også en som kunne lagt større press på sine politikere til å handle tidlig.
Å be Jonas Gahr Støre sette hardt mot hardt med EU om fjerde energimarkedspakke er fånyttes. Til det rister eurokratene oppgitt på hodet. Dette er politikk som ble diskutert og vedtatt for snart et tiår siden.
Norge har svært få påvirkningsmuligheter i møte med EU, men disse er definitivt større om utviklinger blir plukket opp tidlig i den europeiske lovgivningsprosessen. Per i dag er det ikke mulig for en interessert norsk borger å plukke opp på slike utviklinger via norsk presse. Til det er dekningen av EU alt for mager og på etterskudd.
