Høyrekonservatismen, som lenge har hatt svært skrinne kår i Norge, er på frammarsj. I Høyre var konservatismen lenge fortrengt av globale liberale og liberalistiske vinder, mens Frp i motsetning til høyrepopulistiske partier i Europa har vært et utpreget ikke-konservativt, markedsliberalistisk parti. Men tida skifter ham. FpU har fått en kristenkonservativ katolikk som nestleder, mens KrFs Dag-Inge Ulstein og Frps Sylvi Listhaug kappes om å buktale til konservative og Israel-vennlige velgere.
En framtredende representant for norsk konservatisme har i mange år vært Asle Toje, som i tillegg til en korrekt konservativ klesstil har omfattende kunnskaper om europeisk kultur og politisk historie. Han deltar i en rekke podkaster, gir ut bøker, holder foredrag og er svært aktiv i sosiale medier. Han har også vært en slags gudfar for Foreningen av alle konservative studenter, Faks, der yngre, gjerne mannlige studenter, stiller i blankpussede sko til samtalegrupper, foredrag og festlig samvær.
Konservatismen har mange røtter og kilder og står ikke minst sterkt i Storbritannia. Men nå er det vindene over Atlanteren som tar med seg høyrekonservatismen fra USA, der trumpismens seiersmarsj har endret hele det politiske landskapet. Trumps bevegelse huser mange høyrekonservative, for ikke å si høyreradikale. Den kanskje fremste av dem er J.D. Vance, som bekjenner seg til et kristen og konservativt livssyn, mens Jordan Peterson og mange andre i podkastsfæren bidrar med sitt på den kulturelle fronten.
«De klassiske verdikonservative er skjøvet i bakgrunnen.»
Konservative på høyresida har ofte vært omfavnet av oss på venstresida, som representanter for en tradisjonsbevisst kulturpragmatisme, som var kritisk til ytterliggående markedsliberalisme – og heller ikke gikk av veien for å alliere seg med venstresida hvis det trengtes. Det var for eksempel ikke måte på hvor positivt Francis Sejersted og Georg Apenes ble omtalt i Klassekampen.
Men den klassiske verdikonservatismen har med Trumps inntog på arenaen blitt skjøvet i bakgrunnen for en ny mer aggressiv høyrekonservatisme. Kulturkampen rundt woke var bare et vardøger. Det som nå radikaliserer den konservative høyresida, er innvandring og Israel. En skribent som Halvor Fosli forsvarer nå de grusomste krigsforbrytelser mot palestinerne, som en rettferdig kamp mot Hamas. Israels skånselsløse krig i Gaza har fått fram en helt ny aggressivitet blant høyrekonservative. Det er ingen grenser for hva som kan forsvares i Israels navn.
På samme måte har innvandringsspørsmålet radikalisert den konservative høyresida. En av stifterne av Foreningen for alle konservative studenter, Chase Alexander Jordal, som for øvrig er tillitsvalgt i Midt-Telemark Senterparti, hevder i en bok på Document forlag at det kan bli nødvendig med «repatriering» av innvandrere, altså fordriving av mennesker med statsborgerskap. Ja, selv bruk av militærmakt for å få land til å ta imot deporterte drøftes seriøst.
Disse sakene driver høyrekonservative mot høyreradikalismen. Spørsmålet for konservative av den gamle skolen er hvordan de vil takle den nye radikalismen. Er man virkelig villig til å forsvare krigsforbrytelser og fordriving fordi det er ens venner som utfører ugjerningene – og går man virkelig til en så ekstrem ytterlighet at man er villig til å frata folk med statsborgerskap sine rettigheter og fordrive dem?
