Globaliseringen har gitt kapitaleiere en exit-trussel til bruk overfor både ansatte og myndigheter, og outsourcing har bidratt til lavere kostnader for eiere.
Global skattekonkurranse og nyliberal ideologi har drevet selskapsskatten nedover, og fikse ordninger med holdingselskaper gir kapitaleiere anledning til å utsette mye av skatteregningen. 1600 milliarder rikmannskroner nyter godt av dette, ifølge en ny rapport fra SSB.
Finansiell globalisering bidro til finanskrisen i 2008. Den sendte oss inn i et langvarig lavrenteregime. Regjeringer og sentralbanker gjorde mye mer for å forsvare aksjekursene enn mannen i gata.
Gamle formuer ble reddet fordi aksjeeierskap er konsentrert i toppen av inntektsfordelingen. Samtidig fikk de rike blant oss nye muligheter, fordi den som har penger fra før har høyest kredittverdighet. Billige lån og lave aktiva-priser er en flott cocktail for de som er i posisjon til å handle.
Kollapsende boligpriser etter 2008 ble en gyllen mulighet for oppkjøpsfond som amerikanske Blackstone eller den norske boliginvestoren Ivar Tollefsen.
I det hele tatt: Investorer, spekulanter, fondskapitalister og bolighaier så formuene sine vokse mellom 2009 og 2020.
Da verden kunne tatt museskritt mot mer «normale» renter kom Covid og nye rekorder ble slått av sentralbanker som ville støtte aksjemarkedene gjennom å drive rentene ytterligere ned. Ikke alle lå an til å vinne på dette. Eiere av fysiske butikker, hoteller og parkeringsplasser kunne gått på trynet, men flere stater, ikke minst den norske, delte ut så mye penger, på en så betingelsesløs måte, at mange av mottakerne hadde utbyttefest rett etter Covid. Regjeringen Støre har skjerpet formuesskatten noe. Dette til tross, det er ingen tvil om at de rike blant oss i stort har hatt gode vilkår i mange år. Det ser man også på tallene. Antallet milliardærer vokser for hver gang bladet Kapital legger fram sine lister.
Likevel klager de i ett kjør. Det finnes så mange «aksjoner» organisert (og betalt) av rikinger som vil bekjempe det blekrosa sosialdemokratiet vårt at jeg har mistet tellingen. Lakseoppdretterne ble vanvittig støyende da samfunnet ville at de skulle betale ekstra skatt av sine formidable overskudd, i bytte mot retten til å forurense og tjene seg rike i våre felles fjorder. «Nå slukkes lysene langs kysten» var en av de mer pompøse (og totalt misvisende) variantene som ble servert fra den kanten da det sto på som verst.
«Kanskje folk med sosiopatiske trekk er overrepresentert blant de rike?»
I et intervju med Nettavisen sier den rike investoren Øystein Stray Spetalen at vi står foran et skjebnevalg. Angivelig fordi belønningssystemet i samfunnet er helt skjevt. Dette kommer fra mannen som har bygget seg en formue gjennom aksjeinvesteringer og har full anledning til å nyte godt av skatteregimet jeg beskrev over. Han snakker om «folk som står opp om morran», men sikter nok ikke til armeen av helsearbeidere som begynner klokka sju hver morgen.
Er det virkelig så vanskelig å se, og deretter bare nyte, sine egne privilegier? Jeg har prøvd å formulere noen – ikke gjensidig utelukkende – hypoteser for hvorfor de rike er så sinte hele tiden:
- Det offentlige ordskiftet har ofte preg av en kamp om offerrollen. Er du et bona fide-offer fortjener du mer, ikke mindre.
- Rike og mektige mennesker omgir seg med folk som er økonomisk likestilt eller avhengige av dem. Klokskap forutsetter et minimum av motstand. Er du omgitt av meningsfeller og ja-mennesker får du ingen korrektiver.
- De har ikke sjelefred: Veien til ikke-arvet rikdom krever at du er som besatt. Det finnes ikke noe mål, bare en prosess der du hele tiden kjemper for å få mer.
- Seleksjon: Kanskje folk med sosiopatiske trekk er overrepresentert blant de rike (som vi vet de er blant toppledere)? En venn av meg jobbet i et revisjonsbyrå der de internt snakket om «skattepsykopatene». De som var villige til å bruke to kroner på å spare én krone skatt.
- Et utbredt psykologisk bias er å tolke ting til egen fordel: All rikdommen de har samlet er bokstavelig talt deres egen fortjeneste. Går noe galt er det på grunn av rammebetingelser og udugelige, misunnelige sosialdemokrater.
Det evige maset tar oppmerksomhet bort fra det mange vil mene er viktigere problemer, som økende fattigdom og stigende ulikhet. I tillegg holder det liv i en diskurs der vi er blitt forledet til å tro at rikdom alltid reflekterer at noen er mer talentfulle og har jobbet hardere enn oss andre, og at vi i helt urimelig grad trenger disse menneskene for å skape jobber og vekst. Det å sitte og høste leieinntekter, eller å eie et flyselskap som er blitt reddet av staten to ganger (Norwegian, som igjen eier Widerøe), mens man selv er skatteflyktning (John Fredriksen) er ikke helt det samme som å skape noe nytt.
Det kan gå riktig galt når de rikestes mørkeste tanker får blomstre. I Silicon Valley sitter det en liten gruppe menn som verken tror på demokrati, menneskerettigheter, frie medier eller empati med andre. Per i dag har disse enorm innflytelse over amerikanske politikk, og de bruker den til å forgifte samfunnet mens de beriker seg selv ytterligere.
