Klassekampen publiserte den 23. juli et forvirrende leserinnlegg av Per Aage Pleym Christensen som respons på et tilsvar jeg fikk publisert på anarkisten Stein Lillevoldens rabiate angrep på Norgesdemokratene.
Allerede abonnent? Logg inn
Keir Starmer varslet tirsdag at Storbritannia kan anerkjenne Palestina i september, som press mot Israel, dersom Netanyahu-regjeringen ikke åpner for våpenhvile og en fremtidig tostatsløsning. Det Starmer i realiteten sier, er at palestinernes rett til en egen stat er betinget av at Israel endrer kurs – og det i en situasjon der Israel står anklaget i Den internasjonale domstolen for mulig folkemord etter å ha lagt Gaza i ruiner. Det er en videreføring av tidligere kolonial praksis, der stormakter opptrer som administratorer over hvem som får danne stat, og når. Palestinerne har krevd en stat i over 75 år. 147 land har allerede anerkjent dem. Likevel opptrer britiske og amerikanske myndigheter som om de forvalter Palestinas modenhet for statsdannelse. Når Starmer gjør anerkjennelsen av Palestina til et forhandlingskort betinget av okkupasjonsmaktens oppførsel, viderefører han arven fra mandatordningen under Folkeforbundet og FN; et system etablert etter første verdenskrig, der tidligere kolonier ble «administrert» av stormakter inntil de var «klare» for selvstyre. Palestina var et slikt territorium, under britisk kontroll.
Joakim Enrique CarliProfessor emeritus Håvard Teigen kritiserer i Klassekampen 28. juli de som vil regulere korttidsutleie av boliger mer. Han er helt sikkert kjent med begrepet allmenningens tragedie. Når for mange boliger i en bygård, nabolag, grend eller bykjerne konverteres til fulltids korttidsutleie, blir det lett problemer for alle andre. Utleier tjener penger, mens alle andre taper. Det blir færre boliger tilgjengelig i boligmarkedet.
Tobias Drevland LundI Klassekampen 18. juli roter Odd Rambøl til debatten om valget mellom H eller Ap er et tydelige retningsvalg. Utgangspunktet var Mari Skurdals påstand i Klassekampen 26. juni at «To og en halv måned før stortingsvalget står de politiske motsetningene i Norge i skarpt relieff.» Rambøl argumenterer ikke for at det er en avgjørende forskjell på Høyre og AP, men for at «Folk stemmer Ap av en grunn». Sjølsagt gjør de det. Akkurat som folk stemmer SV, Rødt, Frp, AfD og Trump av «en grunn», ofte flere grunner. Med dette snodige utgangspunktet tillegger han meg en «besserwisser-arroganse» fordi jeg angivelig mener at Ap-velgere er «en gjeng som stemmer på et parti som fører en politikk de egentlig er imot». Mener ikke Rambøl at arbeidervelgerne i USA som stemte på Trump, stemte på en politikk de «egentlig» er imot? De tyske og italienske arbeiderne som stemte på Hitler – stemte de ikke på en politikk som de «egentlig» var imot, det vil si som ikke tjente deres interesser? Er man arrogant hvis man mener det? Bare hvis man mener at det skyldes at de er «dumme», noe verken jeg, SV eller Rødt gjør. Vi ser det at mange flere stemmer på Ap enn på oss som et klart uttrykk for at vi ikke har en politikk på viktige områder, som innvandring, sentralisering, byråkratisering av offentlig sektor, klima.
Anders Ekeland