Den 5. august samles verdens land i Genève for neste runde i forhandlingene om en ny rettslig bindende avtale om plastforsøpling. Forhandlingene har pågått siden 2022, og er nå på overtid. Håpet er å sluttføre avtalen innen utgangen av året.
Mye står på spill. Ikke bare fordi plastforsøpling er et alvorlig internasjonalt miljøproblem. Men også fordi dette er en test på om det internasjonale samfunnet fortsatt er i stand til å finne effektive svar på felles problemer – slik det en gang gjorde for ozonlaget.
I beste fall kan plastavtalen bli den nye gullstandarden innen internasjonal miljørett, hvor et ambisiøst flertall tar koordinerte grep til beste for fellesskapet. I verste fall låses vi fast i et dysfunksjonelt politisk sirkus, med store hårete mål, men få konkrete løsninger.
Plastforsøpling er ikke et enkelt problem å regulere. Antallet utslippskilder er stort, mengden produkter som plast inngår i er nærmest uendelig. Og kunnskapen er ofte mangelfull – både hva gjelder skadeomfang og løsninger.
For noen deler av problemet er svaret åpenbart. Produkter med høy forsøplingsrisiko, og som lett kan erstattes av mer bærekraftige alternativer, bør fases ut. Dette gjøres allerede i økende grad rundt i hele verden. For andre deler av problemet, som utslipp av mikroplast fra bildekk, har vi per i dag ikke teknologien eller løsningene. Det gjør det vanskelig å enes om felles globale regler.
Det forskes mye på plastens negative konsekvenser, både for mennesker og natur, og vi vet langt mer i dag enn for ti år siden. Men om ti år vil vi vite enda mer, og sannsynligvis ha bedre løsninger. Korkene på brusflasker kommer ikke til å være like irriterende for alltid.
For forhandlerne som møtes i Genève i august er dette viktig, fordi det betyr at de må utforme en avtale som kan styrkes over tid, og som også bidrar til utvikling av mer kunnskap. For å få til det, er det spesielt én felle de må unngå å tråkke i: De kan ikke gi hver eneste statspart vetorett på nesten alt av beslutninger, som i praksis er det som har skjedd for det store flertall av miljøavtaler vedtatt siden slutten av den kalde krigen.
Miljødiplomatiet har en underlig dragning mot konsensus. Det å stemme er nærmest tabu, uansett hva prosedyrereglene sier.
Gjennom tre tiår har de minst progressive landene altfor ofte klart å overbevise resten av verden om følgende premiss: globale problemer krever globale løsninger, og derfor er det bortkastet å vedta noe som helst hvis ikke alle er enige.
«Miljødiplomatiet har en underlig dragning mot konsensus. Det å stemme er nærmest tabu»
Men premisset er grunnleggende falskt. Det er ingen nasjonalforsamlinger som følger samme tankegang – at alle representanter kan blokkere enhver beslutning. Demokratiet ville ikke fungert hvis det var sånn. Senegals forhandlingsleder formulerte det på følgende vis under den andre forhandlingsrunden i 2023: «konsensus dreper demokratiet».
Tanken om at flertallsmakt også må kunne brukes i det multilaterale system er heller ikke bare ønsketenkning. De mest effektive miljøavtalene vi har – som Montrealprotokollen om ozonlaget og MARPOL-konvensjonen om forurensing fra skip – tillater flertallsvedtak for de fleste beslutninger. Det er dette som gjør at de virker.
Og motsatt. For de fleste miljøavtalene vedtatt siden begynnelsen av 90-tallet er det krav om konsensus for de aller fleste beslutninger. Konsekvensene av dette har vært brutale.
FNs klimakonvensjon er en av avtalene som har blitt holdt mest tilbake av beslutningsreglene, gjennom blokkeringer fra en håndfull oljestater. Resultatet er manglende tiltak for å fase ut fossile brensler, og dermed dødelige hetebølger, flommer, tørke og skogbrann.
I en tid der stormaktene tar seg mer og mer til rette, må flertallet vise sin makt. Når autoritære ledere stjeler en stadig større del av nyhetsbildet, er det lett å glemme at et klart flertall av verdens land ønsker sterkere internasjonal rett. Det siste året har det blant annet gitt seg utslag i vedtaket om å starte forhandlinger om en ny internasjonal skattekonvensjon, vedtak av en ny pandemiavtale, og nye regler for utslipp av klimagasser fra skip.
Norges interesse er på dette feltet helt åpenbar: Som en liten åpen økonomi er vi tjent med flere og sterkere internasjonale regler på alle områder, fra handel og økonomi, til nedrustning, helse og miljø.
Plastavtalen er en sjelden mulighet. Ikke bare til å ta tak i et av vår tids største miljøproblemer, men til å gjøre ting annerledes. Uttalelser fra både USA og oljestatene i Midtøsten i forkant av møtet viser at det er urealistisk å få til en meningsfull avtale der alle land er enige. Samtidig viser posisjonene til et overveldende flertall av land at det er fullt mulig å få til en historisk effektiv avtale mellom de landene som vil.
Både denne avtalens suksess og folkerettens plass globalt avhenger av flertallets vilje til å vise sin makt. Stå opp mot de som ønsker å undergrave systemet og vedta effektive internasjonale regler gjennom flertallsvedtak.
Norge har både troverdighet og erfaring til å ta denne kampen. På forhandlingsmøtet i Genève bør vi sende et tydelig signal: En plastavtale der de som vil minst får vetorett, er ingen løsning. Det er en tvangstrøye med glanset omslag.
Andreas Bjelland Eriksen har en unik mulighet til å endre årtier med stillstand og skape nytt håp for internasjonalt samarbeid. Da må han vise at flertallet som ønsker sterkere internasjonalt samarbeid tør å gjennomføre det.
