I døden er vi fortsatt ulike

Pussig av Kauserud

«Vi skulle gjerne hatt flere journalister i Norge med en solid faglig forankring innen naturvitenskapene, ikke kun humaniora og samfunnsvitenskap.» Slik avslutter professor Håvard Kauserud et, for meg litt merkelig innlegg i fredagens KK. Min forankring er kanskje ikke solid, men litt research fra akademikerens side ville vist ham at jeg er naturviter, med utdannelse innen kjemi, fysikk og biologi – og med en liten smule arbeidserfaring fra samme fagfelt. Jeg gjorde imidlertid et valg en gang i tidenes morgen, og ble i stedet journalist og deretter forfatter av sakprosa – om biologi, økologi – og mitt felt, entomologi («Å elske et insekt. Hva skjer når insektene forsvinner» kom sommeren 2024). Kauseruds innlegg framstår for meg som pussig, ettersom han åpner med å se problemet for journalister som «dekker mange felt samtidig, i tillegg til at de skal legge fram vitenskapelige funn på en enkel og forståelig måte, som også fenger leseren. Det er derfor forståelig at det enkelte ganger går i ball …» – før han drar fram en halv linje av en flere sider lang artikkel jeg skrev for et halvt år siden (en av anslagsvis 5000 pluss, som jeg har skrevet de siste tiårene) – og som dypest sett handlet om Darwin. Den halve linja omtalte riktignok et fenomen nær Kauseruds ekspertise: sopp, og var basert på lesing av noen hundre sider Suzanne Simard. Jeg vet at ikke alle er enig med henne, men hun bedrev legitim forskning. Denne Peter Wohllebens som Kauserud også nevner, har jeg aldri referert til.