Jeg vet ikke engang om du kan kalle det for et nytt handelsregime, fordi det er så lite logikk i det hele.
Ha-Joon Chang prøver – som oss alle – å forstå signalene som kommer i en merkelig strøm fra Det hvite hus. Changs fordel er at han er samfunnsøkonom og spesialist på internasjonal handel og industrialisering. Han er til og med tilhenger av tollbeskyttelse som politisk verktøy, men tollmurene som Donald Trump innfører, er helt meningsløse, mener Chang.
– Det Trump prøver å oppnå, er å få utenlandske selskaper til å komme og produsere varer i USA. Kanskje de får en ny fabrikk her og der, men det kommer ikke til å utgjøre noen stor forskjell, for avindustrialiseringen i USA de siste tiårene har vært så enorm.
Ha-Joon Chang er professor i samfunnsøkonomi og forfatter av en rekke bøker om økonomisk utvikling, frihandel, industrialisering og kapitalisme. Chang er født og oppvokst i Sør-Korea, men har tilbrakt hele sitt yrkesliv i Storbritannia. Han foreleste i mange år ved Cambridge, før han i 2022 flyttet over til School of Oriental and African Studies (Soas) i London.
Erfaringene fra hjemlandet Sør-Korea går som en rød tråd gjennom Changs forfatterskap. Han er opptatt av å vise fram at Sør-Korea og de andre asiatiske landene som har hatt en voldsom økonomisk vekst de siste tiårene, har oppnådd dette ved hjelp av toll, subsidier og andre former for statlig styring av industriutviklingen – stikk i strid med den rådende frimarkedsideologien.
Retten til å bruke tollmurer for å beskytte sitt eget næringsliv – særlig for utviklingsland – var i mange år en fanesak for Chang og for venstresida, men hva skal man så tro og mene når Donald Trump, ute på det ytterste høyre, gjør nettopp dette?
Spiselig økonomi
Selv om han er kritisk til Trumps toll, er det ikke slik at Ha-Joon Chang ønsker seg tilbake til det tidligere handelsregimet.
– Det kan vi ikke, fordi det regimet gjorde at de aller rikeste, særlig i finansnæringen, ble sittende igjen med et enormt overskudd. Det var dette som skapte Trump. Wall Street skapte Trump. Bill Clinton, Barack Obama og den europeiske venstresida, som britiske Labour, skapte grobunnen for Trump fordi de ikke tok vare på arbeiderne, sier han.
Chang illustrerer den nyliberale vendingen – minst mulig regulering av næringsliv og finans og minst mulig restriksjoner på handel – ved hjelp av trafikkregler:
– På 1980-tallet kom Ronald Reagan og Margaret Thatcher og sa at vi må fjerne alle trafikkregler fordi folk burde få kunne kjøre så raskt de kan. Vekk med trafikklys, setebelter og fartsgrenser. Så kom Bill Clinton og Tony Blair og sa: «Oi, se på alle disse menneskene som er ofre for trafikkulykker! Vi må gi dem penger så de skal klare seg og bygge sykehus som kan behandle dem.» Men de tok aldri tak i det grunnleggende problemet, at det ikke lenger var trafikkregler, sier Chang.
Slike analogier er typisk Ha-Joon Chang. Hans bøker er skrevet i et lettfattelig språk og er fulle av historiske eksempler og pussige anekdoter. Changs mål er nettopp å gjøre økonomi tilgjengelig for ikke-økonomer. Han har sammenliknet økonomispråket med kirkas bruk av latin i middelalderen: et høyverdig språk som eliten bruker, men som er uforståelig for alle andre.
I sin siste bok «Edible Economics – the World in 17 Dishes», som ble utgitt i 2022, bruker Chang anekdoter om matvarer for å gjøre de korte kapitlene spiselige for den allmenne leser. For eksempel glir en fortelling om bananens historie over i en utlegning om de multinasjonale selskapenes makt, mens den lille ansjosen brukes som et utgangspunkt for å argumentere for industrialisering i utviklingsland.
I 2010 utga Chang bestselgeren «23 ting de ikke forteller deg om kapitalismen». Han står også bak den moderne klassikeren «Kicking Away the Ladder», som tar for seg hvordan rike, industrialiserte land har brukt handelsproteksjonisme og ulike former for statlig innblanding for å skape økonomisk vekst, for deretter å nekte fattige land å ta i bruk de samme verktøyene.
Men selv om han er en svært populær forfatter, er Chang stadig en outsider innen økonomifaget. I en årrekke har han banket løs på vedtatte sannheter, som at skyhøye lederlønninger er nødvendig for innovasjon og vekst, eller at veien til økonomisk utvikling for fattige land går igjennom frihandel.
Lønninger i stå
Når han nå kritiserer Donald Trumps handelspolitikk er det fordi Chang mener tollmurer i seg selv ikke er nok til å få den amerikanske industrien på beina, og at tollmurene vil skade arbeiderklassen ved at importvarer blir dyrere. Billig import er nemlig en del av «avtalen» som har holdt amerikanske arbeidere relativt fornøyde, til tross for stagnerte lønninger, mener Chang.
– Lønningene har mer eller mindre stått på stedet hvil siden 1970-tallet. Hvorfor ledet ikke det til politiske opptøyer? Delvis på grunn av den eksplosive veksten i forbrukslån, men også fordi folk hadde råd til de samme tingene som før på grunn av billig import.
Tollmurene vil føre til dyrere import, men samtidig har Trump ingen plan for å øke lønningene. Derfor er tiltaket helt feilslått, mener Chang.
– Det vil ta flere tiår å bygge opp igjen amerikansk industri. Og du må få selskapene til å øke lønningene slik at arbeiderne kan tåle høyere priser. Så, kun å øke tollmurene er helt mislykket.
«Wall Street skapte Donald Trump»
— Ha-Joon Chang, forfatter og samfunnsøkonom
Chang ønsker seg det han kaller en «asymmetrisk proteksjonisme», som vil si at de svakeste landene skal få kunne ha så mye proteksjonisme – altså en handelspolitikk som verner om egen produksjon – som de trenger, og når landene blir rikere, skal de ha mindre og mindre proteksjonisme.
– Men selv de rikeste landene skal kunne bruke midlertidig tollbeskyttelse for nye industrier eller for å tilpasse industrier i nedgang.
– Norge har lenge beskyttet landbrukssektoren med tollmurer. Tenker du at det er greit?
– Å ja, det må Norge kunne gjøre. Land må kunne holde på sine tradisjoner og bosettingsmønstre. Hvis Norge hadde åpnet opp for landbruksimport fra USA, hadde alle bøndene i Norge forsvunnet over natta.
Kritisk til høye renter
For folk flest i Norge merkes handelskrigen aller mest på den måten at lånene våre er dyre å betjene. Uroa rundt Donald Trumps tollpolitikk bidro til at Norges Bank ventet lenge med å sette ned styringsrenta. Slik tilbakeholdenhet er unødvendig, mener Ha-Joon Chang.
– Inflasjon må bekjempes på en måte som tar bedre vare på utsatte folk. Det går for eksempel an å sette pristak på grunnleggende varer, og på den måten unngå at selskaper utnytter situasjonen og øker prisene mer enn nødvendig.
Chang mener også at selskaper som tjener store penger på de økte prisene – særlig de europeiske energiselskapene – må skattlegges hardere.
– Jeg forstår ikke hvordan tilsynelatende progressive politikere kan stå og se på at minstepensjonister fryser i hjel mens disse energiselskapene håver inn milliarder av dollar i ekstra fortjeneste. Men vi har blitt hjernevasket av nyliberalismen til å tro på at alt som kontrollerer næringslivet, alt som reduserer deres profitt, er dårlig for økonomien.
– Men har ikke de siste årenes unntakstilstand ført til en viss mer åpenhet for å benytte seg av politiske verktøy som regulerer næringslivet? Da energiprisene gikk i taket, innførte EU for eksempel en ekstra skatt på energiselskapene, som ble delt ut igjen til sårbare strømforbrukerne.
– Ja, jeg tror dette sakte er i ferd med å forandre seg. Med finanskrisa, eurokrisa, pandemien og klimakrisa begynner folk å forstå at den eksisterende modellen ikke fungerer, og flere land tar i bruk nye måter å gjøre ting på, sier han og fortsetter:
– Den globale maktbalansen holder også på å endre seg, med framveksten av Kina og andre store utviklingsland. Jeg skal ikke legge for mye håp i at krisene kan lede til radikal endring, men jeg tror definitivt at vi er på vei inn i en ny fase. Jeg tror det kan være begynnelsen på slutten for nyliberalismen.
Et barbarisk samfunn
– Hvordan kan venstresida tjene på at spillereglene endrer seg?
– Venstresida burde være mye modigere. Gå tilbake til det som gjorde venstresida flott: velferdsstaten og kontroll på økonomisk ulikhet.
Chang forteller om en gang han holdt et foredrag i Danmark. En i publikum rakk opp hånda og sa at velferdsstaten var i ferd med å bli en byrde og at han mente den måtte reduseres drastisk.
– Da sa jeg til ham at han ønsket å rasere velferdsstaten kun fordi han aldri hadde levd i et land uten velferdsstat. Det har jeg, sier Chang.
Han forteller om oppveksten i Sør-Korea på 1960- og 70-tallet.
– Et slikt samfunn er veldig barbarisk. Ett feilsteg, og du er ferdig. Tidligere hadde man fortsatt storfamilien som fungerte som et sikkerhetsnett, men det har vi ikke lenger. De skandinaviske landene var blant de med høyest økonomisk ulikhet i Europa tidlig på 1900-tallet. Ut av disse samfunnene har dere klart å skape velferdsstater. Det er en historisk bragd, som det er all grunn til å løfte fram.
Verdenshandel uten USA
– Tilbake til handelskrigen: Det Trump gjør, er å forandre de globale spillereglene for handel. Kan ikke det åpne for at utviklingsland kan få beskytte sine industribedrifter med toll, slik du lenge har tatt til orde for?
– Jo, det gir noen interessante muligheter. Det kan gi utviklingsland mer selvtillit til å innføre toll, så, paradoksalt nok, kan det føre med seg noe godt. Men det er ikke slik at toll automatisk fører til økonomisk utvikling. Du trenger en politikk som gjør at selskaper investerer, at arbeidere får opplæring, at arbeidsledige får omskolering, slike ting som dere har gjort veldig bra i Skandinavia.
Samtidig, påpeker Chang, dersom USA og EU går i en mer proteksjonistisk retning, vil det være negativt for utviklingsland, som ønsker å selge sine varer på disse markedene.
– Men nå er jo Kina den største handelspartneren til utviklingsland. Og folk snakker allerede om en verdensøkonomi uten USA. I det lange løp tror jeg mange land vil styre sin handel vekk fra USA, ikke bare fordi landet er proteksjonistisk, men også fordi det har et enormt problem med troverdigheten.
Chang trekker fram sitt eget hjemland som eksempel. Sør-Korea og USA undertegnet en frihandelsavtale i 2010.
– Dette er en avtale som er ratifisert av både den sørkoreanske og den amerikanske nasjonalforsamlingen. Og så kommer plutselig Donald Trump og sier at «vi innfører 25 prosent toll». Jeg mener, hvem kommer noensinne til å ha tillit til en kontrakt med USA igjen?
Bygger ikke sine egne skip
– Flere snakker om at vi nå står i kapitalismens fjerde store krise, og at Trump fører en politikk som handler om å bevare USA som hegemon i dette vaklende systemet. Men du mener USAs betydning i utgangspunktet er overdrevet?
– Det er definitivt en krise i den amerikanske kapitalismen, men jeg vet ikke om det betyr en krise for kapitalismen som sådan. USA står for noe sånt som ni prosent av verdenshandelen. Så hvis land styrer unna USA, står vi fortsatt igjen med om lag 90 prosent av verdenshandelen.
Også som militær hegemon er USA utfordret og dessuten avhengig av andre land.
– De har ikke kapasitet til å bygge sine egne skip fordi den industrien er ødelagt. Kina bygger derimot enormt mange skip. Og teknologien i det amerikanske luftforsvaret er helt avhengige av sjeldne jordarter som utvinnes i Kina. Så Donald Trump har egentlig ingen forhandlingskort i det lange løp.
Og for å gjenreise en døende industrinasjon trengs mer enn en tollmur, påpeker Chang.
– Selskaper kommer ikke til å strømme til USA, og det er fordi de oppdager at det er vanskelig å være konkurransedyktig der.
– Moderne produksjon handler ikke bare om den fabrikken som lager varene, det handler om hele infrastrukturen rundt: forskningsinstitusjoner, forsyningskjeden, arbeidere med riktige ferdigheter, ingeniører med riktig bakgrunn og så videre. Alt dette har blitt ødelagt de siste fire tiårene, sier Chang.
– Hva har ødelagt det?
– Den amerikanske finansindustrien, svarer Chang kjapt.
Grådigheten på Wall Street
Siden slutten av 1970-tallet har antallet industriarbeidere i USA blitt halvert. Det samme har skjedd med industriens andel av amerikansk BNP, som har gått fra i overkant av 20 prosent til elleve prosent. En viss avindustrialisering er naturlig når land blir mer økonomisk utviklet og produktive, påpeker Ha-Joon Chang. Men i USA har industriarbeidsplassene forsvunnet i et enda større omfang enn forventet, og det er på grunn av grådigheten på Wall Street, mener økonomen.
– Finansindustrien i USA har sugd ut nesten all profitten fra næringslivet. Siden seint på 1990-tallet har selskapene gitt fra seg mellom 90 og 95 prosent av sin fortjeneste til aksjonærene.
Dette har skjedd enten i form av utbytte eller i form av såkalt «tilbakekjøp» av aksjer, hvor selskapet kjøper opp sine egne aksjer for å holde aksjekursen høy.
– Resultatet er at selskapene ikke har penger til å investere med, sier Chang.
Ha-Joon Chang er ingen antikapitalist, men han er svært kritisk til vår tids variant av kapitalismen, som er fullstendig dominert av finansmarkedene.
– Finansmarkedene har på en måte blitt for effektive, sier Chang.
– Finansielle investorer setter direktørene i selskapene under svært sterkt press for å generere så mye profitt som mulig og gi så mye som mulig av dette til aksjeeierne, sier han og fortsetter:
– Hva gjør direktørene? De sparker ansatte, presser ned lønningene og outsourcer produksjonen til lavkostland. De investerer ikke i ting som forskning og utvikling, for det vil kun gi avkastning om fem eller ti år, og da er direktøren dratt videre til et annet selskap. Og eierne vil gi direktøren enorme kompensasjonspakker, så alle disse menneskene er veldig fornøyde. Men samtidig er selskapet ødelagt, arbeiderne har enten mistet sine jobber eller lønningene deres har stagnert. Så dette er en stor krise.
– Men protestene i dag, i form av støtte til ytre høyre, dreier seg om globalisering – om innvandring og outsourcing av jobber. Regulering av finansmarkedene står ikke særlig høyt på agendaen?
– Nei, og det er fordi veldig få mennesker vet hva som foregår der.
– I kjølvannet av finanskrisa i 2008 var det mye sinne rettet mot finansbransjen, men bevegelsen Occupy Wall Street forsvant raskt. Hvorfor klarte ikke venstresida å gripe sjansen og kanalisere misnøyen?
– For å forstå det må man tilbake til framveksten av nyliberalismen. Vi fikk venstresidepolitikere som Bill Clinton, Tony Blair og Gerhard Schröder, som aksepterte nyliberalismens premisser. Mange av disse politikerne har blitt enda sterkere forsvarere av det nyliberale systemet enn folk på høyresida, sier han.
– Demokratene i USA har på mange måter sterkere bånd til Wall Street enn Republikanerne har.
– Du har alltid vært i opposisjon til den regjerende tenkemåten innenfor ditt fagfelt. Er samfunnsøkonomifaget fortsatt dominert av nyliberal økonomisk tenkning?
– Ja, dessverre. Det har blitt litt bedre, men grunnleggende sett er den nyliberale, eller nyklassiske skolen den dominerende. Grunntanken der er såkalt pareto-optimalisering – å forbedre noens livsvilkår uten å forringe andres. Og det betyr at man aldri rikker ved den eksisterende fordelingen av inntekt, formue og makt. Ingen landreform, ingen styrking av fagforeninger, ingen omfattende reformer. Men så har du jo også fått økonomer som Thomas Piketty som er villige til å snakke om slike ting.
– Er problemet at økonomifagfeltet har blitt så spesialisert? Thomas Piketty er progressiv, men han er jo også en utypisk økonom som drar veksler på historie og statsvitenskap.
– Ja, faget har blitt svært snevert. Men det trenger ikke å være så spesialisert og har heller ikke alltid vært det. Økonomer som svenske Gunnar Myrdal og amerikanske Simon Kuznets var opptatt av store grunnleggende reformer, og de fikk nobelpriser på 1960- og 70-tallet, svarer Chang.
– Økonomi må handle om klasseforhold, eiendomsforhold, monopolmakt og så videre. Men hvis man som forsker i dag beveger seg utenfor status quo, får man ikke forskningsmidler og konsulentoppdrag.
Ha-Joon Chang har imidlertid funnet et stort publikum utenfor akademia. Og kanskje er det som The Guardians kritiker skriver i omtalen av Changs siste bok «Edible Economics»: «Framgang i økonomisk tenkning kommer i tre stadier: først ler de av deg, så forsøker de å bekjempe deg, så ber de deg om å skrive en artig bok som forklarer tankene dine til massepublikummet».
