– Jeg opplever ofte at teaterkunstnere kommer inn i samfunnsdebatten med en slags messiansk selvforståelse, sier lektor, forfatter og kritiker Kristian Meisingset.
15. juni anmeldte han teaterforestillingen «In Search of Democracy 3.0» på Det Norske Teatret i det konservative tidsskriftet Minerva. Anmeldelsen ble startskuddet for en engasjert diskusjon på Facebook om hvorvidt kultur har en reell og viktig demokratisk funksjon.
Forestillingen, et gjestespill fra Østfold Internasjonale Teater basert på et nederlandsk konsept, er blitt rost av mange – men Meisingset var lite imponert. Han beskrev den som «et helt uinteressant bidrag til kampen mot Trump og Det Onde Diktaturet».
– De skal «redde demokratiet» eller «stoppe polariseringen». Det er som om de ser seg selv som frelsere – og den holdningen kjente jeg sterkt på under forestillingen, sier han.
– Friere enn politikken
Meisingset har anmeldt teater for Minerva i over ti år, og har særlig vært opptatt av idégrunnlaget i scenekunsten – mer enn av det estetiske uttrykket.
Da han i 2023 anmeldte forestillingen «Det såkalla heisstykket» samme sted, kalte han den «antikapitalistisk propaganda» og stilte spørsmålet: «Hvorfor importerer norske teatre politiske forestillinger som er helt irrelevante for den norske samtalen?»
Ifølge Meisingset mangler også det aktuelle teaterstykket politiske kvaliteter.
– Kunst- og kulturlivet er en friere arena enn politikken. Der kan man uttrykke seg fritt, uten krav om representasjon eller hensyn til majoriteten. Det er viktig.
– Samtidig mener jeg at kultur ikke nødvendigvis er så viktig når det gjelder hvordan vi faktisk organiserer samfunnet demokratisk.
Han mener kunst og politikk fungerer på helt ulike premisser.
– Politikere skal ikke være seg selv – de skal representere fellesskapet og ta hensyn til ulike grupper. Kunstnere, derimot, har ingen slik forpliktelse. Kunstens selvbilde er ofte at den skal være avantgarde og utfordrende.
Ifølge Meisingset glemmer mange kunstnere dette, og derfor krasjer ofte kunstens selvbilde med dens faktiske politiske betydning.
«Kunst- og kulturlivet er en friere arena enn politikken.»
— Kristian Meisingset, forfatter og lektor
– Naiv og uinformert
– Når jeg kommer i kontakt med eksplisitt politisk kunst, opplever jeg den ofte som kjedelig og uinspirerende. Den virker forutsigbar og overflatisk, med en naiv og ofte antikapitalistisk tilnærming til virkeligheten, sier Aksel Braanen Sterri, fagsjef i tankesmia Langsikt.
Han understreker at han ikke er noen ekspert på kunst, men forteller likevel om et besøk på en utstilling i København i 2016 med verker av den anerkjente tyske kunstneren Anselm Kiefer.
I en enorm hall var det plassert massive blyskulpturer av fly – med slitte, krigstrette uttrykk – som fylte det 1500 kvadratmeter store rommet. Verkene skulle symbolisere teknologiens rolle i samfunnet – et grep han opplevde som ganske meningsløst.
– Da tenkte jeg: Hvorfor framstår politisk kunst så ofte naiv og uinformert?
«Hvorfor framstår politisk kunst så ofte naiv og uinformert?»
— Aksel Braanen Sterri, fagsjef i tankesmia Langsikt
Mangler politisk kunnskap
I motsetning til kunstutdanninger, stiller masterprogrammer ved universitetene høye krav til samfunnsfaglig og politisk kompetanse. Ifølge Aksel Braanen Sterri er slik kunnskap avgjørende for å kunne utvikle presise og innsiktsfulle analyser av makt og samfunn.
Mange kunstnere mangler denne bakgrunnen, sier han og utdyper:
– De har ikke nødvendigvis studert politikk eller samfunnsvitenskap, og kjenner dermed ikke den politiske realiteten godt nok. Det gjør det vanskelig for dem å lage dyptgående analyser av makt og samfunn.
Han vedgår at det kan hende han har sine blinde flekker, eller at han rett og slett ikke forstår sjangeren.
– Likevel har jeg en sterk magefølelse av at dette er en tendens. Og jeg er ikke aleine. Flere, som Meisingset og skribenter i Minerva, har pekt på det samme.
Sterri etterlyser kunst som evner å tenke nytt om demokrati i en digital tidsalder – kunst som våger å bryte med vanetenkning og utforske konkrete, alternative samfunnsmodeller.
Avviser kritikken
Regissør Lucas de Man er en av manusforfatterne bak «In Search of Democracy 3.0». Han avviser at forestillingen handler om å «redde demokratiet». Han sier til Klassekampen:
– Det står ingen steder i manuset at forestillingen handler om å «redde demokratiet». Hele forestillingen heter «In Search of Democracy». Den handler om å søke, å spørre: Hvor er det på vei?
De Man understreker at det ikke handler om politikk i snever forstand, men om hvordan mennesker lever sammen:
– Den konservative skribenten har misforstått hele forestillingen. Han gjør det til noe politisk.
Instruktør Thomas Østgaard, som har arbeidet med den norske versjonen av forestillingen, svarer følgende på påstanden om at forestillingen er «messiansk»:
– I den grad det stemmer, handler det om at forestillingen faktisk hevder at det finnes muligheter for å videreutvikle demokratiet. Det er en involverende forestilling – ikke en forkynnende en.
