Norske oversettelser av den første og andre boka i Karl Marx’ storverk Kapitalen har allerede foreligget i mange år, men det er først fra i vinter at den tredje og siste boka kan leses i sin helhet på norsk. Boka er utgitt på Forlaget Rødt og oversatt av Harald Minken, Mathias Bismo og Torstein Dahle. Med sine nesten 1000 sider må tredje bok, som først ble utgitt i 1894, etter Marx’ død og redigert av hans nærmeste samarbeidspartner Friedrich Engels, sies å være en bragd å oversette.
Ja, noen vil si at den er en bragd å lese: Dette er en murstein av en bok. Deler av den er fragmentarisk og satt sammen av ufullførte manusdeler, andre deler er i innfløkt polemikk med datidens økonomiske tenkere. Og det hele er toppet med et vell av mer eller mindre kompliserte begreper à la den notoriske «loven» om profittratens fallende tendens, eller forvandlingen av profitt til gjennomsnittsprofitt.
Likevel er Kapitalens tredje bok uvurderlig for å forstå den globale kapitalismen vi lever i. Utgivelsen av den norske oversettelsen er en begivenhet. Den bør også sees på som en invitasjon til nytt engasjement med Marx’ tenkning for norsk venstreside. For tar man seg bryet med å lese den, kan man lure på hvordan norsk venstreside har klart seg uten den i nesten 150 år. I tredje bok av Kapitalen tar nemlig Marx opp den forståelsen høyresida har av økonomien, og gir den et slag for baugen.
Det er først i denne delen av Kapitalen at Marx kommer til de mer «konkrete» analysene av kapitalismen – og dermed også på sett og vis de mest anvendelige for politisk analyse og mobilisering. Her går Marx fra den mer overordnede forståelsen av kapitalismen i de to foregående bindene til å nærme seg den faktisk opplevde virkeligheten, inkludert å forstå de ulike formene for kapital som finnes i «den forma de fremtrer i på samfunnets overflate», som Marx skriver.
Sentralt i boka er en analyse av begreper som profitt, renter, grunnrente og inntekt. Marx argumenterer for at disse begrepene er politiske verktøy for overklassen. I seg selv kan de ikke forklare noe som helst. Måten overklassen (inkludert dens talspersoner økonomene) bruker begrepene, medvirker til å skjule at verdien i økonomien kommer fra utnyttelsen av arbeidskraft. Det som derimot faktisk forklarer sammenhengene i produksjonen, i Marx’ analyse, er arbeidets produktivitet.
Denne mystifiseringen av kapitalismens grunnleggende logikk er essensen i Marx’ kritikk av datidens økonomer, men også et viktig politisk grunnlag for å forstå vår samtid. Verdi er i virkeligheten noe som «pumpes ut» av mennesker, skriver Marx. Dette skjer ved at kapitalister tilegner seg deler av arbeidstiden til arbeiderne uten å betale dem for dette – det Marx kaller «merverdi». Men på samfunnets overflate, som Marx viser blant annet ved å plukke fra hverandre politiske økonomers retorikk, er det snarere slik at verdi fremstår som noe kapitalen selv skaper. Kapitalen fremstår som «autonom», eller selvstendig, og grunnlaget i ubetalt arbeid mystifiseres. Dette kraftfulle argumentet utgjør mye av kjernen av Kapitalens tredje bok, noe som også fremheves av Beverley Best i «The Automatic Fetish: The Law of Capital in Marx’s Capital» (2024), et viktig ferskt bidrag til å forstå Marx.
Profitt, rente og grunnrente er tre former for kapital som ofte figurerer i offentlig ordskifte. Ikke ulikt måten Marx kritiserer sine samtidige borgerlige skribenter for å produsere ideologiske fordreininger, er det også slik at dagens norske kommentatorer, spesielt på høyresida, nøyer seg med ideologiske formuleringer som opprettholder kapitalismens mystifisering.
Ta for eksempel Civitas «politiske ordbok». «Profitt», skrives det her, «er forskjellen mellom inntekten du får når du selger en vare eller tjeneste, og hva det koster deg å kjøpe eller produsere varen eller tjenesten (inntekter minus kostnader). Profitt betyr det samme som overskudd eller fortjeneste.» Dette er en tydelig formulering av profitt som noe som skapes av kapitalen selv. Til tross for økonomifaglige påstander om å beherske dette feltet, er det likevel ingen egentlig faglig enighet om hva profitt er. I stedet finner man tilsynelatende selvinnlysende formuleringer slik som hos Civita.
Hos Marx, derimot, er profitt en idealisering. Marx viser at det i virkeligheten er motsatt av slik det er i Civitas ordbok. Det er verdien som skapes i produksjon som setter en grense for hva prisen kan være, nettopp gjennom den merverdien som produseres. Det arbeideren derimot får betalt i lønn, er selvfølgelig ikke hele merverdien – merverdien blir fordelt på kapitalistklassen som profitt, rente og grunnrente etter at lønna er betalt. Profitt viser kun hva kapitalisten sitter igjen med etter sine investeringer, men ikke hvorfor dette skjer. Marx demonstrerer at vi trenger et begrep om verdi og merverdi for å forklare dette.
På denne måten er det en annen fremtredelsesform for kapital, nemlig renter, også følger merverdien. Marx forklarer hvordan lånekapital oppstår og hvordan renta også bidrar til at vi tenker at verdien skapes av kapitalen selv. Man får jo penger automatisk ved at man låner dem ut til en viss rente? Dette kaller Marx for den «automatiske fetisjen»: at renta på magisk vis gir avkastning; penger blir til mer penger av seg selv. Årsaken til at dette er mulig henger sammen med framveksten av et kredittvesen, som Marx beskriver i boka. Kredittsystemet har en viktig rolle i å opprettholde produksjonen, ettersom man da ikke trenger å ha all kapitalen tilgjengelig for å kunne starte opp en virksomhet. Men rentas verdi er faktisk en del av merverdien som kapitalen tar ut av produksjonen som profitt, der renta blir et slags beslag på denne.
Samtidig argumenterer Marx for at kredittvesenet viser at kapitalisten som person er overflødig. For hvis hvem som helst kan låne nok penger til å starte en virksomhet, og hvis styringen av denne virksomheten kan overlates til en gjeng med direktører og styrer, så er det ikke noe iboende i kapitalistens gründervirksomhet som er verdiskapende. Marx viser altså at det er arbeidet som skaper verdi. Og hvis kapitalisten er overflødig, kan man organisere produksjonen på andre måter enn den kapitalistiske. Dette er kimen til den sosialistiske drømmen om at det går an å drive et samfunn på samarbeid, og ikke på profitt. Marx’ analyse av kapitalismen er tosidig (eller dialektisk, som det heter); ved å vise hva kapitalismen er, viser han også hva den ikke er og dermed hva annet den kan bli – ikke av seg selv, men gjennom politisk mobilisering.
«Marx viser at det er arbeidet som skaper verdi»
Hvis det er sånn at arbeidet skaper mer verdi enn det som blir betalt i lønn, så vil det si at arbeidet produserer mer enn det som trengs for å brødfø arbeiderne. Arbeidets produktivitet sier derfor noe om hvor mye mer verdi som finnes i økonomien utover det arbeiderne får. Profitt og renter kan ikke eksistere uten at arbeidet utføres med en viss grad av produktivitet. Det samme gjelder en tredje fremtredelsesform for kapital, nemlig grunnrenta.
Mange av oss kjenner grunnrenta først og fremst som lakseskatt. Milliardærene som er imot denne, ville kanskje bli overrasket over å lære at Marx så på grunnrente som en irrasjonell økonomisk størrelse. Men der ville nok også enigheten stoppe. Irrasjonaliteten, skriver Marx, dreier seg om at grunnrente befestes gjennom privat eiendomsrett til land. Marx formulerer dette i boka på en slående relevant måte for vår tid:
«For en høyere økonomisk samfunnsformasjon vil enkeltindividenes privateiendom til deler av jordkloden virke like absurd som at et menneske skulle eie et annet som sin private eiendom. Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja, ikke engang alle samtidig eksisterende nasjoner slått sammen, kan være jordas eiere. De er bare beboere på jorda. De har rett til å bruke den, men som gode familiefedre må de etterlate den til etterfølgende generasjoner i bedre skikk enn de overtok den i.»
Selv om grunnrenta tar en slik form at det oppstår monopolpriser, hvor noen har tilgang til en knapp ressurs som det finnes betalingsvilje for å få tak i, betyr dette ikke at selve verdien blir til av naturen selv. Igjen er det arbeidet som utgjør grunnlaget for verdi og for kapital. Grunnrenta er kun en annen del av merverdien som tilfaller grunneieren som følge av eiendomsrett til land. Hvor mye grunnrente man kan ta ut, styres av produktiviteten til arbeidet som utføres på eiendommen. Er det veldig fruktbar jord på en jordeiendom, så vil denne produsere flere varer for mindre arbeid, sammenliknet med en mindre fruktbar jordeiendom. Den økte inntekten fra dette kan tas ut som grunnrente.
Måten merverdien distribueres på, styres av de samfunnsmessige forholdene i produksjonen. Det vil si at profitten og renta tilfaller den som eier pengekapitalen, mens grunnrenta går til den som eier jordeiendommen. Arbeideren får lønn, ettersom hen ikke eier produksjonsmidlene, men er avhengig av å selge arbeidskrafta si. Forholdet mellom den som må selge arbeidskrafta si for å leve, og den som ikke må det, former fortsatt det klassesamfunnet vi lever i.
Gjennom Kapitalens tredje bind forsøker Marx standhaftig å vise hvordan datidens økonomiske tenkere var fanget i en ideologisk forståelse av økonomien. Det å lese boka på nytt i norsk språkdrakt kan bidra til å kaste lys over likhetene mellom de ideene Marx kritiserte i sin levetid og den dominerende tankegangen i vår tid. Avsløringer av dette slaget – med politisk sprengkraft så det holder – er mer enn gode nok grunner til å pløye seg gjennom denne mursteinen av en bok.
