Jan Alexander Lorsa har delt denne artikkelen med deg.

Jan har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNaturtap

Naturkrisen er en realitet, også her i Norge

Vi skulle ønske Lars Risan hadde rett, når han i Klassekampen 4. juli hevder «vi har gode data på at det går bra med norsk natur». Dessverre viser både kronikken og Risans Civita-notat at han ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur.

For å ta en god nyhet først: I motsetning til hva Risan synes å tro har Norge faktisk ett av verdens beste kunnskapssystemer om naturen. Siden 2005 har Artsdatabanken levert jevnlige vurderinger av hvordan det står til med våre cirka 50.000 kjente arter og de flere hundre norske naturtypene.

Samtidig har Miljødirektoratet utviklet et rammeverk for å vurdere økologisk tilstand i natur, og fulgt opp med overvåking og datainnsamling. Alle data ligger åpent på nett.

Hva sier dataene? At hele 21 prosent av vurderte norske arter er på rødlista, det vil si at de står i fare for å forsvinne fra norsk natur for alltid. Det samme gjelder over halvparten av naturtypene. Naturindeksen, basert på 300 indikatorer, samt økologisk tilstand-arbeidet, bekrefter at naturen sliter.

Risan tar feil når han påstår at ‘villmarkspreget natur’ er hovedargumentet for å si at vi har en naturkrise i Norge. Det er rødlistene, naturindeksen, og vurderingene av økologisk tilstand som forteller oss at det ikke står bra til.

«Det handler om mer enn nedbygging»

Disse vurderingene sier også noe viktig om årsakene til at naturen sliter: Ni av ti truede arter er truet av arealendringer. Det handler om mer enn nedbygging, for arealendringer inkluderer også fragmentering og forringelse av natur – som at vi hvert år hogger mer enn én prosent av gjenværende naturskog.

En klassisk misforståelse når vi snakker om naturens tilstand er å sidestille alt som er grønt. Men det hjelper faktisk ikke naturskogsartene at vi har store, forringede arealer der vi dyrker tømmer. De truede naturskogsartene kan ikke leve i slik produksjonsskog.

På toppen av arealendringene kommer press fra klimaendringer, forurensing, overhøsting og fremmede arter. Naturen utsettes for alt dette, samtidig.

Hva er en krise? Ordet ‘krise’ stammer fra gresk krisis som betyr prøvelse. Ifølge SNL er en krise «en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt, eller en plutselig forandring». Norsk natur er definitivt i en vanskelig situasjon, og vi som samfunn er ved et avgjørende vendepunkt. Naturtapet skader økonomi, helse, og samfunnssikkerhet, også i Norge. Slik rapporter fra Klimautvalget 2050, Naturrisikoutvalget og Deloitte peker på.

Risans frykter at slike advarsler skal føre til apati. Vi tror snarere at oppmerksomhet om fakta og fokus på løsningene som faktisk finnes, vil motivere til innsats for å ta vare på naturen vi alle trenger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Billedkunst

Et politisk røykteppe

Det omtalte verket «Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre)» av Noa Eshkol er blitt en tautrekking mellom politisk korrekthet og kuratorisk makt. Problemet er ikke sørgeteppet, problemet er hvordan politikk og kuratering hever seg høyere enn kunsten selv. I mine øyne er det et beskjedent verk laget med teknikken patchwork, en populær syteknikk på 70- og 80-tallet. Det er laget med rester av tekstiler, kanskje kunstnerens gamle gardin, av en kunstner som aldri har tatt livet av noen, men som uttrykker sorg gjennom sin kunst. 50 år senere protesterer en stor gruppe av kulturpersonligheter, som med kunsten som påskudd krever at deres politiske standpunkt skal stå sterkere enn kuratorenes oppgave. De dømmer Nasjonal­museet, et ellers tidsriktig museum hvor mangfold er blitt en fast størrelse i hvert minste skritt. Ane Hjort Guttu håner også Nasjonalmuseets økonomiske støtte fra «søkkrike skattesnyltere». Ikke bare understreker hun sin egen politiske (korrekte) holdning, men hun ser ikke de lange linjer til tradisjonen med at private aktører samarbeider med det offentlige for å kunne gjennomføre utstillinger. Når Geir Egil Berg­jord og Victor Lind «krever» at museet redegjør for sine politiske holdninger, har de allerede stilt seg over museet politisk.

Andre verdskrig

Forklaring er ikkje forsvar

Dag Steinfeld svarar 7. november på min kronikk om kvifor òg ikkje-nazistar innan politiet deltok i Holocaust. Steinfeld har fått det for seg at eg på eit eller anna nivå «forsvarer» handlingane til politifolka. Men det var langt frå mitt føremål. Det var tvert i mot å prøva å forklara kvifor det som både i samtida og i ettertida vart vurderte som fryktelege handlingar likevel vart utførde, og det også av fiendar av nazismen. Det var nemleg krefter og mekanismar som overvann motstandsevna hos desse politifolka og gjorde at dei i det minste ikkje ope nekta å utføra ordren om å arrestera jødane, trass i at dei visste at denne ordren var både ulovleg og umoralsk. Dersom me i det heile teke skal læra noko av dette botnpunktet i norsk historie, må me difor analysera desse kreftene og mekanismane og korleis dei kunne få folk til å gjera ting dei også sjølv såg på som moralsk forkastelege.

Innvandring

Snakk om økonomien, ikke innvand­ringen

Jo Skårderud tar i gårsdagens avis til orde for at venstresida må snakke mer om asyl- og innvandringspolitikk, for det første fordi den liberale asylpolitikken ikke er bærekraftig, og for det andre at den vanlige velgeren gjennomskuer denne politikken. Jeg er derimot uenig i at det å diskutere og legitimere høyresidas syn på innvandring kan gjøre noe annet enn å skade venstresida. Dette vet høyresida, som er grunnen til at de hamrer løs på nettopp dette temaet. Asyl- og flyktningdebatten er et skalkeskjul for de reelle problemene i samfunnet. Eksempelet hans i starten av kronikken er viktig – når han i debatten med Espen Teigen og Ole Asbjørn Ness hele tida blir avbrutt av at de bare vil snakke om problemene med innvandring. Dette er fordi de vet at de kan vinne denne debatten. Å legge skylda på «den andre» er alltid et virkemiddel de ytterst til høyre har brukt for å finne grunnen til at folk føler at samfunnet de lever i, ikke fungerer. Om det er flyktninger, skeive, transpersoner, muslimer, eller jøder.