Jan Alexander Lorsa har delt denne artikkelen med deg.

Jan har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNaturtap

Naturkrisen er en realitet, også her i Norge

Vi skulle ønske Lars Risan hadde rett, når han i Klassekampen 4. juli hevder «vi har gode data på at det går bra med norsk natur». Dessverre viser både kronikken og Risans Civita-notat at han ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur.

For å ta en god nyhet først: I motsetning til hva Risan synes å tro har Norge faktisk ett av verdens beste kunnskapssystemer om naturen. Siden 2005 har Artsdatabanken levert jevnlige vurderinger av hvordan det står til med våre cirka 50.000 kjente arter og de flere hundre norske naturtypene.

Samtidig har Miljødirektoratet utviklet et rammeverk for å vurdere økologisk tilstand i natur, og fulgt opp med overvåking og datainnsamling. Alle data ligger åpent på nett.

Hva sier dataene? At hele 21 prosent av vurderte norske arter er på rødlista, det vil si at de står i fare for å forsvinne fra norsk natur for alltid. Det samme gjelder over halvparten av naturtypene. Naturindeksen, basert på 300 indikatorer, samt økologisk tilstand-arbeidet, bekrefter at naturen sliter.

Risan tar feil når han påstår at ‘villmarkspreget natur’ er hovedargumentet for å si at vi har en naturkrise i Norge. Det er rødlistene, naturindeksen, og vurderingene av økologisk tilstand som forteller oss at det ikke står bra til.

«Det handler om mer enn nedbygging»

Disse vurderingene sier også noe viktig om årsakene til at naturen sliter: Ni av ti truede arter er truet av arealendringer. Det handler om mer enn nedbygging, for arealendringer inkluderer også fragmentering og forringelse av natur – som at vi hvert år hogger mer enn én prosent av gjenværende naturskog.

En klassisk misforståelse når vi snakker om naturens tilstand er å sidestille alt som er grønt. Men det hjelper faktisk ikke naturskogsartene at vi har store, forringede arealer der vi dyrker tømmer. De truede naturskogsartene kan ikke leve i slik produksjonsskog.

På toppen av arealendringene kommer press fra klimaendringer, forurensing, overhøsting og fremmede arter. Naturen utsettes for alt dette, samtidig.

Hva er en krise? Ordet ‘krise’ stammer fra gresk krisis som betyr prøvelse. Ifølge SNL er en krise «en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt, eller en plutselig forandring». Norsk natur er definitivt i en vanskelig situasjon, og vi som samfunn er ved et avgjørende vendepunkt. Naturtapet skader økonomi, helse, og samfunnssikkerhet, også i Norge. Slik rapporter fra Klimautvalget 2050, Naturrisikoutvalget og Deloitte peker på.

Risans frykter at slike advarsler skal føre til apati. Vi tror snarere at oppmerksomhet om fakta og fokus på løsningene som faktisk finnes, vil motivere til innsats for å ta vare på naturen vi alle trenger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Monarki

Quid est archaic?

Debatten om styreform går tilbake til tiden før vi i det hele tatt hadde noen styreform. Gjennomgående i den er at fornuft og logikk bare unntaksvis har vært på talefot. Sist ute er Per Henrik Hansen fra Norge Som Republikk, i gårsdagens kronikk i Klassekampen. Hansen begir seg ikke inn i noen dyp stats- og styringspolitisk analyse, men beskjeftiger seg mest med moderne skandaler. Viselig kanskje. Men han later til å ha god greie på hva alle i hele verden egentlig mener om saken. Blant annet avsier han konstitusjonelt monarki som en «arkaisk ordning». Dette er en styreform som idé som i vår del av verden er 337 år gammel (England, 1689), mens demokrati som idé er omtrent to-og-et-halvt tusen år gammel. Det er dermed ikke helt klart for undertegnede at det nettopp er konstitusjonelt monarki som er så typisk gammeldags. Men om det er styringsformens alder som er avgjørende for hvordan statsoverhodet skal få sin jobb, har vi jo flere eksempler fra nyere tid. Kanskje noen av dem faller mer i smak?.

Ukraina

Uaksep­tabelt kompromiss

Arne Overrein skriver i debattinnlegg den 2, februar at et «forhandlingskompromiss» mellom Ukraina og Russland er både nødvendig og ønskelig. Han sier at man må ta «begge parters sikkerhetsbehov» på alvor, som om dette var en konflikt mellom to likeverdige stater som har «misforstått hverandre», men nevner ikke hva kompromisset faktisk skal bestå i. Russland intensiverer sine angrep mot sivile under fredssamtaler. De vil ikke ha kompromisser, men kapitulasjon! Ukraina har allerede levert forslag til et kompromiss av en størrelse som ingen i Klassekampen later til å forstå. Det innebærer våpenhvile langs dagens frontlinje, at Ukraina ikke skal forsøke å ta tilbake okkuperte områder, og at landet – midt i en krig som har vart i fire år – likevel deltar i diplomatiske samtaler med fiende som målbevisst vil fjerne Ukraina som stat. Dette er nasjonale ofre som betyr at Russland beholder store deler av Donbass, hele sørkorridoren til Krimhalvøya, byene Mariupol, Melitopol, Berdjansk, atomkraftverket i Zaporizjzja, landbrua til Krim. 18 prosent av landet forblir okkupert. Dette er smertefulle innrømmelser.

Epstein-saken

Anti-messiasen

Vi har alltid blitt fortalt at historien drives frem av helteskikkelser som trer frem i krisetider og leder oss ut av mørket. Messias-figuren er dypt forankret i vår politiske forestillingsevne: En ren kraft som skal rette opp et urent system. Men hva om vår tids største omveltninger kommer fra motsatt hold? Jeffrey Epsteins fall ble et globalt vendepunkt – fordi han blottla maktens indre mekanismer: Nettverkene, tausheten, beskyttelsen av de egne. Det er dette som gjør ham til en slags anti-messias. Vi forventet ikke at noe så rått, så moralsk forkastelig, skulle være det som rystet tilliten til eliter, institusjoner og maktstrukturer. Vi trodde endring ville komme gjennom reformer, valg og høflige krav. I stedet kom den gjennom systemets egen råte. I flere tiår har folk ropt etter endring.