Jan Alexander Lorsa har delt denne artikkelen med deg.

Jan har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNaturtap

Naturkrisen er en realitet, også her i Norge

Vigdis Vandvik (Professor biologi, UiB)Anne Sverdrup-Thygeson (Professor biologi, NMBU)Dag O. Hessen (Professor biologi, UiO)

Vi skulle ønske Lars Risan hadde rett, når han i Klassekampen 4. juli hevder «vi har gode data på at det går bra med norsk natur». Dessverre viser både kronikken og Risans Civita-notat at han ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur.

For å ta en god nyhet først: I motsetning til hva Risan synes å tro har Norge faktisk ett av verdens beste kunnskapssystemer om naturen. Siden 2005 har Artsdatabanken levert jevnlige vurderinger av hvordan det står til med våre cirka 50.000 kjente arter og de flere hundre norske naturtypene.

Samtidig har Miljødirektoratet utviklet et rammeverk for å vurdere økologisk tilstand i natur, og fulgt opp med overvåking og datainnsamling. Alle data ligger åpent på nett.

Hva sier dataene? At hele 21 prosent av vurderte norske arter er på rødlista, det vil si at de står i fare for å forsvinne fra norsk natur for alltid. Det samme gjelder over halvparten av naturtypene. Naturindeksen, basert på 300 indikatorer, samt økologisk tilstand-arbeidet, bekrefter at naturen sliter.

Risan tar feil når han påstår at ‘villmarkspreget natur’ er hovedargumentet for å si at vi har en naturkrise i Norge. Det er rødlistene, naturindeksen, og vurderingene av økologisk tilstand som forteller oss at det ikke står bra til.

«Det handler om mer enn nedbygging»

Disse vurderingene sier også noe viktig om årsakene til at naturen sliter: Ni av ti truede arter er truet av arealendringer. Det handler om mer enn nedbygging, for arealendringer inkluderer også fragmentering og forringelse av natur – som at vi hvert år hogger mer enn én prosent av gjenværende naturskog.

En klassisk misforståelse når vi snakker om naturens tilstand er å sidestille alt som er grønt. Men det hjelper faktisk ikke naturskogsartene at vi har store, forringede arealer der vi dyrker tømmer. De truede naturskogsartene kan ikke leve i slik produksjonsskog.

På toppen av arealendringene kommer press fra klimaendringer, forurensing, overhøsting og fremmede arter. Naturen utsettes for alt dette, samtidig.

Hva er en krise? Ordet ‘krise’ stammer fra gresk krisis som betyr prøvelse. Ifølge SNL er en krise «en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt, eller en plutselig forandring». Norsk natur er definitivt i en vanskelig situasjon, og vi som samfunn er ved et avgjørende vendepunkt. Naturtapet skader økonomi, helse, og samfunnssikkerhet, også i Norge. Slik rapporter fra Klimautvalget 2050, Naturrisikoutvalget og Deloitte peker på.

Risans frykter at slike advarsler skal føre til apati. Vi tror snarere at oppmerksomhet om fakta og fokus på løsningene som faktisk finnes, vil motivere til innsats for å ta vare på naturen vi alle trenger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Identitet

Et navn er ikke bare et navn

Jeg har fått mitt første barn. En liten jente. Hun heter Naomi Azra Zulic-Villanueva, og hun er norsk, bosnisk og filippiner. Allerede før hun ble født, sto vi i spørsmålet alle foreldre møter: Hva skal barnet hete? Men for oss handlet det ikke bare om smak eller estetikk, det handlet om identitet, tilhørighet og fremtiden i det jeg og faren hennes opplever som en polarisert verden. Da jeg og samboeren min delte navnevalget med venner og bekjente, møtte vi både begeistring og skepsis. Mange syntes det var et vakkert navn, men også flere som hadde et lite «men…». Navnet ble oppfattet som langt, kanskje krevende å uttale. Det som ble foreslått var et kort, internasjonalt navn som er enkelt å uttale i Norge og resten av vestlige verden, og muligens kunne det vært lurt å gi farens norske mellomnavn, Pettersen, til etternavn: «Hun skal jo tross alt bo i Norge.» Kommentarene var uten vond vilje, men de etterlot likevel en bismak, en ettersmak av assimilering.

Aida Zulić
Litteraturkritikk

Litte­ra­tur­kritikk og end­rings­iver

Jeg hører til dem som har etterlyst og savnet Åpen bok – Kritikerne. Derfor leste jeg med stor interesse innlegget «Nødvendig endringsiver» av Ana Leticia Lourenço Sigvartsen, redaksjonssjef for kulturinnhold i NRK, 4. oktober. Det brukes mange ord for å gå rundt grøten: «Oppdraget krever at NRK er bevisst på hvilke områder som dekkes mye og lite, hvem vi møter når og hvordan folk bruker plattformene våre – og vi må prioritere deretter.» Menes det med dette at programmer som Åpen bok – Kritikerne når ut til en for smal lesergruppe? Og hvordan begrunnes det? Slike program for litteraturkritikk favner både om de som er interessert i å høre om nye bøker og de som er drevne litteraturkritikere. Mitt inntrykk er at Åpen bok – Kritikerne savnes av mange og fortsatt etterspørres. Hvilke aldersgrupper som nås, avgjøres vel også av typen bøker som presenteres. Det hevdes at en nå når bredere ut med litteraturkritikken. Leseklubben er et prisverdig initiativ for å få «hele folket» til å lese, særlig de yngre aldersgruppene.

Margrete Gundersen
Karikaturstriden

De som sviktet

I 2006 sto ytringsfriheten på spill, og norske myndigheter sviktet. Etter at avisen Magazinet trykket Muhammed-karikaturene som opprinnelig sto i Jyllands-Posten, ble Norge trukket inn i en voldsbølge. Norske flagg ble brent, ambassaden i Damaskus angrepet, og norske soldater i Afghanistan ble mål for brannbomber. Flere ble såret, og liv gikk tapt. I stedet for å stå rakrygget i forsvaret av ytringsfriheten, valgte utenriksminister Jonas Gahr Støre å beklage at muslimer følte seg krenket. UD sendte ut talepunkter som antydet at karikaturene kunne være hets eller hatefulle ytringer – et budskap som mottok sterk kritikk, blant annet fra VG og KrFs Jon Lilletun. Presseforbundets Per Edgar Kokkvold mente det var forkastelig å sidestille dem som bruker ytringsfriheten med dem som truer den med vold. Støre hevdet også at ingen «toneangivende» norske medier hadde trykket tegningene og forsøkte slik å isolere Vebjørn Selbekk og Magazinet.

Joel Ystebø