Jan Alexander Lorsa har delt denne artikkelen med deg.

Jan har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattNaturtap

Naturkrisen er en realitet, også her i Norge

Vi skulle ønske Lars Risan hadde rett, når han i Klassekampen 4. juli hevder «vi har gode data på at det går bra med norsk natur». Dessverre viser både kronikken og Risans Civita-notat at han ikke forstår hva vi faktisk vet om status for norsk natur.

For å ta en god nyhet først: I motsetning til hva Risan synes å tro har Norge faktisk ett av verdens beste kunnskapssystemer om naturen. Siden 2005 har Artsdatabanken levert jevnlige vurderinger av hvordan det står til med våre cirka 50.000 kjente arter og de flere hundre norske naturtypene.

Samtidig har Miljødirektoratet utviklet et rammeverk for å vurdere økologisk tilstand i natur, og fulgt opp med overvåking og datainnsamling. Alle data ligger åpent på nett.

Hva sier dataene? At hele 21 prosent av vurderte norske arter er på rødlista, det vil si at de står i fare for å forsvinne fra norsk natur for alltid. Det samme gjelder over halvparten av naturtypene. Naturindeksen, basert på 300 indikatorer, samt økologisk tilstand-arbeidet, bekrefter at naturen sliter.

Risan tar feil når han påstår at ‘villmarkspreget natur’ er hovedargumentet for å si at vi har en naturkrise i Norge. Det er rødlistene, naturindeksen, og vurderingene av økologisk tilstand som forteller oss at det ikke står bra til.

«Det handler om mer enn nedbygging»

Disse vurderingene sier også noe viktig om årsakene til at naturen sliter: Ni av ti truede arter er truet av arealendringer. Det handler om mer enn nedbygging, for arealendringer inkluderer også fragmentering og forringelse av natur – som at vi hvert år hogger mer enn én prosent av gjenværende naturskog.

En klassisk misforståelse når vi snakker om naturens tilstand er å sidestille alt som er grønt. Men det hjelper faktisk ikke naturskogsartene at vi har store, forringede arealer der vi dyrker tømmer. De truede naturskogsartene kan ikke leve i slik produksjonsskog.

På toppen av arealendringene kommer press fra klimaendringer, forurensing, overhøsting og fremmede arter. Naturen utsettes for alt dette, samtidig.

Hva er en krise? Ordet ‘krise’ stammer fra gresk krisis som betyr prøvelse. Ifølge SNL er en krise «en vanskelig situasjon, et avgjørende vendepunkt, eller en plutselig forandring». Norsk natur er definitivt i en vanskelig situasjon, og vi som samfunn er ved et avgjørende vendepunkt. Naturtapet skader økonomi, helse, og samfunnssikkerhet, også i Norge. Slik rapporter fra Klimautvalget 2050, Naturrisikoutvalget og Deloitte peker på.

Risans frykter at slike advarsler skal føre til apati. Vi tror snarere at oppmerksomhet om fakta og fokus på løsningene som faktisk finnes, vil motivere til innsats for å ta vare på naturen vi alle trenger.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrep

Hvordan gjenkjenne antise­mit­tisme – og hvordan ta problemet på alvor

Kjønn

Om å puste med magen

Karoline Skarstein skriver i Klassekampen at transpersoner har like mye rett til å bli ivaretatt og respektert i møte med offentlige tjenester som alle andre. Som lærer er jeg hjertens enig. Min profesjon er spesialtrenet til å «se» alle elever med de egenskaper, utfordringer og behov den enkelte måtte ha – hele tiden. Det gjelder også de målgruppene med kjønnsutfordringer som Bufdir bekymrer seg for og vil følge opp med en egen veileder. Direktoratets anbefalinger er egentlig overflødige og ganske nedlatende. Sikkert godt ment, men de kan lett leses som en undervurdering av en hel yrkesgruppe. Det kan også ligge i forslaget en oppfatning av at barn med kjønnsinkongruens trenger å bli sett og tilgodesett mer enn andre elever.

Skole

Metode­frihet handler om valg, ikke skjerm

I Klassekampen 12. desember tegner Bendik Wold et levende bilde av lærerens metodefrihet slik den kan se ut når profesjonelt skjønn faktisk får rom. Nettopp derfor er det problematisk når han i samme innlegg hevder at Utdanningsforbundet forsvarer «å dytte enda mer skjerm på seks- og sjuåringer», og knytter dette direkte til begrepet metodefrihet. Dette er så grovt at det nærmer seg det usaklige. Når Wold spør om metodefrihet i dag i praksis handler om mer skjerm for de yngste, er svaret nei. Utdanningsforbundet mener tvert imot at det er klokt å være varsomme med digitale verktøy i begynneropplæringen. Det avgjørende er likevel ikke om slike verktøy brukes, men hvorfor, hvordan og i hvilke situasjoner.