Borgerkrigen i Sudan som startet i april i 2023 kaster lange skygger over Sør-Sudan, et land som tidligere var forent med Sudan.
Sør-Sudan ble uavhengig i 2011, men euforien etter frigjøringen ble raskt erstattet av krigens brutale realiteter. Allerede i 2013 brøt en intern borgerkrig ut i Sør-Sudan mellom president Salva Kiir og visepresident Riek Machar, og selv om det ble en slags våpenhvile i 2018 (R-ARCSS) har urolighetene fortsatt mellom ulike etniske grupper i deler av landet. Valget som skulle vært holdt i desember 2024 er utsatt i to år, noe som betyr at Sør-Sudan ikke har hatt valg siden landet ble uavhengig.
Situasjonen i landet er betydelig forverret i 2025 med fornyede kamper i delstatene Upper Nile, Western Equatoria og Western Bahr el Ghazal, med utplassering av ugandiske spesialstyrker i hovedstaden Juba på oppdrag av regjeringen, en forverret menneskerettighetssituasjon og ikke minst arrestasjonen og interneringen av høytstående medlemmer av opposisjonen, deriblant visepresident Riek Machar. Som spesialutsendingen for IGAD (Den mellomstatlige myndigheten for utvikling i Sør-Sudan), ambassadør Ismail Wais, uttalte: «Freden som har blitt bevart og opprettholdt de siste syv årene, er nå i alvorlig og overhengende fare for å kollapse. Umiddelbar og samlet diplomatisk inngripen er avgjørende for å avverge en storskala krig som ellers vil omslutte hele regionen og videre.»
Hovedansvaret for den ustabile situasjonen i landet hviler på president Salva Kiir og hans nærmeste klikk som siden 2011 ikke har vist noen evne eller vilje til å etablere en bærekraftig stat. I stedet for å inkludere de forskjellige etniske gruppene i en statsbyggende prosess har Salva Kiir favorisert sin egen etniske gruppe, dinkaene. Det har bidratt til oppblomstringen av etniske stridigheter, samtidig som Kiir ikke har løftet en finger for å bedre den økonomiske situasjonen for landets befolkning. Inntektene, blant annet fra oljen i nord (som riktignok har vært fullstendig avbrutt siden januar 2025), samt internasjonale humanitære bidrag, har i stor grad havnet i lomma på den Dinka-dominerte regjeringen.
På grunn av den omfattende korrupsjonen har ikke statsansatte som blant annet lærere, leger, sykepleiere eller ansatte i statsadministrasjonen fått lønn på snart et år, og når samtidig inflasjonen i blant annet i hovedstaden Juba er skyhøy er det umulig for folk å brødfø seg på skikkelig vis. At ikke sivile uroligheter har vært mer omfattende skyldes at Kiir har introdusert en meget repressiv nasjonal politikk med null toleranse overfor demonstrasjoner og kritiske ytringer. Journalister og andre mediefolk er enten blitt arrestert eller har måttet flykte fra landet.
Pågående konflikter og kriser i regionen forverrer konfliktbildet og øker risikoen for overgrep i Sør-Sudan. Ikke minst kaster borgerkrigen i Sudan store skygger over Sør-Sudan.
I grenseområdet mellom Sør-Sudan og Sudan, i Abyei-regionen, et omstridt område mellom Sudan og Sør-Sudan, kommer stadig flere flyktninger fra Sudan som setter press på de allerede begrensede ressursene i området. Den politisk-militære utviklingen i Sudans delstater Sør-Kordofan, Blå Nilen og Hvite Nilen, som kontrolleres av RSF, den paramilitære styrken som kjemper mot regjeringen i Sudans borgerkrig, vil kunne direkte påvirke – og mulig destabilisere – delstatene Unity og Upper Nile i Sør-Sudan. Regjeringshæren i Sudan (SAF) har tidligere støttet Nuer-militser i Upper Nile, og et ytterligere samarbeid kan føre til økt uro og fiendtligheter langs grensen.
«Hovedansvaret for den ustabile situasjonen i landet hviler på president Salva Kiir»
Samtidig er det spenninger i vest der mobiliseringen av identitetsbaserte væpnede grupper i Den sentralafrikanske republikk (CAR) forsterker eksisterende mellom-etniske spenninger langs grensen til Sør-Sudan. Nylig ble muslimske grupper angrepet i grenseområdet, inkludert sudanske flyktninger.
Internasjonal tilstedeværelse er redusert dramatisk i løpet av 2025. USA trakk i april sin kontingent av fredsbevarende styrker fra FNs oppdrag i Sør-Sudan (UNMISS) i Juba.
UNMISS er en av de få gjenværende mekanismer for beskyttelse av sivile i Sør-Sudan. Sør-Sudan har en historie med målrettet vold mot sivile basert på etnisitet og/eller antatt tilknytning til væpnede grupper eller politiske partier, noe som setter alle sivile i fare – avhengig av geografiske områder med opptrapping eller hvilke væpnede grupper som er involvert. Selv om Sikkerhetsrådet i mai utvidet mandatet til UNMISS til april 2026, er framtiden til UNMISS usikker gitt USAs tilbaketrekking fra organisasjonen.
Samtidig har nedleggelsen av USAID ført til en katastrofal humanitær situasjon for befolkningen i Sør-Sudan, og andre hjelpeorganisasjoner har ikke maktet å kompensere for bortfallet av USAID. Kutt i denne hjelpen truer med å forverre fattigdommen, øke desperasjonen og intensivere konkurransen om knappe ressurser, noe som kan eskalere lokale spenninger til bredere etnisk og politisk vold. Per juni 2025 er over 7,7 millioner mennesker i Sør-Sudan – omtrent 57 prosent av befolkningen – i akutt matusikkerhet, ifølge FNs Integrated Food Security Phase Classification (IPC).
Verdens matvareprogrami FN (WFP) opplyser at finansieringen for over én million flyktninger i Uganda har blitt stanset, noe som har skapt frykt for at Uganda nå kan begynne med tvangsretur blant annet av sørsudanske flyktninger – noe som vil øke det allerede store presset fra internt fordrevne personer (IDP-er).
Det svekkede internasjonale engasjementet har også alvorlige politiske konsekvenser, blant annet ved at presset på Sør-Sudans politiske ledere for å gjennomføre den revitaliserte overgangsregjeringen (RTGoNU) – en bredt sammensatt overgangsregjering – reduseres. Uten et sterkt og konsekvent internasjonalt diplomatisk nærvær er det mer sannsynlig at maktkamper, etnisk vold og statssanksjonerte overgrep vil eskalere uhindret. Situasjonen er kritisk, og risikoen for at Sør-Sudan vil returnere til full borgerkrig slik som i 2013 er overhengende.
Norge har et spesielt ansvar som medlem av den såkalte «Troikaen» (sammen med USA og Storbritannia), som har vært en sentral aktør i fredsprosessen i Sør-Sudan siden før selvstendigheten. Troikaen var med på å forhandle fram den opprinnelige fredsavtalen i 2005 (CPA) som ledet til Sør-Sudans uavhengighet i 2011, og har siden støttet implementeringen av de etterfølgende fredsavtalene – inkludert R-ARCSS.
Norge har derfor et særlig politisk og moralsk ansvar for å bidra til at Revitalized Transitional Government of National Unity (RTGoNU) gjennomfører sine forpliktelser, særlig med tanke på framdrift i arbeidet med ny grunnlov, etablering av en felles nasjonal hær og tilrettelegging for frie og rettferdige valg. Dersom dette mislykkes, og overgangsperioden nok en gang ender i konflikt, vil det få katastrofale konsekvenser for den allerede hardt rammede befolkningen. Samtidig vil det undergrave både stabiliteten i regionen og troverdigheten til det internasjonale engasjementet.
