Leder

Oljefondet får refs

Nylig landet en fersk rapport på skrivebordet til finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Avsenderen var Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Rapporten med navnet «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» refser Oljefondets investeringer i Israel. Med rapporten fulgte også et brev der Albanese utdyper kritikken mot Norge som «spiller en avgjørende rolle i å legitimere og normalisere Israels ulovlige tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet». I en tale til FNs menneskerettighetsråd i går anklaget Albanese Israel for å være ansvarlig for et av de verste folkemordene i moderne historie.

«Regjeringen avviser at de vil trekke Olje­fondet ut av israelske selskaper.»

Nå er spørsmålet hva regjeringen foretar seg i møte med kritikken fra Albanese. For LO, Rødt, SV og sentrale deler av Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Oljefondet må ut av Israel. Etter statssekretær Torgeir Micaelsens (Ap) uttalelser i dagens avis er det lite som tyder på at regjeringen vil gjøre nettopp dette. USA har lenge vært en trofast støttespiller av Israel og har stått ved statsminister Benjamin Netanyahus side de siste 20 månedene.

Amerikanske myndigheter har gjentatte ganger tatt til orde for at Albanese må fjernes fra sin post som spesialrapportør, seinest i en uttalelse tirsdag denne uka. Der anklages hun for å bedrive økonomisk krigføring både mot den amerikanske økonomien og verdens­økonomien i stort. Dette forklarer kanskje hvorfor Norges svar på kritikken fra Albanese er så unnfallende. Regjeringen veit at det kan opprøre USA. Donald Trump har etterlyst en våpenhvile i Gaza, men foreløpig fortsetter Israels grusomheter. Den norske regjeringen er tydelig i kritikken av Israels krigføring, men avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper. Å gjøre dette kan få konsekvenser for forholdet til den amerikanske presidenten. FNs spesialrapportør viser til at Norge har ry på seg for å ha en etisk framferd. Det samsvarer dårlig med ­kritikken om å bidra til normaliseringen av Israels folkerettsbrudd.

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.