Leder

Oljefondet får refs

Nylig landet en fersk rapport på skrivebordet til finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Avsenderen var Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Rapporten med navnet «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» refser Oljefondets investeringer i Israel. Med rapporten fulgte også et brev der Albanese utdyper kritikken mot Norge som «spiller en avgjørende rolle i å legitimere og normalisere Israels ulovlige tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet». I en tale til FNs menneskerettighetsråd i går anklaget Albanese Israel for å være ansvarlig for et av de verste folkemordene i moderne historie.

«Regjeringen avviser at de vil trekke Olje­fondet ut av israelske selskaper.»

Nå er spørsmålet hva regjeringen foretar seg i møte med kritikken fra Albanese. For LO, Rødt, SV og sentrale deler av Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Oljefondet må ut av Israel. Etter statssekretær Torgeir Micaelsens (Ap) uttalelser i dagens avis er det lite som tyder på at regjeringen vil gjøre nettopp dette. USA har lenge vært en trofast støttespiller av Israel og har stått ved statsminister Benjamin Netanyahus side de siste 20 månedene.

Amerikanske myndigheter har gjentatte ganger tatt til orde for at Albanese må fjernes fra sin post som spesialrapportør, seinest i en uttalelse tirsdag denne uka. Der anklages hun for å bedrive økonomisk krigføring både mot den amerikanske økonomien og verdens­økonomien i stort. Dette forklarer kanskje hvorfor Norges svar på kritikken fra Albanese er så unnfallende. Regjeringen veit at det kan opprøre USA. Donald Trump har etterlyst en våpenhvile i Gaza, men foreløpig fortsetter Israels grusomheter. Den norske regjeringen er tydelig i kritikken av Israels krigføring, men avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper. Å gjøre dette kan få konsekvenser for forholdet til den amerikanske presidenten. FNs spesialrapportør viser til at Norge har ry på seg for å ha en etisk framferd. Det samsvarer dårlig med ­kritikken om å bidra til normaliseringen av Israels folkerettsbrudd.

Leder

Kulturkutt?

Over sju sider i Morgenbladet legger avisas kulturredaktør Bernhard Ellefsen fram visjoner for en «prinsipiell nyorientering og en radikal omvurdering av kulturens midler og mål». Ellefsen har fått med seg at store amerikanske tekselskaper løper ærend til de mest autoritære kreftene i Vesten. De er «fascismen på forhånd», siterer Ellefsen. Hans mål er å angi en annen retning: «Alle som jobber for kultur på fellesskapets midler må jobbe som om det brenner under føttene deres. For det gjør det. Det brenner under føttene våre.

Blind enighet

Senterpartiet bomma litt på avsatsen i sin kritikk av Faktisk.no forrige uke. Det er ikke ofte partier ber om at medier legges ned, og godt er det. Det er likevel all grunn til å diskutere sider ved faktasjekknettstedet, ikke minst om det, som det hevder, gjør befolkningen mer motstandsdyktig mot desinformasjon. Den påstanden gjentas jevnlig, uten noe form for belegg, og blir aldri ettergått kritisk. Det er ikke så rart, for nettstedet drives av omtrent samtlige store medieaktører i Norge: Schibsted, Aller Media, NRK, TV 2, Polaris Media og Amedia. De er skjønt enige om at prosjektet er storartet og får støtte av presseorganisasjonene.

God stemning

Landets største arbeidstakerorganisasjon, Fagforbundet – selve grunnstammen i den norske velferdsstaten – har landsmøte i disse dager. Den nye lederen, Helene Harsvik Skeibrok, som overtar for Mette Nord, som har ledet forbundet siden 2013, la i et intervju med Klassekampen denne uka vekt på at fagbevegelsen skal ha kontakt med alle på rødgrønn side: «Vi snakker ikke bare med ett parti. Vi har samtaler med alle partier, spesielt de fem på venstresida.» Fagforbundet kvitterte ut forbrødringsstrategien med å invitere Tonje Brenna (Ap), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Marie Sneve Martinussen (R), Kirsti Bergstø (SV) og Arild Hermstad (MDG) til en lengre samtale på landsmøtet i går. Det ble en svært så jovial seanse. Partiene var skjønt enige om at kommuneøkonomien måtte styrkes i statsbudsjettet for å sikre tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Budskapet fra Vedum, Brenna og Martinussen – kanskje noe mer forbeholdent fra Bergstø og Hermstad – var at partiene i budsjettforhandlingene måtte konsentrere seg om det de sto sammen om.