Leder

Oljefondet får refs

Anna Krokene

Nylig landet en fersk rapport på skrivebordet til finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Avsenderen var Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Rapporten med navnet «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» refser Oljefondets investeringer i Israel. Med rapporten fulgte også et brev der Albanese utdyper kritikken mot Norge som «spiller en avgjørende rolle i å legitimere og normalisere Israels ulovlige tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet». I en tale til FNs menneskerettighetsråd i går anklaget Albanese Israel for å være ansvarlig for et av de verste folkemordene i moderne historie.

«Regjeringen avviser at de vil trekke Olje­fondet ut av israelske selskaper.»

Nå er spørsmålet hva regjeringen foretar seg i møte med kritikken fra Albanese. For LO, Rødt, SV og sentrale deler av Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Oljefondet må ut av Israel. Etter statssekretær Torgeir Micaelsens (Ap) uttalelser i dagens avis er det lite som tyder på at regjeringen vil gjøre nettopp dette. USA har lenge vært en trofast støttespiller av Israel og har stått ved statsminister Benjamin Netanyahus side de siste 20 månedene.

Amerikanske myndigheter har gjentatte ganger tatt til orde for at Albanese må fjernes fra sin post som spesialrapportør, seinest i en uttalelse tirsdag denne uka. Der anklages hun for å bedrive økonomisk krigføring både mot den amerikanske økonomien og verdens­økonomien i stort. Dette forklarer kanskje hvorfor Norges svar på kritikken fra Albanese er så unnfallende. Regjeringen veit at det kan opprøre USA. Donald Trump har etterlyst en våpenhvile i Gaza, men foreløpig fortsetter Israels grusomheter. Den norske regjeringen er tydelig i kritikken av Israels krigføring, men avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper. Å gjøre dette kan få konsekvenser for forholdet til den amerikanske presidenten. FNs spesialrapportør viser til at Norge har ry på seg for å ha en etisk framferd. Det samsvarer dårlig med ­kritikken om å bidra til normaliseringen av Israels folkerettsbrudd.

Leder

Platene er i bevegelse

«Nu dukker USA op i Danmarks viktigste trusselvurdering» skrev avisa Berlingske tidligere denne uka. Årsaken var at Danmarks viktigste allierte etter andre verdenskrig plutselig var listet opp som en trussel mot riksfellesskapet i den årlige rapporten fra Forsvarets Efterretningstjeneste. Rapporten skriver at USA nå bruker «sin økonomiske og teknologiske styrke som et maktmiddel, også overfor allierte og partnere». Ikke minst har dette blitt tydelig for danskene i striden om eierskap over Grønland: President Donald Trump vil ha øya, og han har ikke utelukket bruk av militærmakt for å få den. Der Atlanterhavet de siste 80 årene har bundet USA og Europa sammen, kulturelt, militært og økonomisk, danner det i dag en stadig mer uforsonlig kløft mellom kontinentene. Det ble ikke minst tydelig da USA forrige uke la fram sin nye, nasjonale sikkerhetsstrategi. Den får utenrikspolitisk forsker og tidligere toppdiplomat Henrik Thune til å si at forholdet til USA er ødelagt for alltid, slik han gjør i et intervju i dagens avis.

Mari Skurdal

Under­buds­for­ned­relse

I Mikael Niemis roman «Stein i silke», som utkom på norsk i fjor, møter vi husmenn og veiarbeidere i Pajala i Tornedalen Nord-Sverige. I en nøkkelscene i boka er de i hovedsak finsktalende arbeiderne samlet på veiselskapets kontor. Her gjennomføres en slags omvendt auksjon, hvor de lutfattige mennene må underby hverandre i kampen om å sikre seg en arbeidskontrakt for sesongen. Og det er alltid en som er villig til å gå så lavt at det knapt går an å leve av det tunge kroppsarbeidet; desperasjonen er til å ta og føle på i Norrbotten i 1930. Siden den gang har Sverige og Skandinavia forandret seg fullstendig. Menneskelig anstendighet støttes opp av utbygde velferdssystemer og jevnlige lønnsforhandlinger.

Mari Skurdal

En tordentale

I sin hovedtale under fredspristildelingen i Oslo rådhus i går rettet Nobelkomiteens leder Jørgen Watne Frydnes flere stikk mot kritikerne av årets tildeling til den venezuelanske opposisjonspolitikeren Maria Corina Machado. Han sa at det er lett å være prinsipiell når det ikke er ens egen frihet som står på spill: «Men ingen demokratibevegelse har kjempet under perfekte forhold. De må håndtere dilemmaer som vi andre slipper å forholde oss til, og må ofte velge mellom det vanskelige og det umulige. Likevel – fra trygg avstand – forventer mange at Venezuelas demokratiske opposisjon skal føre sin kamp med en moralsk reinhet som deres motstandere aldri viser». Det er en legitim påpekning. Frydnes har også rett i at den som støtter demokrati som styresett, ikke bare kan støtte mennesker som deler ens egne politiske syn. Mer problematisk ble talen da Frydnes sidestilte kritisk journalistikk om årets tildeling med desinformasjon og propaganda.

Mari Skurdal