Øyvind Østerud ledet en maktutredning og preget norsk stats- (og samfunns)vitenskap i mange tiår før og etter det. Nå er han borte. Det ligger i alle fags natur at de endrer seg. Men Østerud sto for mye det er verdt å stoppe opp ved.
Østerud hadde en vedvarende interesse for geopolitikk og en generalistkompetanse som stakk seg ut i et fagfelt preget av mer og mer spesialisering. Så kom Putin og Trump og geopolitikken presset seg på en til dels motvillig profesjon med sterk dragning mot det abstrakte. Vi kan ikke forstå verken Ukraina, Palestina eller Taiwan om vi tenker bort geografi og historie: Det handler om spesifikke regimer, territorier, økonomiske ressurser, identiteter og strategier knyttet til konkrete handlinger.
Det er en sammenheng mellom generalistkompetanse og geopolitikk. Vår samtid er preget av flere overlappende og til dels samvirkende kriser. Krig og nesten-krig, klimaendring, pandemier, økende ulikhet og stater som glir over i det ny-autoritære og fascistoide. I slike tider trenger vi forskere og kommentatorer med bred faglig oversikt og historisk dybde.
Mye fremragende samfunnsforskning forutsetter en form for sosial og politisk stabilitet det ikke lenger er rimelig å ta for gitt. Med fare for å banalisere: Ved hjelp av statistiske metoder regner vi ut hvordan mer X (for eksempel høyere toll, eller dyrere energi) gir mindre Y (for eksempel handel). Og så generaliserer vi fra våre data til et større bilde fordi vi tror sammenhengene er stabile.
I dag er det vel så viktig å forstå hvordan økt usikkerhet skaper ulike reaksjoner i ulike land og selskaper. Hva gjør ulike regimer og institusjonene deres for å redusere sin sårbarhet? Hvordan og hvorfor endres globale verdikjeder i noen bransjer, mens andre fortsetter nesten som før? Vi må forske mer på prosesser, tendenser og argumenter og i mindre grad forvente å finne regulariteter og faste mønstre.
Den nye ustabiliteten gjør at vi må løfte fram forhold dominerende fagretninger har latt ligge fordi vi kunne ta dem for gitt. For eksempel, hva skjer om dollaren og amerikanske obligasjoner ikke lenger fungerer som alle andre pengers målestokk, trygge havn i kriser og globalt akseptert betalingsmiddel? Eller om USA trekker seg ut av Nato? Og hva er sammenhengen mellom amerikansk og finansiell og militær makt?
«Det er vanskelig nok å holde styr på jernbanen, det blir enda mer krevende å stokke 15 bein»
Eller hvilken kapasitet har stater preget av 30–40 år med New Public Management til å møte de problemene en krisepreget verden rader opp for dem? Kan vi slippe unna med å forske som om «en stat er en stat er en stat» på tvers av historiske perioder og geografiske forskjeller? En nøkkel til å besvare dette siste kan vi finne ved å gå til Østeruds begrep om den fragmenterte staten. Han redigerte en bok med denne tittelen i 2001, sammen med meg, men begrepet, den konseptuelle rammen for hele boka, var hans idé.
I 2001 var oppdelingen av NSB i ett linjeselskap, ett jernbanetilsyn og ett driftsselskap et av våre eksempler. I dag teller jeg 15 enheter på regjeringens hjemmesider. At dette har ledet til direktørinflasjon, og at et ganske dårlig tilbud har blitt enda dårligere, synes hevet over tvil. Privatiserings-pionerene i Storbritannia har sett den ene private linjen etter den andre falle tilbake i statens armer etter mislighold av kontrakter, mot et bakteppe av stigende kundemisnøye.
Selv en fargeløs høyre-sosialdemokrat som Keir Starmer innser at dette ikke funker. Nå forsøker hans regjering seg på re-integrering – eller det vi med en vri på Østerud kan kalle defragmentering? Det skal etableres et nytt selskap, Great British Rail, som får det overordnede ansvaret for både infrastruktur og togdriften.
Problemer med dårlige og dyre jernbanetjenester blekner likevel mot et krigsscenario. Om det blir krig i Norge, vil jernbanen kunne spille en viktig rolle for militær og sivil logistikk. Det virker rimelig å anta at det med dagens regime vil oppstå formidable koordinasjonsproblemer. Det er vanskelig nok å holde styr på et så stort nettverk som jernbanen, det blir enda mer krevende når man skal stokke 15 bein.
Østerud var opptatt av hvordan det norske demokratiets autoritet ble svekket av flere samtidige prosesser. Et annet nøkkelbegrep som står igjen fra maktutredningen Østerud ledet er rettsliggjøring, eller det han etter hvert foretrakk å kalle juridifisering. Denne prosessen kan anta flere former, la meg nevne to: For det første blir flere områder av samfunnslivet regulert med flere regler. Regler og rettigheter er billigere for staten, og dyrere for velferdskommunene og for eksempel universitetene. Jeg tror mange – fra hele det politiske spektrumet – vil være enige i at Norge også har blitt mer byråkratisert av denne formen for rettsliggjøring. Det virker som om det finnes departementsjurister som oppriktig tror at ethvert problem kan løses om vi bare lager den riktige regelen.
En annen beslektet variant av rettsliggjøring finner vi når domstoler blir viktigere på bekostning av demokratiske organer. Det var særlig den internasjonale dimensjonen ved dette som interesserte Østerud. Fordi internasjonale traktater ofte må være generelle i formen, får de først sin presise betydning når domstolene tolker dem i konfliktsituasjoner. Internasjonale traktater er vanskelige å endre. Demokratiske organer kan dermed bli låst av en tolkning det er et stort flertall mot. Alle som følger med på Norges forhold til EU, vil kjenne igjen dette. Problemet er i dag større, ikke mindre enn da Østerud ledet sin Makt- og demokratiutredning.
