Homo politicus

Samfunnet og gutterommet

Den ensomheten mange unge gutter kjenner på, får ubehag­elig gjenklang i beskrivelsen av høyreekstreme drapsmenn.

Illustrasjon: Knut Løvås Illustrasjon: Knut Løvås

Unge menn får mer oppmerksomhet enn noensinne, og nå er det en tidligere totalt ukjent 18-åring som fyller nyhetsspaltene, flere steder med navn. Mannen som drepte Tamima Nibras Juhar føyer seg inn i rekken der Anders Behring Breivik og Philip Manshaus har gått før ham: i kraft av å drepe med et oppgitt politisk motiv, har de begått terror som garanterer dem spranget fra å være en som ingen utenfor nærkretsen har hørt om, til å være øverst i feeden og sikret oppmerksomhet i samtlige kanaler. Spranget fra anonymitet og betydningsløshet til medieformidlet berømmelse er ikke nødvendigvis et motiv som overgår den oppgitte politiske begrunnelsen for å drepe – målrettet, ikke blindt. Men siden kjendisstatusen og den narsissistiske tilfredsstillelsen den gir er blitt en så forutsigbar følge av å begå er slikt drap, er det grunn til å spørre hvor viktig dette er: bare en forventet konsekvens, eller et mål i seg?

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Homo politicus

Hvis høyresida vinner valget, kan de få en end­rings­kraft vi ikke har sett på mange tiår.

Formues­skatten angripes av et anekdote-in­du­strielt kompleks som fordummer samfunns­de­batten.

Vi ser en økende etter­spør­sel etter desin­for­masjon på Oslo Vest.