Han skal spre sin sæd, og evolusjonsmessig til så mange som mulig, da motsatt av en kvinne som skal velge det beste for sitt mulige avkom, skreiv en innsender i debattspaltene i denne avisa i forrige uke, som svar på en spalte fra Anne Bitsch om mannlige prostituerte. Denne ideen om sædspredende (eller skal vi si -sprutende) menn og kresne kvinner gjennomsyrer debatter om alt fra vold til arbeidsliv. Hvor kommer den fra? Og er det hold i den?
Store tenkere har alltid undret seg over hvorfor kvinner og menn er ulike. Aristoteles mente at kvinner og menn ikke var to binære kategorier, men at kvinner var en slags dårligere utgave av menn. Charles Darwin dro den videre, og sementerte ideen om to binære kjønn. Han er mest kjent for sin hypotese om evolusjon fra 1859, der han beskrev hvordan naturlig seleksjon gjør at livet på jorda har evolvert gjennom millioner av år.
Men det var noen trekk han observerte, som påfuglhannens enorme halefjær, som ikke kunne forklares gjennom naturlig seleksjon. Darwin grublet på dette fram til 1871, da han gjennom sin hypotese om seksuell seleksjon prøvde å forklare hvorfor hanner og hunner av samme art ofte ser forskjellige ut. Å traske rundt med en enorm hale kan ikke komme av naturlig seleksjon – det gjør deg rett og slett til et lettere bytte for rovdyr. Halen må ha en annen funksjon, nemlig å gi reproduktiv suksess.
Darwin mente at disse trekkene, som han oftest så hos hannene, hadde evolvert fordi hannene er de som må konkurrere med hverandre om hunnenes gunst, og dermed hadde ulik reproduktiv suksess, mens alle hunner fikk pare seg uansett. Hanner vil pare seg med mange hunner, de har nærmest ubegrenset med sædceller, mens hunner som produserer færre egg, vil pare seg med den ene beste hannen.
Han mente at hannene, ikke hunnene, evolverte. Hunnene bidro med å ha preferanse for fargerike haler og disse andre trekkene som var vanskelige å forklare med naturlig seleksjon.
Nesten åtti år seinere, i 1948, publiserte botanikeren Angus J. Bateman noen eksperimenter han hadde gjort på bananfluer. Han ville teste Darwins hypotese om at hanner vil spre sæden sin, mens hunner bare vil pare seg med den ene, gode hannen. Han lot fluer med ulike dominante mutasjoner med konsekvenser for fluenes utseende leve i små glasskolber, og talte opp hvor mange av fluebabyene som videreførte disse trekkene – som et tegn på hvem som paret seg, og hvem som ikke gjorde det.
«Både hunner og hanner har fordeler av å ligge rundt»
Resultatene ble til to grafer. Basert på den ene grafen konkluderte Bateman med at hannfluer som paret seg med flere hunner, hadde større reproduktiv suksess, mens hunner ikke fikk økt reproduktiv suksess av å pare seg med flere hanner. Sædspreder vs. kresen-hypotesen var dermed bekreftet.
Denne studien ble så liggende i en skuff til 1972, da evolusjonsbiologen Robert Trivers brukte dette eksperimentet som grunnlag for sin hypotese om yngelpleie – at det kjønnet som investerer mer i avkommet sitt, vil være mer selektiv, altså kresen, når det velger seg en partner, mens det kjønnet som investerer minst, vil konkurrere mer med andre av samme kjønn om å få pare seg. Trivers rapporterte til og med at hunnfluene i Batemans eksperiment hadde motsatt seg intens flørting fra hannfluene – selv om det ikke står noe om fluenes atferd i Batemans artikkel.
Bakgrunnen for sitatet denne spalten starter med, er altså Batemans fluegraf, som av Trivers ble brukt til å forklare kjønnsforskjeller i atferd hos alle dyr, inkludert mennesker. Veien fra fluer til fruer var kort. Trivers hypotese ble til en del av evolusjonsbiologiens og evolusjonspsykologiens kanon, og det som kalles Batemans prinsipper, ble av Trivers utformet til et sett universelle prinsipper som er sitert hundrevis, om ikke tusenvis, av ganger, og brukes særlig til å forklare hvorfor hunner er omsorgsfulle og oppofrende, mens hanner er aggressive og voldelige.
Problemet er bare at Batemans forskning ikke holder vann. Trivers ble kritisert fra første stund, primært av kvinnelige forskere, fordi studier på en rekke arter viser at hunner har massevis av fordeler ved å pare seg med flere hanner. Batemans forsøk lever på ingen måte opp til forskningsetiske standarder.
For det første lar den seg ikke replikere, noe som ble forsøkt i 2012 og 2013. For det andre talte Bateman hanner som foreldre oftere enn han talte hunner. Der er rett og slett ikke mulig, da et flueindivid blir til ved at en sædcelle og en eggcelle blander seg. Selv om en hann kan få avkom med flere hunner, vil det fortsatt alltid være en hann og en hunn for hvert avkom. For det tredje brukte han bare den ene av de to grafene sine. Den grafen han ikke brukte, viste at hunners reproduktive suksess, i likhet med hanners, økte når de paret seg med flere forskjellige hanner. Det helt motsatte av Darwins prediksjon. Det er helt hårreisende å tenke på den manglende kritiske sansen utvist av Trivers og alle som bygget videre forskning på Batemans artikkel.
En annen måte å tolke Batemans grafer på, hvis man ser på begge og ikke bare den ene (og ignorerer at forskningen rett og slett er feil), er at det å pare seg med mange ulike partnere gir høyere reproduktiv suksess for hunner og hanner. Hvis vi skal dra noen konklusjoner fra fluer til fruer, må det altså være at både hunner og hanner har fordeler av å ligge rundt. Den kresne kvinnen med barneomsorg som sitt viktigste evolusjonære mål finnes rett og slett ikke.
