Hvordan kan Iran se ut dersom dagens prestestyre faller? Etter tolv dager med angrep fra Israel – og seinere også USA – vokser spekulasjonene om et mulig regimeskifte. Selv om Iran og Israel nå har inngått en våpenhvile, forbereder både politiske og militære aktører seg på et mulig maktvakuum.
Fra fjellene i Nord-Irak følger Rozerîn Kemanger, diplomatisk leder for den kurdiske kvinneorganisasjonen KJAR, utviklingen tett. Siden kurdiske partier er forbudt i Iran, opererer KJAR i eksil, på samme måte som søsterorganisasjonen PJAK og andre kurdiske grupper.
Etter Israels angrep har flere kurdiske grupper oppfordret til opprør mot regimet. PJAK mener det er tid for en ny bølge av «kvinne, liv, frihet»-protester, som startet etter at kurdisk-iranske Mahsa Amini døde i politiets varetekt i 2022. Det betyr imidlertid ikke at PJAK eller KJAR vil delta i en krig mellom Iran og Israel, understreker Kemanger overfor Klassekampen.
– Dette er ikke en krig for folks frihet, men en krig om makt, sier hun og legger til:
– Ingen intervensjonistisk og opportunistisk makt har evnen til å støtte vårt folk.
Hun påpeker at PJAK kan forsvare kurderne om nødvendig, men mener at det viktigste for å unngå mer krig er å organisere seg.
– Uansett om det iranske regimet kollapser, overgir seg eller noe annet, er det kurdiske folket klare til å gå i bresjen for selvstyre, sier Kemanger.
Anklaget for spionasje
Israels angrep var primært rettet mot Teheran og atomfasiliteter i det sentrale Iran, men også den kurdiske minoriteten er blitt rammet, forteller Kemanger. Blant annet ble et sykehus og flere militære mål angrepet i den kurdiskdominerte byen Kermanshah.
Selv om Kemanger oppholder seg i Nord-Irak, har hun tett kontakt med folk i iransk Kurdistan, hvor missiler har fløyet over hodene på dem. Men det er ikke bare israelske angrep som truer kurderne.
– Iran retter nå skyts mot det kurdiske samfunnet på grunn av anklager om spionasje for Israel, forteller Kemanger.
Onsdag ble tre kurdiske fanger henrettet etter slike anklager, ifølge den norskbaserte organisasjonen Hengaw Organization for Human Rights. Statlige medier skal ha bekreftet henrettelsene og hevdet at de var del av rettsvesenets «avgjørende aksjoner» mot påståtte agenter for «det sionistiske regimet».
Kemanger frykter at andre kurdiske fanger vil møte samme skjebne. Flere kurdiske kvinner, blant dem KJAR-medlem Verisheh Moradi, har sittet fengslet i det beryktede Evin-fengselet i Teheran, men skal ifølge Kemanger ha blitt flyttet denne uka.
– Så langt er det ikke noe nytt om dem, forteller hun.
Samlet front
Selv om PJAK tar avstand fra krigen, mener gruppa at det er viktig å samle krefter mens regimet er svekket. Etter oppfordringen til en ny fase av kvinnefrigjøringsprotestene har flere andre grupper tatt kontakt, forteller Kemanger. PJAK jobber nå for å bygge allianser på tvers av ideologiske og etniske skillelinjer.
– Ett parti kan ikke være ansvarlig for samfunnets krav. Vi tror på fredelig sameksistens mellom folk fra ulike folkeslag, sier hun.
Loqman Radpey, som forsker på Kurdistan ved Middle East Forum, mener også at kurdere og andre minoriteter nå har en unik mulighet til å samle seg mot regimet.
– Men det vil ikke være mulig uten en klar plan og en samlet front, understreker han.
Flere har spekulert i om Israel vil støtte en slik front. På spørsmål om PJAK har hatt kontakt med israelske representanter siden krigen startet, svarer Kemanger at «PJAKs strategiske relasjoner er mellom mennesker».
– Vi forsøker å knytte bånd til folkelige organisasjoner – vår målgruppe er først og fremst folket, sier hun og legger til at «hvis møter holdes», må de «gjenspeile samfunnssituasjonen på en god måte».
Radpey mener at dersom kurderne handler målrettet, kan de forvente støtte fra Israel – en støtte han beskriver som både langvarig, konsekvent og strategisk rasjonell.
«Dette er ikke en krig for folks frihet, men en krig om makt.»
— Rozerîn Kemanger, KJAR
– Kurderne har i lang tid vært utsatt for undertrykkelse, henrettelser og vold fra både Iran, Irak, Syria og Tyrkia. Israel er den eneste staten i regionen som aldri har deltatt i undertrykkende operasjoner mot det kurdiske folket. Kurderne og israelerne er naturlige allierte, sier han.
Ønsker selvstyre
Om Iran står overfor muligheten for et regimeskifte, avhenger av om de israelske angrepene gjenopptas, ifølge Radpey.
– Hvis de fortsetter, kan det få alvorlige konsekvenser. Men hvis målet virkelig er et regimeskifte, må det starte i det persiske hjertet av landet. Altfor ofte forventer perserne at ikke-persiske minoriteter skal ofre seg. Det kan ikke være tilfellet denne gangen, slår han fast.
Skulle regimet falle, tror han at minoritetene vil spille en avgjørende rolle. Han mener kurderne i Iran bør hente inspirasjon fra kurdernes seire i Irak og Syria, der de har oppnådd ulik grad av autonomi. I Syria tok kurderne kontroll etter at Assad trakk seg ut av deres områder i 2011.
– Det iranske regimet kan ikke kjempe på alle fronter samtidig. Til slutt må de trekke seg tilbake fra noen av frontene – sannsynligvis Kurdistan, Balutsjistan og sørvest, sier Radpey.
– Fra mitt ståsted er Iran i dag fragmentert og på sitt svakeste og mest ydmykede siden 1979. Det gir en sjelden mulighet for nasjonale grupper til å ta de facto kontroll på bakken – forutsatt at regimet ikke klarer å komme seg etter Israels angrep, fortsetter han og minner om at regimet etter våpenhvilen har gjenopptatt massearrestasjoner og henrettelser av kurdere.
Kemanger forteller at PJAK og KJAR ønsker å etablere selvstyrte regioner for kurdere og andre minoriteter, basert på lokalt selvstyre og direkte demokrati. Målet med kvinnerevolusjonen er å oppnå demokratisk føderalisme, slik kurderne har gjort i Nordøst-Syria:
– Vår strategi bygger på tre pilarer: økologi, demokrati og kvinnefrigjøring. Nå trenger ikke bare kurderne dette, men hele Iran.
