Når debatten om digitalisering blir redusert til en debatt om «for eller mot skjerm» mister vi muligheten til å faktisk ta kontroll over det digitale samfunnet. Spørsmålet må være hvem som skal bestemme, teknologiselskapene eller demokratiet.
Allerede abonnent? Logg inn
I Klassekampen tysdag 24. juni kunne eg med vantru lese eit innlegg frå Sophie Matlary. Det er så gjennomsyra av faktaforvrengingar og merkelege påstandar at eg set igjen med eit einaste spørsmål: Kvar har det gått gale? Då Viktor Orban fekk makta i Ungarn i 2010 byrja han på ei gradvis nedbygging av det ungarske demokratiet. Det europeiske parlamentet kallar no Ungarn eit «electoral autocracy». Orban sjølv har kalla sit eige styresett for «illiberalt demokrati». Orbans antisemittisme og rasisme er godt dokumentert. Han har åtvara mot «race mixing» og gjennom heile si politiske karriere nytta antisemittiske troper og konspirasjonsteoriar om Georg Soros og globalistar i valkamp.
Geir HolmeI en ellers grei artikkel i Klassekampen 17. juni om ILOs kritikk av den tvungne lønnsnemnden mot lærerne i 2022, omtaler avisa ILO i forsidehenvisningen som «Internasjonale LO». I artikkelens ingress omtales ILO som «den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen», og i teksten omtales sågar ILO som «den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen» (min utheving). I en liten faktaboks står det riktignok det korrekte, nemlig at ILO er FNs arbeidsorganisasjon, men det er til å gråte av at venstresidas avis framtrer så kunnskapsløst og ignorant. ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet, og er unik fordi den er et trepartsorgan sammensatt av representanter fra både fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter i alle verdens land, og jobber med å sikre arbeideres rettigheter verden over. Internasjonal fagbevegelse er svært opptatt av arbeidet som foregår der, ikke minst gjennom de årlige konferansene to uker i juni der brudd på arbeidstakerrettigheter behandles. I år ble det blant annet vedtatt å åpne for sanksjoner mot Myanmar, og det ble vedtatt kraftig fordømmelse av regimet i Belarus.
Espen LøkenDet var et trist sjokk å lese kronikken fra tre forskere ved Institutt for fredsforskning (Prio) lørdag 21. juni. Det minner meg på noe Johan Galtung, stifteren av instituttet, sa kort tid før sin død: At instituttet nå minnet mer og mer om et amerikansk institutt. Trist for oss som husker Galtung og instituttet på 60-70-tallet, hvor de var aktive for fred og mot opprustning, hvor de krevde lavspenning og sto opp mot imperialismen som krenket folkeretten. Men dessverre: Nå som før er USA verdenspoliti med sine over 800 baser rundt om i verden. Og nå skal altså Norge hjelpe dem med dette og får støtte av instituttet. Norge skal sende fregatter til Indo-Stillehavet for å vise «solidaritet» med USA – i praksis hjelpe dem å beholde mest mulig kontroll i verden.
Per Velde