Når debatten om digitalisering blir redusert til en debatt om «for eller mot skjerm» mister vi muligheten til å faktisk ta kontroll over det digitale samfunnet. Spørsmålet må være hvem som skal bestemme, teknologiselskapene eller demokratiet. Torgeir Waterhouse advarer mot skjermpopulismen, og vil komme med en motvekt i sin nye bok (Klassekampen 7. juni). En slik motvekt er bra, men at det trengs peker på et større problem, nemlig fraværet av reell debatt om det digitale samfunnet vi lever i. Både på høyre og venstre side i politikken skifter man mellom festtaler og alarmisme når det kommer til digitalisering, mens de reelle problemene skyves under teppet. Forslaget om aldersgrenser for «skjerm» og sosiale medier er det mest tydelige eksempelet, og det framstår som lite annet enn korttenkt symbolpolitikk. I debatten later regjeringen som om de er «handlekraftige» når de krever møter med Meta, men ingen stiller helt åpenbare spørsmål rundt forslagene.
Diego Marin Rios og Audun Myhra BergwitzI en ellers grei artikkel i Klassekampen 17. juni om ILOs kritikk av den tvungne lønnsnemnden mot lærerne i 2022, omtaler avisa ILO i forsidehenvisningen som «Internasjonale LO». I artikkelens ingress omtales ILO som «den internasjonale arbeidstakerorganisasjonen», og i teksten omtales sågar ILO som «den internasjonale arbeidsgiverorganisasjonen» (min utheving). I en liten faktaboks står det riktignok det korrekte, nemlig at ILO er FNs arbeidsorganisasjon, men det er til å gråte av at venstresidas avis framtrer så kunnskapsløst og ignorant. ILO er FNs organisasjon for arbeidslivet, og er unik fordi den er et trepartsorgan sammensatt av representanter fra både fagbevegelse, arbeidsgiverorganisasjoner og myndigheter i alle verdens land, og jobber med å sikre arbeideres rettigheter verden over. Internasjonal fagbevegelse er svært opptatt av arbeidet som foregår der, ikke minst gjennom de årlige konferansene to uker i juni der brudd på arbeidstakerrettigheter behandles. I år ble det blant annet vedtatt å åpne for sanksjoner mot Myanmar, og det ble vedtatt kraftig fordømmelse av regimet i Belarus.
Espen LøkenDet var et trist sjokk å lese kronikken fra tre forskere ved Institutt for fredsforskning (Prio) lørdag 21. juni. Det minner meg på noe Johan Galtung, stifteren av instituttet, sa kort tid før sin død: At instituttet nå minnet mer og mer om et amerikansk institutt. Trist for oss som husker Galtung og instituttet på 60-70-tallet, hvor de var aktive for fred og mot opprustning, hvor de krevde lavspenning og sto opp mot imperialismen som krenket folkeretten. Men dessverre: Nå som før er USA verdenspoliti med sine over 800 baser rundt om i verden. Og nå skal altså Norge hjelpe dem med dette og får støtte av instituttet. Norge skal sende fregatter til Indo-Stillehavet for å vise «solidaritet» med USA – i praksis hjelpe dem å beholde mest mulig kontroll i verden.
Per Velde