Birgitte Prangerød Haanshuus har delt denne artikkelen med deg.

Birgitte har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt25. juni

Alvorlige konsekvenser

TIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTBTIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTB

I dag er det tre år siden det målrettede terrorangrepet mot skeive under Oslo Pride. Frem til nå har det vært mangel på kunnskap om konsekvensene av angrepet. Den nylig publiserte 25. juni-studien fra NKVTS viser alvorlige konsekvenser av terrorangrepet for de direkte rammede, og at mange fortsatt ikke har fått den helsehjelpen de trenger.

I en foreløpig upublisert spørreundersøkelse har vi undersøkt konsekvensene av terrorangrepet for 906 LHBTIQ+-personer/skeive i Norge, både for direkte berørte som opplevde terroren på nært hold og for andre som ble indirekte rammet fordi de identifiserer seg som skeive.

Studien viser at terrorangrepet 25. juni 2022 hadde dyptgripende negative konsekvenser for skeive i Norge og at mange nå opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før.

Funnene viser, for det første, at terrorangrepet har hatt svært negative følelsesmessige konsekvenser for skeive i Norge, både for de som var til stede i området under angrepet (127 respondenter) og for andre skeive. Et svært stort flertall i begge grupper (omtrent ni av ti) svarte at de i ganske stor grad eller i svært stor grad har blitt opprørte og sinte. Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de har følt seg utrygge. Dette gjelder for omtrent fire av fem blant de som var til stede under terrorangrepet og for nesten like mange (tre av fem) blant de som ikke var til stede.

For det andre viser vår studie at terrorangrepet også har hatt alvorlige konsekvenser for mange skeives atferd, både blant de direkte berørte og andre skeive. Ifølge undersøkelsen har halvparten av de som opplevde terroren på nært hold og over en tredel av andre skeive unngått skeive arrangementer og/eller møteplasser på grunn av frykt for terror. Omtrent en tredelav de direkte berørte og en fjerdedel av andre skeive svarte at de har blitt «mer forsiktig med å vise at jeg er skeiv». Dette viser at følelsen av frykt og utrygghet også får betydelige negative konsekvenser for deltakelse i skeive miljøer og villigheten til å være åpen om egen identitet.

Samtidig tyder vår studie på at terrorangrepet også har ført til et økt engasjement blant mange skeive. Både blant de direkte rammede og blant andre skeive svarte litt over halvparten av respondentene at de «har blitt mer engasjert i saker som er viktige for meg». Omtrent en tredel i begge grupper svarer dessuten at de har blitt mer opptatt av å vise sin skeive identitet. Disse funnene er i tråd med internasjonal forskning som viser at voldelige hendelser rettet mot minoriteter også kan ha en viss «mobiliserende effekt», som både kan handle om å vise solidaritet og samhold innad i den utsatte minoritetsgruppa og å vise motstand mot hatet de opplever på samfunnsnivå.

«Svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre»

For det tredje viser vår studie at svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre etter terrorangrepet. Dette gjelder både for de som er direkte berørte og for andre skeive. På spørsmålet om de opplever at situasjonen for skeive i det norske samfunnet er preget av «mer eller mindre utrygghet og frykt» enn før terrorangrepet, svarte nesten ni av ti i begge grupper at de opplever mer utrygghet og frykt.

Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de opplever at samfunnet er preget av mer fordommer, hets, diskriminering og hatkriminalitet enn før angrepet. Dette gjelder for fire av fem blant de direkte berørte, og for tre av fire blant de indirekte berørte.

Samtidig svarte omtrent en tredel i begge gruppene at de oppfatter samfunnet som mer ivaretakende og støttende enn før. Kun en femtedel opplever at samfunnet er preget av mer aksept og forståelse.

I hovedsak gir svarene et negativt bilde av situasjonen, og våre funn tyder på at mange skeive opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før terrorangrepet.

Det er mange mulige forklaringer på dette. For eksempel påpekte 25. juni-utvalget i sin rapport at det ikke bare terrorangrepet i seg selv som har påført de skeive miljøene i Norge tap av trygghet og aksept, men også «myndighetenes manglende evne og/eller vilje til å beskytte dem» i forbindelse med avlysningen av både Pride-paraden og solidaritetsmarkeringen i 2022. I kjølvannet av terrorangrepet har det dessuten blitt dokumentert en økning i hets og hat mot skeive på nettet, samtidig som at det også har vært en økning i antall anmeldelser av hatkriminalitet.

Som forskerne fra NKVTS også understreker i sin rapport, er det viktig at myndighetene sørger for nødvendig oppfølging av direkte rammede etter terror. I tillegg illustrerer vår studie hvorfor det også er viktig at storsamfunnet viser støtte til skeive som en utsatt minoritetsgruppe i Norge. Vi har alle et ansvar for at det skal føles trygt å være den man er og elske hvem man vil.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Bioteknologirådet

Snever rolle­for­stå­else, Myskja

I sin kronikk 16. juni skriver Bjørn Myskja at Bioteknologirådet har gjort seg selv irrelevante. Vi er uenige i dette. Myskja, som selv er tidligere nestleder, foreslår å legge ned Bioteknologirådet basert på at vi har utført en av våre kjerneoppgaver: å vurdere om dagens lovverk for bruk av bioteknologi fungerer etter hensikten. Hensikten med genteknologiloven er å sikre at framstilling og bruk av genmodifiserte organismer skjer på en etisk og samfunnsmessig forsvarlig måte. Myskja viser til Bioteknologirådets nylige uttalelse om dagens modell for vurdering av bærekraft, samfunnsnytte og etikk (BSE) i forbindelse med utsetting av genmodifiserte organismer (GMO) er hensiktsmessig. Vi har et samfunnsoppdrag som går langt utover å vurdere enkeltstående søknader om utsetting GMO.

Skattekommisjonen

Raseriet inneholder et håp

Mange er forbanna på Arbeiderpartiet som svikter løftene med å gjøre forskjellene mellom folk mindre. Nå går partiet inn for en skattepolitikk som skal gjøre de rike rikere og betales av usosiale avgifter for folk flest. Er skam noe som ikke finnes lenger? Arbeiderpartiet skal være glad for at folk er forbanna. Raseriet inneholder et håp om at de fremdeles har et sosialdemokratisk bein i kroppen og legger om kursen. De som ikke er rasende, har forlengst slutta å forvente noe av dem. I alle tariffoppgjør hører vanlige folk at de må ta ansvar og vise moderasjon, tenke på helheten og så videre, og så videre – når kommer talene som kan mobilisere de rikeste til å være med på å ta ansvar for velferdsstaten og et solidarisk fellesskap? Dette er de beste norske verdiene, og Ap er i ferd med å skrote dem.

Eu

Reali­tets­ori­en­tering

EUs jordbrukspolitikk skal sikre bonden, beredskapen og bosetningen; slik også norsk jordbrukspolitikk skal. Christian Anton Smedshaug i AgriAnalyse hevder i Klassekampen 8. juni at vi gir en misvisende fremstilling av norsk jordbrukspolitikk og tilsvarende politikk i EU i i vår kommentar til Bjørgulv Braanens leder 20. mai, hvor han var kritisk til EU-samarbeidet på dette området. Smedshaug reagerer på en påpekning fra vår side om at EU, i likhet med Norge, har som mål å likestille bøndenes årsinntekt med lønnstakernes gjennomsnittsinntekt i de enkelte medlemsstatene, og at de kuttene EU har gjort i de tradisjonelle jordbrukssubsidiene er overført til andre satsningsområder som for eksempel regional utvikling og grønn omstilling i landbruket. Smedshaug mener at ressursbruken i EU på jordbruksområdet er stabil og «trolig fallende» og at EUs bygdeutvikling er på vikende front, mens reguleringene, påbudene og forbudene øker. Dette er etter vår mening ikke riktig. Gjennom en grundig analyse av EUs felles landbrukspolitikk og forsøk på å forstå hvordan land som Finland, Sverige og Østerrike har tilpasse sitt jordbruk til denne, har vi kommet til en helt annen konklusjon enn Smedshaug. I et Civita-notat viser vi at utviklingen i den norske jordbrukspolitikken langt på vei er et speilbilde av hvordan EUs felles landbrukspolitikk har utviklet seg de siste årene. Stortinget har vedtatt fire mål for en fremtidig norsk landbrukspolitikk, og de er ikke vesensforskjellige fra de fire målene som ligger til grunn for EUs felles landbrukspolitikk (CAP). Den skal: (1) bidra til å sikre stabil forsyning av rimelig mat samtidig som bondens levebrød beskyttes, (2) støtte bønder og landlige områder i EUs medlemsland, (3) opprettholde bygdesamfunn ved å støtte arbeidsplasser innen landbruk, landbruks- og næringsmiddelindustrien og (4) bidra til å bekjempe klimaendringer og bevare naturen. Vi mener derfor at Smedshaugs og Braanens syn på EUs felles landbrukspolitikk, og de nasjonalstatlige, regionale og lokale tiltakene som EUs medlemsland kan supplere denne med, trenger en realitetsorientering hvis vi skal kunne si noe om hvordan denne skiller seg fra den norske jordbrukspolitikken.