Birgitte Prangerød Haanshuus har delt denne artikkelen med deg.

Birgitte har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt25. juni

Alvorlige konsekvenser

TIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTBTIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTB

I dag er det tre år siden det målrettede terrorangrepet mot skeive under Oslo Pride. Frem til nå har det vært mangel på kunnskap om konsekvensene av angrepet. Den nylig publiserte 25. juni-studien fra NKVTS viser alvorlige konsekvenser av terrorangrepet for de direkte rammede, og at mange fortsatt ikke har fått den helsehjelpen de trenger.

I en foreløpig upublisert spørreundersøkelse har vi undersøkt konsekvensene av terrorangrepet for 906 LHBTIQ+-personer/skeive i Norge, både for direkte berørte som opplevde terroren på nært hold og for andre som ble indirekte rammet fordi de identifiserer seg som skeive.

Studien viser at terrorangrepet 25. juni 2022 hadde dyptgripende negative konsekvenser for skeive i Norge og at mange nå opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før.

Funnene viser, for det første, at terrorangrepet har hatt svært negative følelsesmessige konsekvenser for skeive i Norge, både for de som var til stede i området under angrepet (127 respondenter) og for andre skeive. Et svært stort flertall i begge grupper (omtrent ni av ti) svarte at de i ganske stor grad eller i svært stor grad har blitt opprørte og sinte. Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de har følt seg utrygge. Dette gjelder for omtrent fire av fem blant de som var til stede under terrorangrepet og for nesten like mange (tre av fem) blant de som ikke var til stede.

For det andre viser vår studie at terrorangrepet også har hatt alvorlige konsekvenser for mange skeives atferd, både blant de direkte berørte og andre skeive. Ifølge undersøkelsen har halvparten av de som opplevde terroren på nært hold og over en tredel av andre skeive unngått skeive arrangementer og/eller møteplasser på grunn av frykt for terror. Omtrent en tredelav de direkte berørte og en fjerdedel av andre skeive svarte at de har blitt «mer forsiktig med å vise at jeg er skeiv». Dette viser at følelsen av frykt og utrygghet også får betydelige negative konsekvenser for deltakelse i skeive miljøer og villigheten til å være åpen om egen identitet.

Samtidig tyder vår studie på at terrorangrepet også har ført til et økt engasjement blant mange skeive. Både blant de direkte rammede og blant andre skeive svarte litt over halvparten av respondentene at de «har blitt mer engasjert i saker som er viktige for meg». Omtrent en tredel i begge grupper svarer dessuten at de har blitt mer opptatt av å vise sin skeive identitet. Disse funnene er i tråd med internasjonal forskning som viser at voldelige hendelser rettet mot minoriteter også kan ha en viss «mobiliserende effekt», som både kan handle om å vise solidaritet og samhold innad i den utsatte minoritetsgruppa og å vise motstand mot hatet de opplever på samfunnsnivå.

«Svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre»

For det tredje viser vår studie at svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre etter terrorangrepet. Dette gjelder både for de som er direkte berørte og for andre skeive. På spørsmålet om de opplever at situasjonen for skeive i det norske samfunnet er preget av «mer eller mindre utrygghet og frykt» enn før terrorangrepet, svarte nesten ni av ti i begge grupper at de opplever mer utrygghet og frykt.

Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de opplever at samfunnet er preget av mer fordommer, hets, diskriminering og hatkriminalitet enn før angrepet. Dette gjelder for fire av fem blant de direkte berørte, og for tre av fire blant de indirekte berørte.

Samtidig svarte omtrent en tredel i begge gruppene at de oppfatter samfunnet som mer ivaretakende og støttende enn før. Kun en femtedel opplever at samfunnet er preget av mer aksept og forståelse.

I hovedsak gir svarene et negativt bilde av situasjonen, og våre funn tyder på at mange skeive opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før terrorangrepet.

Det er mange mulige forklaringer på dette. For eksempel påpekte 25. juni-utvalget i sin rapport at det ikke bare terrorangrepet i seg selv som har påført de skeive miljøene i Norge tap av trygghet og aksept, men også «myndighetenes manglende evne og/eller vilje til å beskytte dem» i forbindelse med avlysningen av både Pride-paraden og solidaritetsmarkeringen i 2022. I kjølvannet av terrorangrepet har det dessuten blitt dokumentert en økning i hets og hat mot skeive på nettet, samtidig som at det også har vært en økning i antall anmeldelser av hatkriminalitet.

Som forskerne fra NKVTS også understreker i sin rapport, er det viktig at myndighetene sørger for nødvendig oppfølging av direkte rammede etter terror. I tillegg illustrerer vår studie hvorfor det også er viktig at storsamfunnet viser støtte til skeive som en utsatt minoritetsgruppe i Norge. Vi har alle et ansvar for at det skal føles trygt å være den man er og elske hvem man vil.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Terrorangrepet i berlin

Avsatsen var stygg, Svenneby

Ola Svenneby kjenner seg openbert ille fert med av underteikna. For så vidt forståeleg nok. Nett det tek eg med ro. I tilsvaret sitt, etter å ha anklaga meg for å vera nedrig og å bruka hersketeknikkar, etterlyser Svenneby at me tek «debatter som: Hvorfor er det slik at politiet i Berlin advarer skeive mot enkelte bydeler? Hvorfor ser vi nok en gang et islamistisk angrep mot skeive? Hvordan arbeider moskeene og trossamfunnene for å forhindre hat i sine miljøer?». Hadde det vore debatten som Svenneby tok anstøyt til, så hadde eg faktisk ikkje hatt noko å utsetja. Problemet er berre at det var ikkje det han gjorde. Her er det han publiserte på Facebook 26 juli: «Ikke ett ord om ideologien som ligger bak. Ikke ett ord om gjerningsmannen. Ikke ett ord om hvordan religion aktivt brukes for å gjøre skeive til skyteskive. Ikke ett ord om hvordan dette ikke er et enkelttilfelle, men én i rekken av flere gjerningsmenn som selv – eller som har foreldre – som innvandret til Europa med et verdisett som er en direkte trussel mot homofile. Jeg synes også det er spesielt at aktører som for under en uke siden (med rette) presiserte at man skulle snakke sant om 22. juli, unnlater å gjøre det samme i dag.» Hadde Svenneby faktisk halde seg til å oppmode til ein debatt om skeive sin situasjon, kvifor det nett er me som vert gjort til mål, og korleis me best kan møte trugslane mot oss, hadde det vore ein ting.

Pomorfestivalen

Ensidig journa­listikk

Det var med interesse og forundring at jeg leste Klassekampen fredag 24. juli etter fire gode dager ved Pomorfestivalen i Vardø i forrige uke. I stedet for å lage en usedvanlig dårlig, misvisende og ensidig artikkel burde Klassekampen heller ha vært til stede med en reportasje fra en allsidig og velarrangert festival i nord – eller i det minste satt seg inn i programmet. Klassekampen har intervju med Senterparti-ordføreren i Vardø, Tor-Erik Labahå, som vil endre navnet på festivalen til Vardødagene. Ingen grunn til det. Pomorfestivalen er et vel innarbeidet navn og har vært et godt varemerke i 35 år. Folk vet hva de går til både i Kiberg og Vardø. Forslaget må karakteriseres som et merkelig soloutspill uten støtte i lokalsamfunnet. I artikkelen reagerer jeg kraftig på at min gode og dyktige kollega Kari Aga Myklebust blir misbrukt.

22. juli

Aldri glemme! Men hva så?

Marte Michelet har en tankevekkende artikkel i Klassekampen 1. august. I forlengelsen av minnehøytidene rundt 22. juli-massakren savner hun en brei massemobilisering mot fascismen på linje med blomsterhavet ved domkirka for 15 år siden og, uten sammenligning for øvrig, massemønstringen på Karl Johan som hyllet fotballheltene etter VM-bragden. «Nordmenn tørster etter massemønstringer!» og fellesskap. Hun ironiserer over «viktige personer med senket blikk og hendene foldet, rituelt minnes en historisk enkelthendelse». Jeg vil trekke denne tankegangen litt lenger.