Birgitte Prangerød Haanshuus har delt denne artikkelen med deg.

Birgitte har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt25. juni

Alvorlige konsekvenser

TIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTBTIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTB

I dag er det tre år siden det målrettede terrorangrepet mot skeive under Oslo Pride. Frem til nå har det vært mangel på kunnskap om konsekvensene av angrepet. Den nylig publiserte 25. juni-studien fra NKVTS viser alvorlige konsekvenser av terrorangrepet for de direkte rammede, og at mange fortsatt ikke har fått den helsehjelpen de trenger.

I en foreløpig upublisert spørreundersøkelse har vi undersøkt konsekvensene av terrorangrepet for 906 LHBTIQ+-personer/skeive i Norge, både for direkte berørte som opplevde terroren på nært hold og for andre som ble indirekte rammet fordi de identifiserer seg som skeive.

Studien viser at terrorangrepet 25. juni 2022 hadde dyptgripende negative konsekvenser for skeive i Norge og at mange nå opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før.

Funnene viser, for det første, at terrorangrepet har hatt svært negative følelsesmessige konsekvenser for skeive i Norge, både for de som var til stede i området under angrepet (127 respondenter) og for andre skeive. Et svært stort flertall i begge grupper (omtrent ni av ti) svarte at de i ganske stor grad eller i svært stor grad har blitt opprørte og sinte. Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de har følt seg utrygge. Dette gjelder for omtrent fire av fem blant de som var til stede under terrorangrepet og for nesten like mange (tre av fem) blant de som ikke var til stede.

For det andre viser vår studie at terrorangrepet også har hatt alvorlige konsekvenser for mange skeives atferd, både blant de direkte berørte og andre skeive. Ifølge undersøkelsen har halvparten av de som opplevde terroren på nært hold og over en tredel av andre skeive unngått skeive arrangementer og/eller møteplasser på grunn av frykt for terror. Omtrent en tredelav de direkte berørte og en fjerdedel av andre skeive svarte at de har blitt «mer forsiktig med å vise at jeg er skeiv». Dette viser at følelsen av frykt og utrygghet også får betydelige negative konsekvenser for deltakelse i skeive miljøer og villigheten til å være åpen om egen identitet.

Samtidig tyder vår studie på at terrorangrepet også har ført til et økt engasjement blant mange skeive. Både blant de direkte rammede og blant andre skeive svarte litt over halvparten av respondentene at de «har blitt mer engasjert i saker som er viktige for meg». Omtrent en tredel i begge grupper svarer dessuten at de har blitt mer opptatt av å vise sin skeive identitet. Disse funnene er i tråd med internasjonal forskning som viser at voldelige hendelser rettet mot minoriteter også kan ha en viss «mobiliserende effekt», som både kan handle om å vise solidaritet og samhold innad i den utsatte minoritetsgruppa og å vise motstand mot hatet de opplever på samfunnsnivå.

«Svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre»

For det tredje viser vår studie at svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre etter terrorangrepet. Dette gjelder både for de som er direkte berørte og for andre skeive. På spørsmålet om de opplever at situasjonen for skeive i det norske samfunnet er preget av «mer eller mindre utrygghet og frykt» enn før terrorangrepet, svarte nesten ni av ti i begge grupper at de opplever mer utrygghet og frykt.

Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de opplever at samfunnet er preget av mer fordommer, hets, diskriminering og hatkriminalitet enn før angrepet. Dette gjelder for fire av fem blant de direkte berørte, og for tre av fire blant de indirekte berørte.

Samtidig svarte omtrent en tredel i begge gruppene at de oppfatter samfunnet som mer ivaretakende og støttende enn før. Kun en femtedel opplever at samfunnet er preget av mer aksept og forståelse.

I hovedsak gir svarene et negativt bilde av situasjonen, og våre funn tyder på at mange skeive opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før terrorangrepet.

Det er mange mulige forklaringer på dette. For eksempel påpekte 25. juni-utvalget i sin rapport at det ikke bare terrorangrepet i seg selv som har påført de skeive miljøene i Norge tap av trygghet og aksept, men også «myndighetenes manglende evne og/eller vilje til å beskytte dem» i forbindelse med avlysningen av både Pride-paraden og solidaritetsmarkeringen i 2022. I kjølvannet av terrorangrepet har det dessuten blitt dokumentert en økning i hets og hat mot skeive på nettet, samtidig som at det også har vært en økning i antall anmeldelser av hatkriminalitet.

Som forskerne fra NKVTS også understreker i sin rapport, er det viktig at myndighetene sørger for nødvendig oppfølging av direkte rammede etter terror. I tillegg illustrerer vår studie hvorfor det også er viktig at storsamfunnet viser støtte til skeive som en utsatt minoritetsgruppe i Norge. Vi har alle et ansvar for at det skal føles trygt å være den man er og elske hvem man vil.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Surrogati

Hva med surro­ga­ti­barnet?

Takk til Klassekampen for en interessant og viktig reportasje om surrogati i helgen. Jeg håper den kan følges opp med faglige synspunkter på surrogati-oppdragsgivernes evne til foreldreskap. Etter min mening er du uegnet som forelder om du fratar en baby morsmelk og fysisk kontakt med mora. Et barn er ikke en vare, men et menneske med rettigheter. Å ta spedbarnet vekk fra mor krenker dets rett til å få være hos henne og er med stor sannsynlighet skadelig for barnets fysiske og mentale helse, både når det skjer og for resten av dette mennesket sitt liv. For å hindre den hjerterå menneskehandelen må politiet instrueres fra politisk hold om å prioritere etterforskning som avslører surrogatioppdrag fra norske borgere.

Film

De kvinnelige krigs­kor­re­spon­den­tene

I skrivende stund trender endelig en film om andre verdenskrig med kvinnelig hovedrolle på Netflix i Norge. I spillefilmen «Lee» portretterer skuespiller Kate Winslet fotograf og krigskorrespondent Lee Miller (1907–1977). Miller var en av få kvinner som med slående fotografisk teft dokumenterte frontlinjene og frigjøringen av konsentrasjonsleirene i Europa. Hennes bilder av snauklipte «tyskertøser» og uhyrligheter fra Buchenwald og Dachau, gjør det nærliggende å spørre seg: Kan dagens skyttergraver i Europa, fascismen i USA og Winslets nylige suksess gjøre at det endelig løsner for andre liknende fortellinger på lerretet her hjemme? I desember meldte Norsk filminstitutt millionstøtte til en storfilm med kvinnelig regissør og hovedrolle: «I krigens navn», om motstandskjemper Anne Marie Breien (1915–2003). Siden listen over mannlige heltehistorier fra andre verdenskrig begynner å bli lang, er dette svært gode nyheter. Til nå har, med få unntak, norsk filmhistorie forvist kvinnenes innsats til biroller. I 2024 utløste Sigrid Bonde Tusvik en debatt om «mannefilmer» i norsk krigsfilmbransje.

Nobelprisen

«The Nobel guys»

Det blåøyde landet», som Eva Joly kaller det, har nå våknet til sjokknyhetene om at Thorbjørn Jagland, da han var formann i Nobelkomiteen, tok imot «tjenester» i millionklassen, via mellommannen Epstein. At også «the Nobel guy» Asle Toje omtales i forbindelse med kretsen rundt Trump, slår enda en sprekk i den sittende komiteens påståtte politiske uavhengighet. Sett i lys av avsløringene er det nå åpenbart at nobelprisens prestisje kan korrumpere komiteens medlemmer ut ifra politiske, om enn velmenende, agendaer. At Thorbjørn Jagland og Asle Toje får møter med hvem det skal være, kan sikkert oppleves som viktig for deres arbeid, men er det greit at døråpneren omtaler dem som henholdsvis «The Nobel Peace big shot» og «The Nobel guy»? Ja, folk med internasjonale ambisjoner skal være ringrever som knytter kontakter på kryss og tvers. Men de skal kanskje ikke samtidig være medlemmer av Den norske nobelkomiteen og kunne bruke medalje og prispenger som lokkemat. Selv om fredsbegrepet kan tolkes vidt, skal medlemmer av Nobelkomiteen ha én eneste agenda: Å finne kandidater som fremmer fredens sak, «som har kjempet for fred og forbrødring i en konflikt», og som helst også har oppnådd resultater. Tildelingen av fredsprisen til Maria Machado kompromitterte Den norske nobelkomiteen mer enn noen annen. Det er vanskelig å se dette som annet enn et politisk fundert kompromiss, da vår nærmeste alliertes president sa at han ville ha Nobels fredspris.