Birgitte Prangerød Haanshuus har delt denne artikkelen med deg.

Birgitte har delt denne artikkelen

Bli abonnent
Debatt25. juni

Alvorlige konsekvenser

TIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTBTIDA ETTERPÅ: Det er i dag tre år siden terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo. Her fra minnesmarkeringen i 2022. Foto: Geir Olsen, NTB

I dag er det tre år siden det målrettede terrorangrepet mot skeive under Oslo Pride. Frem til nå har det vært mangel på kunnskap om konsekvensene av angrepet. Den nylig publiserte 25. juni-studien fra NKVTS viser alvorlige konsekvenser av terrorangrepet for de direkte rammede, og at mange fortsatt ikke har fått den helsehjelpen de trenger.

I en foreløpig upublisert spørreundersøkelse har vi undersøkt konsekvensene av terrorangrepet for 906 LHBTIQ+-personer/skeive i Norge, både for direkte berørte som opplevde terroren på nært hold og for andre som ble indirekte rammet fordi de identifiserer seg som skeive.

Studien viser at terrorangrepet 25. juni 2022 hadde dyptgripende negative konsekvenser for skeive i Norge og at mange nå opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før.

Funnene viser, for det første, at terrorangrepet har hatt svært negative følelsesmessige konsekvenser for skeive i Norge, både for de som var til stede i området under angrepet (127 respondenter) og for andre skeive. Et svært stort flertall i begge grupper (omtrent ni av ti) svarte at de i ganske stor grad eller i svært stor grad har blitt opprørte og sinte. Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de har følt seg utrygge. Dette gjelder for omtrent fire av fem blant de som var til stede under terrorangrepet og for nesten like mange (tre av fem) blant de som ikke var til stede.

For det andre viser vår studie at terrorangrepet også har hatt alvorlige konsekvenser for mange skeives atferd, både blant de direkte berørte og andre skeive. Ifølge undersøkelsen har halvparten av de som opplevde terroren på nært hold og over en tredel av andre skeive unngått skeive arrangementer og/eller møteplasser på grunn av frykt for terror. Omtrent en tredelav de direkte berørte og en fjerdedel av andre skeive svarte at de har blitt «mer forsiktig med å vise at jeg er skeiv». Dette viser at følelsen av frykt og utrygghet også får betydelige negative konsekvenser for deltakelse i skeive miljøer og villigheten til å være åpen om egen identitet.

Samtidig tyder vår studie på at terrorangrepet også har ført til et økt engasjement blant mange skeive. Både blant de direkte rammede og blant andre skeive svarte litt over halvparten av respondentene at de «har blitt mer engasjert i saker som er viktige for meg». Omtrent en tredel i begge grupper svarer dessuten at de har blitt mer opptatt av å vise sin skeive identitet. Disse funnene er i tråd med internasjonal forskning som viser at voldelige hendelser rettet mot minoriteter også kan ha en viss «mobiliserende effekt», som både kan handle om å vise solidaritet og samhold innad i den utsatte minoritetsgruppa og å vise motstand mot hatet de opplever på samfunnsnivå.

«Svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre»

For det tredje viser vår studie at svært mange opplever at situasjonen for skeive i Norge har blitt verre etter terrorangrepet. Dette gjelder både for de som er direkte berørte og for andre skeive. På spørsmålet om de opplever at situasjonen for skeive i det norske samfunnet er preget av «mer eller mindre utrygghet og frykt» enn før terrorangrepet, svarte nesten ni av ti i begge grupper at de opplever mer utrygghet og frykt.

Videre svarte et stort flertall i begge grupper at de opplever at samfunnet er preget av mer fordommer, hets, diskriminering og hatkriminalitet enn før angrepet. Dette gjelder for fire av fem blant de direkte berørte, og for tre av fire blant de indirekte berørte.

Samtidig svarte omtrent en tredel i begge gruppene at de oppfatter samfunnet som mer ivaretakende og støttende enn før. Kun en femtedel opplever at samfunnet er preget av mer aksept og forståelse.

I hovedsak gir svarene et negativt bilde av situasjonen, og våre funn tyder på at mange skeive opplever det norske samfunnet som mindre inkluderende enn før terrorangrepet.

Det er mange mulige forklaringer på dette. For eksempel påpekte 25. juni-utvalget i sin rapport at det ikke bare terrorangrepet i seg selv som har påført de skeive miljøene i Norge tap av trygghet og aksept, men også «myndighetenes manglende evne og/eller vilje til å beskytte dem» i forbindelse med avlysningen av både Pride-paraden og solidaritetsmarkeringen i 2022. I kjølvannet av terrorangrepet har det dessuten blitt dokumentert en økning i hets og hat mot skeive på nettet, samtidig som at det også har vært en økning i antall anmeldelser av hatkriminalitet.

Som forskerne fra NKVTS også understreker i sin rapport, er det viktig at myndighetene sørger for nødvendig oppfølging av direkte rammede etter terror. I tillegg illustrerer vår studie hvorfor det også er viktig at storsamfunnet viser støtte til skeive som en utsatt minoritetsgruppe i Norge. Vi har alle et ansvar for at det skal føles trygt å være den man er og elske hvem man vil.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Kunst og kultur

Er kunsten virkelig viktig?

Æ og han pappa har kjørt fire tima med snøscooter for å komme hit.» Skuespilleren som fikk høre disse ordene, jobber i Skuespiller- og Danseralliansen, SKUDA. Det visste ikke gutten noe om. SKUDA hjelper frilansere med å bygge bærekraftige karrierer. Hvis skuespilleren ikke hadde jobbet der, kan det godt hende at den vesle gutten ikke tatt turen med faren sin. For å se teater i Vadsø. Da hadde kanskje heller ikke klassen til den seksåringen som kom til Norge tre år gammel, fra et land i krig, noen gang fått høre stemmen hans. Han hadde fram til da ikke sagt et ord. De hadde ikke fått oppleve at det var han som rakk opp hånda da skuespilleren spurte om noen kunne hjelpe henne med noen replikker. Lærere og medelever så engstelig på hverandre, men så fikk de høre ham gjenta replikkene han fikk av skuespilleren, med en klar og tydelig stemme. Fra da av brukte han stemmen sin, han ble en viktig, liten person i klassen og fikk mange venner. Teater ga ham denne muligheten.

Høyre

Hammer og sigd

I en kommentar i Klassekampen 1. november hevder Bjørgulv Braanen at en av grunnene til at Ine Eriksen Søreide nølte med å stille som lederkandidat, er hennes arbeiderklassebakgrunn. Ifølge Braanen har ikke Eriksen Søreide fått «de store hagers selvtillit inn med morsmelka», slik som hennes – inntil nylig – potensielle utfordrere Nikolai Astrup og Peter Frølich. Braanens klasseanalyse bygger på ideen om at ressurssterke mennesker – født inn i flotte familier med store hager – opptrer i offentligheten med en selvfølgelighet som kun er dem forunt. De tviler ikke på om de er verdt å lytte til, i motsetning til oss andre dødelige. Analysen treffer ofte, men her kommer den til kort. For nå er fasiten klar: Ine Eriksen Søreide ønsker å bli Høyres neste leder. Vi kan fortsatt spekulere i hvorfor beslutningen satt langt inne.

Abort

Venstre­side på autopilot

Deler av venstresiden har et helt egen nivå av intellektuell latskap i møte med konservative kristne standpunkter. I stedet for å forsøke å lytte og forstå, henter man frem de mest endimensjonale klisjeene om kalde mennesker som er mest opptatt av å fordømme andre og «vifte med sin moralske pekefinger». Torsdagens utgave av Klassekampen inneholder to gode eksempler på dette. I en ellers god omtale av filmen «Unge mødre» klarer journalist Guri Kulås å hevde at Dardenne-brødrenes pro life-verdier i denne (og andre) filmer er noe helt annet enn den kristne holdningen til abort, fordi «prinsippfaste» antiabort-politikere er «ignorante om kva valet inneber for de unge mødrene og kva det krev av samfunnet rundt dei». Ja vel? Det er typisk KrF-politikere å bare være opptatt av å begrense kvinnens valg og ikke av å legge til rette for et barne- og familievennlig samfunn? Det er en frisk og fordomsfull fordømmelse av en hel gruppe mennesker, pent plassert i en filmanmeldelse. Det andre eksempelet er Rania al-Nahis kronikk om troens forpliktelse. Her sier hun at kristenkonservatives holdning til livets verdi er inkonsekvent fordi de angivelig lukker øynene for lidelsene i Gaza. La oss legge til side diskusjonen om hvorvidt åpne øyne for barns lidelse krever et bestemt syn på den politiske dimensjonen av en konflikt.