Jeg ble påkjørt av en elsparkesykkel for snart to år siden. Skaden førte til hjernerystelse, brukket nese og knuste tenner. Jeg ble naturligvis sykmeldt samtidig som min midlertidige kontrakt gikk ut noen måneder seinere.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg er en av dem som, selvsagt ikke uten en viss selvtilfredshet, nekter å benytte meg av elsparkesykler – eller el-løperhjul, som det heter her i Bergen. Det er klartflest nedsider med elsparkesykler, mener jeg. Ikke bare fører elsparkesyklene med seg alvorlige ulykker, en trend som for øvrig er økende. I tillegg vitner det om et kulturelt og fysisk forfall. På toppen av det ser det sykt dust ut. For hva skjedde med vanlig tråsykkel? Den er et utmerket framkomstmiddel: miljøvennlig, effektiv, enkel og billig.
Pernille Ekornrud GrøndalJeg har noe som jeg kaller for «juli-blues». Det er en følelse av nedstemthet som kommer krypende når julimåneden nærmer seg. En venn sa at hun aldri hadde hørt om juli-blues før, og da måtte jeg svare at det er en helt vanlig greie for mange som ble berørt av terrorangrepene den 22. juli i 2011. Det har nå gått 14 år siden den verste dagen i mitt liv. Jeg klamret meg inntil en fjellhylle og gjemte meg for livet, mens min storesøster ble skutt og drept. I dag vil jeg si at livet er skikkelig fint, og det har det vært i noen år nå. Likevel kommer den følelsen av juli-blues smygende.
Lara RashidDenne sommaren har det vorte diskutert om folk som ikkje kjem frå Oslo, er mindre kule, eller kanskje prøver for hardt å vere kule. Det store problemet med debatten, slik eg ser det, er at ingen av dei som har involvert seg så langt, er i nærleiken av å vere kule nok til å ha tyngde når dei pratar om kor kule andre er. Eg kan uansett kjenne att problematikken frå då elevar frå dalføra rundt Førde kom inn til sentrum for å gå på skule. Innflyttarplaga har vorte mykje diskutert og handlar om sosiokulturelle spenningar ved urbaniseringstendensar. Den nederlandske journalisten Geert Mak skriv i boka «Europa» om gnissingane som oppstod mellom innflyttarar med tresko og parisarane på byrjinga av nittenhundretalet. Treskofolket kom frå Frankrike, men prata gjerne språk som dei innfødde i Paris ikkje forstod. Hundre år seinare er nok etterkommarane deira parisarar gode som nokon og tenkjer kanskje at oslofolk flest ikkje har stil nok til å kjenne seg så mykje flottare enn dei som kjem flyttande til byen. I Ifo-debatten er det nokon som hevdar at dei kan kjenne att folk som ikkje er frå Oslo, på ganglaget. Det er slettes ikkje umogleg, for det er velkjent at folk frå ulike stader går i ulikt tempo og på ulike måtar. Richard Wiseman synte i 2008 at folk i Malawi brukte tre gonger så lang tid på å gå 18 meter som folk i Singapore.
Aleksander Åsnes