Det flotteste vi har i norsk natur, er kraftledningene, uttalte vår energiminister Terje Aasland (Ap) nylig. Erna Solberg (H) fulgte opp med «Natur må vike», da hun tok til orde for utbygging av vassdrag som er vernet. Disse utsagnene illustrerer med skremmende tydelighet hvor svakt naturen, artsmangfoldet og bredden av naturgoder står, blant sentrale politikere i våre styringspartier.
For akk, det er da så brysomt å måtte ta hensyn til natur! Og så kjedelig med dette naturkrise-pratet. Det er mye kjekkere å lukke ørene og bare kjøre på, med vår norske slagordvariant: «Bygg, baby, bygg!» Kraftledninger og sprengstoffabrikker, veier og gondoler og vindenergianlegg.
Og det finnes et godt samfunnsformål for enhver anledning, som alltid kan hevdes å være viktigere enn å ta vare på naturen akkurat her, akkurat nå: kommuneøkonomi, arbeidsplasser, turisme, eksportbehov. Grønn omstilling. Stemmefiske. Men naturkrisen kan ikke sminkes vekk. Den står der, som en kjempeelefant, midt blant utredninger og utbygginger. Selv om mange nekter å se den.
Å blåse opp ørsmå miljøforbedringer og slik ta oppmerksomheten vekk fra de langt større totalutfordringene er et mye brukt triks. Vi ser det ofte når det gjelder skog. En liten miljøforbedring siste ti eller tjue år brukes som argument for at alt er i sin skjønneste orden i norsk skog, og det er bare å hogge i vei.
Det er litt som å fokusere på at skrubbsåret på nesen har grodd fint siden i går hos en pasient med langvarige indre blødninger og kompliserte brudd i begge bein. Selvsagt er det fint at skrubbsåret gror. Slik det er fint at noe blir bitte litt bedre i skogen. Men dersom vi unnlater å løfte blikket fra nesetippen og se helheten, lurer vi oss selv.
For, som Miljødirektoratet og Landsbruksdirektoratet formulerer det på snirklete byråkratspråk i en rapport fra 2023: «De faktiske indikatorverdiene viser (…) at den økologiske tilstanden for skog med stor sikkerhet ikke kan anses som god.» Det må vi ta på alvor, for det betyr at skogen kanskje ikke vil være i stand til å levere naturgoder på lang sikt.
«Det finnes et godt samfunnsformål for enhver anledning»
I skogen finnes halvparten av Norges trua arter, og vi vet de først og fremst trues av hogst. Den reviderte rødlisten for naturtyper, som nå er på høring, lister opp en lang rekke trua naturtyper i skog. Samtidig dokumenterer en ny, vitenskapelig sammendragsartikkel fra NMBU at flatehogst har klar negativ påvirkning på en rekke viktige artsgrupper. Vi vet at den rike naturskogen i Sørøst-Norge er spesielt viktig for trua arter – likevel er 90 prosent av slik skog på Østlandet flatehogd etter 1940.
Naturkrisen har en tvilling i klimakrisen. De to er tett forbundet, og begge er viktige. Heldigvis er det slik at en artsrik og intakt natur er mer robust og vil gjøre det lettere for oss å bremse og takle klimaendringene, samtidig som vi får andre livsviktige naturgoder. Derfor må vi rette blikket mot løsningene som tjener både natur og klima. Og vi må sikre at fakta og fagkunnskap ikke overkjøres av næringsargumenter forkledd som klimatiltak. Det skjer altfor ofte.
La oss vende tilbake til skogen som eksempel. I Miljødirektoratets rapport «Klimatiltak i Norge – 2025» finner vi en liste over elleve tiltak for økt opptak av klimagasser i skog. Listen ligner til forveksling en oversikt over næringstiltak for skogbruket. Her foreslås mer intensiv skogsdrift, med tettere granåkre, mer gjødsling, mer grøfterensk, mer planting av skog på nye arealer. Samtidig mangler opplagte tiltak som vi vet at gagner både klima og artsmangfold.
Hvorfor er for eksempel ikke forslag om mer skogvern og sikring av variert og intakt naturskog inkludert som et klimatiltak – når dette ville sikret både det rike karbonlageret i skogsjorden og de trua artene? For størstedelen av skogens karbon ligger lagret i skogbunnen. Når en gammel naturskog flatehogges, reduseres skogsjordas karbonlager. I tillegg fjerner vi karbonet i selve trærne fra skogen. Det aller meste av dette karbonet, rundt 80 prosent, går til produkter med kort levetid og er dermed raskt er tilbake i atmosfæren. Selv om skogen vokser til, tar det mange tiår, kanskje hundre år, før dette karbonutslippet er hentet inn. Derfor er ikke et mer intensivt industriskogbruk eller flatehogst i gammel naturskog et godt klimatiltak, ikke en gang om man betrakter det alene.
Heldigvis gjennomfører forskere i disse dager et oppdrag som handler om å se direktoratenes natur- og klimatiltak i sammenheng. La oss håpe at forskernes arbeid blir tatt på alvor denne gangen, og at naturfaglige fakta når helt fram til politikernes skrivepulter og talerstoler.
For vi kan faktisk ikke betrakte klimatiltak i isolasjon, nettopp fordi naturkrisen og klimakrisen henger så tett sammen. I stedet må vi satse på vinn-vinn-løsningene som gir både klimagevinst og ivaretar naturen og artsmangfoldet.
Skal vi lykkes med en reelt grønn omstilling, må intakt natur prioriteres. Også der det ikke overlapper med kortsiktige næringsinteresser.
