I april 2025 seilte fregatten KNM Roald Amundsen inn i ukjent farvann. Sammen med styrker fra Canada og Spania sluttet den seg til en britiskledet hangarskipsgruppe på vei til Indo-Stillehavet. Dette var første gang Norge sendte ressurser fra Sjøforsvaret til denne regionen som en del av et alliert oppdrag.
Deltagelsen i operasjonen signaliserer et bredere skifte i hvordan Norge ser på sin egen sikkerhet, sine allianser og sin rolle i en verden i rask endring. Det er et synlig uttrykk for prioriteringene som er nedfelt i Norges nye nasjonale sikkerhetsstrategi: å styrke forsvaret, øke motstandskraften i samfunnet og engasjere seg proaktivt på globale arenaer der våre interesser og verdier står på spill.
Norsk politikk står ved et vendepunkt. Den regelbaserte verdensordenen som små land som Norge er avhengige av for å verne om suverenitet, handelstilgang og diplomatisk innflytelse, er under økende press. I denne konteksten vil det ble stadig mer nødvendig å definere hva slags aktør vi vil være på den globale scenen. Deltagelsen i Indo-Stillehavet har reell innvirkning på vår økonomi, våre demokratiske institusjoner og verdiene vi ønsker å fremme.
Sikkerhet handler ikke lenger bare om stridsvogner ved grensen. Det handler om forsyningskjeder, kritisk teknologi, cyber-sårbarhet og økonomiske pressmidler, og på alle disse områdene har Indo-Stillehavet en sentral posisjon. Regionen inneholder verdens viktigste skipsruter, digital infrastruktur og forsyningskjeder for halvledere. Det er her demokratiske og autokratiske styresett står klarest opp mot hverandre og her noen av verdens største økonomier møtes til dyst.
Kina tester prinsippene for internasjonal rett, fri ferdsel til sjøs og demokratisk samarbeid med en styrke og selvsikkerhet man sjelden tidligere har sett. Etter at Taiwans nye president Lai Ching-te hadde holdt sin tiltredelsestale i mars, svarte Beijing med en rekke store militærøvelser som simulerte en blokade av øystaten. På Filippinene har kineserne trappet opp spenningen i omstridte havområder med aggressiv opptreden til sjøs. Parallelt med dette er formelt allierte av USA, som Japan og Sør-Korea, i ferd med å tilpasse seg den økende strategiske rivaliseringen i regionen. I Sør-Korea har det nylig avholdte presidentvalget gitt ny styrke til diskusjonene rundt landets utenrikspolitiske interesser. Den nyvalgte presidenten Lee Jae-myung bringer en strategisk tvetydighet inn i landets utenrikspolitikk ved å kombinere forsikringer om fortsatt vennskap med USA og Japan med sin tidligere kritikk av den amerikanske militære tilstedeværelsen og signaler om en mer vennligsinnet holdning til Kina. Samtidig som han lover å styrke alliansene, har han også lagt vekt på å unngå involvering i Taiwan og å gjenopplive dialogen med Nord-Korea.
«Sikkerhet handler ikke lenger bare om stridsvogner ved grensen»
Hendelser i Taiwanstredet, i Sør-Kina-havet eller i Sørøst-Asia, kan direkte påvirke norske jobber og datakabler, norsk energieksport og teknologisk innovasjon. Norges økonomiske motstandskraft, rettslige suverenitet og digitale sikkerhet er avhengig av at globale standarder blir fulgt og at tilgangen beskyttes langt utenfor vår egen kystlinje. Dette er ikke virkelighetsfjerne, teoretiske anliggender. De har direkte forbindelse til pågående politiske debatter i Norge – fra hvordan vi forholder oss til Kina og hvordan vi beskytter vår undersjøiske infrastruktur til hvordan vi sikrer oss stabil tilgang til grønn teknologi og sjeldne jordarter vi trenger til energiomstillingen.
Norges deltagelse i marineøvelser med våre allierte viser solidaritet med land som forsvarer internasjonal rett og fri ferdsel til sjøs. Det signaliserer at vi ikke er nøytrale tilskuere. Dette er ikke noe nytt for Norge, siden vår utenrikspolitikk lenge har vært tuftet på multilateralisme, internasjonal rett og demokratiske verdier, og disse prinsippene må forsvares globalt.
Ved å sende en fregatt til Indo-Stillehavet signaliserer Norge til sine allierte at vi er en troverdig bidragsyter til internasjonal sikkerhet, ikke bare en mottager av transatlantisk beskyttelse. Dette er spesielt viktig nå som Europa strever med byrdefordelingen på forsvarsfeltet, og USAs fremtidige engasjement er omgitt av usikkerhet. Å være i stand til å operere globalt øker Norges innflytelse regionalt. Det viser at vi kan bidra, at vi tar ansvar, og at andre kan stole på at vi vil forsvare både interessene og verdiene våre. Dette styrker vår stemme i det nordiske samarbeidet, i EU-fora og i Natos beslutningsprosesser.
Slike symbolske militære deltagelser må imidlertid være en del av en mer omfattende, varig strategi. Norges fremtidige engasjement i Indo-Stillehavet bør fokusere på å styrke båndene til viktige partnere i regionen som Japan, Sør-Korea, Australia og India – ikke bare gjennom forsvarsdialog, men også ved å bygge ut samarbeidet om digital infrastruktur, maritim sikkerhet og teknologiske standarder. Norge bør ta en mer aktiv rolle i multilaterale fora som ASEAN og samkjøre vår tilstedeværelse med initiativer som bidrar til å beskytte kritisk infrastruktur og opprettholde den regelbaserte ordenen. Å gi støtte til regionale tiltak for maritim situasjonsforståelse, delta i etableringen av digitale standarder og investere i Indo-Stillehavsekspertise på felter som diplomati, forskning og sikkerhetsinstitusjoner ville gi oss økt troverdighet og innflytelse.
Det virkelige spørsmålet er ikke om Norge bør være til stede i Indo-Stillehavet, men hvordan vi posisjonerer oss i en fragmentert verden. Valget står ikke mellom nordområdene og Indo-Stillehavet, men mellom å trekke seg tilbake til en defensiv posisjon eller å være med og forme betingelsene for å ivareta våre nasjonale interesser.
