I sitt innlegg 14. juni i Klassekampen kritiserer Bjørn Ivar Fyksen Forfatterforbundet fordi tildelinger av stipendmidler fra bibliotekvederlaget har gått til serie- og krimforfattere. «Dette var aldri meningen med norsk litteraturpolitikk, som har hatt som hovedmål å styrke den smale litteraturen. Den kommersielle delen er markedets ansvar.»
Det spørs om ikke Fyksen bør ta en kikk på både Lov om Bibliotekvederlag og Retningslinjene for bibliotekvederlag fra 1998. Bibliotekvederlaget er et kulturpolitisk virkemiddel og skal bidra til å skape ny, norsk skjønnlitteratur. I retningslinjene heter det: «Vederlagsmidlene skal fordeles slik at de stimulerer skapende virksomhet, i første rekke forfattere, til å arbeide videre med nye prosjekter. Midlene blir derfor fordelt til fond, og viderefordelt av organisasjonene blant annet som stipender.»
Norsk litteraturpolitikk har ikke, slik Fyksen skriver: «som hovedmål å styrke den smale litteraturen.» Bibliotekvederlaget er ett av de viktigste litteraturpolitiske virkemidlene og i Retningslinjene står det: «Sammen med innkjøpsordningene for norsk litteratur utgjør bibliotekvederlaget det viktigste offentlige stimuleringsmiddelet for bruk av norsk språk i en litterær sammenheng.»
Og, vi kan sikkert være enige om at smale romaner er litterære, men det er vitterlig også alle andre litterære sjangerne.
Forfatterforbundet og Den norske Forfatterforening har ulike vedtekter og ulike retningslinjer for sine stipendordninger. Forfatterforbundet tildeler ikke stipend til samme forfatter flere år på rad. Stipendene skal tildeles de forfatterne som har gode prosjekter de ønsker å arbeide med. Ja! vi har en likhetstanke, og et ønske om at de økonomiske midlene vi forvalter skal komme flest mulig til gode.
Ny, norsk skjønnlitteratur er mangfoldig. Innen alle sjangere skrives det geniale, gode, helt greie, mindre gode og elendige bøker. Stipendtildelinger fra bibliotekvederlaget kan hjelpe til at de gode bøkene blir skrevet og når ut til leserne.
Og det skrives også gode serieromaner og krimbøker, bare så det er sagt. Ifølge Dagbladets anmeldelse har Fyksen selv skrevet et «Bloddryppende bygdedrama» og Nationen melder at «Når storbonden blir skutt, blir det liv i bygda». Bonderomanene er tydeligvis ikke helt Bjørnsonske lenger. Det gleder mitt ironiske hjerte.
