Jeg hadde egentlig tenkt at jeg skulle åpne dette foredraget med å si noe om «Min venn Sigrid Undset», den lille, underlige boken som Nini Roll Anker ferdigstilte i mai 1940, og som først ble publisert i fredsåret 1945, tre år etter at Roll Anker var død.
Skal jeg være ærlig, har jeg aldri forstått noe av denne boken; den er et vennlig og i og for seg opplysende skrift, datert lenge før det fantes noen biografiske verk om Sigrid Undset, som i mange år var Norges mest berømte forfatter, ved siden av den forfatteren Undset selv til slutt ikke ville nevne ved navn, altså Knut Hamsun. Nå var det en uttalt ambisjon for Roll Anker å vise at mannlige og kvinnelige kunstnere hadde svært ulike forutsetninger for å vie seg til kunsten, særlig hvis det var barn i bildet. Hun gir et livaktig bilde av Undsets mangfoldige husmorplikter – som den ene dagen kunne innebære å lage fattigmann av 30 egg, den andre dagen å sy dukkeklær til langt på natt.
Men det er noe servilt ved Roll Ankers fremstilling av den stridbare venninnen. Det er liksom ikke den ting Sigrid Undset ikke kan, og gjerne kan bedre enn de fleste. Selv om boken er utgitt i en høydramatisk tid, står det ingenting på spill i den, har jeg tenkt, annet enn kanskje et stille forsoningsarbeid, et forsøk på å reparere det som gikk i stykker mellom dem i desember 1924, da Undset og Roll Anker en kveld satt i Annen Etage på Continental i Oslo. Etter hvert fikk de selskap av den yngre forfatteren Nordahl Grieg, som noen dager senere, uten forvarsel, gjenga den private samtalen ved bordet som et intervju i Oslo Aftenavis, der han i en periode var journalist. Temaene hadde Undset uttalt seg om i offentligheten tidligere – litteratur, katolisisme, kritikere – men hun registrerte sikkert særlig selv at hun snakket på en måte man gjør rundt et bord i hyggelig lag, og ikke med en mikrofon til ansiktet. Undset følte seg forrådt, også av venninnen, som hadde invitert Grieg til bordet, og som siden dessuten ga uttrykk for at Undset overreagerte. Så sent som sju år senere – i januar 1931 – skrev Undset i et brev til Roll Anker at hun fortsatt ikke var kommet helt over episoden.
Litt uforsonlig? er det som utenforstående lett å tenke. Men da tror jeg man undervurderer hvilket indre sjikt i Undset denne konflikten utspilte seg i. Undsets forklaring gjør i hvert fall inntrykk. «Du er da en av de faa mennesker», skriver hun i det nevnte brevet, «som jeg har snakket med i den uttrykkelige hensigt at du skulde forstaa det».
Er det kanskje dette Roll Anker prøver på i boken «Min venn Sigrid Undset»? Å forstå sin venn?
Også noe annet er tankevekkende: Da Roll Anker begynte på boken om Undset, holdt hun på med en annen, mye viktigere bok – også for henne selv, kan jeg ikke annet enn å tenke. Siden høsten 1938 hadde hun strevd med manuset til det som skulle bli hennes siste roman, mesterverket «Kvinnen og den svarte fuglen». En bok som det finnes noen holdepunkter for å omtale som pasifistisk, men som først og fremst er skrevet fra et fortvilelsens sted. Roll Anker gir ingen utveier – ikke til pasifismen, ikke til antipasifismen. Smerten i dette utveisløse er nesten ikke til å bære, verken for romanens karakterer eller for dens lesere. Uansett trodde ikke Roll Anker at Undset kom til å like boken, antagelig fordi Undset var nærmest doktrinær når det gjaldt synet på opprustning, og i ulike sammenhenger hadde hevdet at hun «aldri kunne bli pasifist».
Kanskje var det heller denne uenigheten som romsterte i Roll Anker da hun avbrøt arbeidet med romanen for å skrive hyllesten til venninnen, i en tid da «krigen var så nær», som Roll Anker formulerer det i dagboken 11. oktober 1938, «at vi hørte suset av de svarte vingene i luften».
Alt dette så jeg for meg at jeg skulle åpne med å si noe om. Jeg ville nøste i hva som ligger i Roll Ankers syn på krigen, slik hun beskriver det i romanen «Kvinnen og den svarte fuglen». Jeg ville undersøke hvordan Undset argumenterer for sin anti-pasifisme, i essayene i perioden 1940–49, og i boken «Tilbake til fremtiden», der hun skildrer flukten fra Norge til Amerika de dramatiske vårukene i 1940. En foreløpig konklusjon, forestilte jeg meg, kunne være at Sigrid Undset har en uimotståelig intelligens, som hun kanskje selv heller ikke klarte å motstå.
Men da jeg jobbet med dette gjennom vinteren og våren, den norske våren som lukter av «furubar», av «mose og våt muld», som Undset skriver et sted, ja, da var det etter hvert et helt annet bilde som presset seg på. Et bilde av en fremmed, en gammel mann som går lydløst og langsomt nedover midtgangen i en kirke. Han er blek, har hvitt hår, bart hode og går kledd i en lang kappe. Bildet sto lenge for meg som en forstyrrelse, inntil jeg plutselig tenkte at nei, kanskje det er dette det står om? La meg derfor først fortelle litt mer om denne skikkelsen, så kan vi sammen se hva som kommer ut av det.
Den fremmede
Den fremmede – som vi enn så lenge kan fortsette å kalle ham – opptrer i en liten tekst av den amerikanske forfatteren Mark Twain, kalt 'A War Prayer'. Eller 'En krigsbønn', som den kan hete på norsk (så vidt jeg vet, er den ikke oversatt). Teksten ble skrevet i 1904 eller 1905, fem-seks år før Twain døde, i 1910, og skal ha blitt skrevet som en reaksjon på den spansk-amerikanske krigen i 1898, da Spania mistet Filippinene, Guam, Puerto Rico og flere karibiske øyer til USA, og det påfølgende filippinske opprøret som innledet en langvarig kamp mot den amerikanske okkupasjonsmakten.
Disse imperialistiske krigene var historiske begivenheter som Twain, som den journalisten han også var, fulgte tett, men i 'A War Prayer' finnes ingen slike konkreter: Ingen land blir nevnt, ingen personer. Vi vet ikke når handlingen utspiller seg, ikke hvor. «Det var en tid med stor og opphisset stemning», skriver simpelthen Twain: «Landet var klart til å slåss». Det pågår en krig, får leseren vite, og i hvert hjerte brenner «patriotismens hellige brann». Så langt øyet kan se, vaier flagg i vinden. Hver natt er det nye folkemøter, nye oppildnende taler. Søndag morgen er det gudstjeneste. Kirken er full. Dagen etter skal nye bataljoner til fronten. Soldatene, får leseren høre, er fylt av drømmer om krigen, om bragdene de skal stå for på slagmarken, om fiendens flukt, om å komme hjem som beundret helt. Presten leser et kapittel fra Det gamle testamentet, og så følger en rørende, lidenskapelig bønn for dem som skal i krigen, formulert i et vakkert språk. Det er nå den fremmede kommer lydløst nedover midtgangen, og, stadig lydløst, stiller seg ved prestens side.
Så tar han ordet, og sier han er Guds sendebud.
Dere har nå hørt bønnen, sier han, henvendt til forsamlingen; den ene bønnen, har dere hørt, men det finnes to, for når du ber for noe, ber du alltid også, usagt, for noe som, med nødvendighet, følger av det du ber for, uten at det er direkte intendert. Ber du om regn for dine avlinger, som trenger vann, ber du også om regn for naboens avlinger, som, for alt du vet, kan bli ødelagt av vann, så vær forsiktig med hva du ber om, sier den fremmede.
Nå, sier han, har presten bedt for seier i krigen, og dere, sier han, har i stillhet bedt med ham. Nå, sier han, skal jeg be den andre bønnen, den usagte bønnen, den som må, ja, ikke kan annet enn å følge, av den sagte bønnen, og denne bønnen går slik, sier han:
Vår Herre, vår Far, sier han, «vær nær» soldatene våre i kampen. Hjelp oss, sier han, å «rive [fiendens] soldater i blodige filler». Hjelp oss å overdøve geværenes «torden» med de såredes «smertehyl». Hjelp oss, sier han, å legge hjemmene deres øde. Hjelp oss å gi enkene en sorg så stor at den aldri slipper, enkene som ikke har gjort oss noe, hjelp oss å gjøre dem hjemløse, hiv dem ut på endeløs vandring, med små barn, i et land i ruiner, sultne og tørste, under den flammende solen om sommeren, gjennom den isende vinden om vinteren, nedbrutte og utslitte, til de ber deg, kjære Gud, sier den fremmede, «om hvile i graven», uten å få det – «for vår skyld». Dette ber vi deg om, kjære Gud, sier den fremmede, Amen.
I tiden etterpå, står det i 'A War Prayer', trodde man at mannen var gal, for det han sa, «ga ingen mening».
Mark Twain var medlem av foreningen Anti-Imperialist League, som ble etablert nettopp i forbindelse med den spansk-amerikanske krigen. Han var altså en uttalt kritiker av den amerikanske imperialismen, men selv publiserte han aldri 'A War Prayer'. Venner og familie holdt ham fra det, fordi de ante hva slags omkostninger det ville ha å ta til orde for et slikt perspektiv, gitt den nasjonalistiske stemningen som rådet i USA på denne tiden. Ifølge hans første biograf, Albert Bigelow Paine, skal andre kollegaer ha oppfordret ham til å publisere teksten. Til én av dem skal Twain ha forklart at i 'A War Prayer' sier han sannheten, og sannheten, skal han ha fortsatt, kan bare sies av døde folk.
Så vidt jeg vet, ble teksten først offentliggjort i den posthume essaysamlingen «Europe and Elsewhere», utgitt i 1923, altså tretten år etter Twains død, og sju år etter avslutningen av første verdenskrig – «krigen som skulle ende alle kriger» – som den lenge ble kalt, og som når den først var over, innledet en periode i europeisk og amerikansk åndsliv der fredsbevegelsene, og den ikke-voldelige motstanden mot vold, hadde sin store blomstringstid. Det er som kjent også i dette tidsrommet at hoveddelen av Sigrid Undsets og Nini Roll Ankers forfatterskap ble til.
Utgivelseshistorien til 'A War Prayer' illustrerer ikke minst at til tross for at teksten er utformet som en lignelse, uten feste i konkreter som tid og sted, ville det ikke vært noen tvil, i Twains egen historiske kontekst, om hvilken krig han kommenterte. Over hundre år senere er denne konteksten fjern, og selv om man kjenner til den, og kan lese seg opp på den, er den ikke påtrengende. I dag fremstår 'A War Prayer' først og fremst som en tekst om krigens vesen.
Det er vel også dét som gjør at den uventet, eller i hvert fall ikke planlagt, kunne gjøre seg gjeldende for meg, der jeg satt på Majorstua i Oslo i vinter, og hørte på nyhetene om Gaza og Ukraina og Grønland, og tenkte på den gangen krigen var her, i Norge, da Nini Roll Anker, fra hjemmet sitt i Vollen i Asker, så bombeflyene komme seilende langs Nesoddlandet, og Undset – tjue mil lenger nord – så flyene over Gudbrandsdalen, i et fantastisk vårvær som gjorde «det så vanskelig å skjønne», som Undset skriver i «Tilbake til fremtiden», «at dette var virkelig krigen».
Portrett av Amerika
Helt uten konkrete forbindelser til Undset er dessuten ikke assosiasjonsfeltet rundt Twains 'A War Prayer'. Teksten er også et portrett av Amerika rundt det forrige århundreskiftet, altså noen tiår etter den opprivende borgerkrigen (1861–1865), og noen tiår før Undset ankom San Francisco 26. august 1940 etter en lang og strabasiøs reise fra Stockholm, via Moskva, Vladivostok og til slutt Kobe i Japan. Hun slo seg ned i Brooklyn, i New York, og hadde, frem til juni 1945, hovedbase i en liten leilighet på det fredelige hotellet Margaret.
Dette oppholdet i Amerika bidro til å forme og befeste Undsets antipasifistiske standpunkt. Et standpunkt som hun etter eget sigende hadde hatt helt siden skoledagene i 1890-årene, men som hun utover 1940-årene argumenterte for på en stadig mer skråsikker og kompromissløs måte.
Jeg vil særlig nevne to forhold.
Undsets to sterke biografer, Tordis Ørjasæter og Sigrun Slapgard, har på hver sin måte skildret hvordan årene i Amerika, til tross for Undsets enorme produktivitet, var preget av savn og stor sorg. Undset var i eksil, ufrivillig borte fra sine hjemlige omgivelser, og i løpet av et drøyt år hadde hun mistet tre av sine aller nærmeste: 12. januar 1939 døde datteren Maren Charlotte, eller Mosse, som hun ble kalt, og som hadde vært pleietrengende fra hun var liten. Hun ble 23 år gammel. 26. august samme år døde moren, Charlotte, 84 år gammel. 27. april året etter falt eldstesønnen Anders i kamp mot tyskerne, ved Segalstad bro i Gausdal, en uke etter at Undset selv hadde flyktet fra Bjerkebæk. Han ble 27 år gammel. Undset la ut på den lange reisen til Amerika med sønnen Hans, som var hennes eneste gjenlevende barn. Jeg tror disse tapene bidro til å forme Undsets syn på pasifismen.
I et brev til Nini Roll Anker, datert 4. september 1939, altså bare en drøy uke etter morens død, og noen få dager etter utbruddet av andre verdenskrig, skriver Undset at hun var glad moren slapp å oppleve krigen, se «tragediens siste akt», som hun formulerer det. Moren var oppvokst i Danmark, og kunne huske, forteller Undset, at hun som liten kunne legge øret mot bakken, og høre kanonene ved Dybbøl under den dansk-tyske krig. Siden den gang hadde hatet mot Tyskland vært glødende i familien. I brevet fortsetter Undset: «Det er godt ikke å ha noen hjelpeløse som er avhengig av en nu – ikke Mosse, ikke mama, ikke mamas gamle søster, som døde to dager før mama, 82 år gammel». Tre år senere, i Amerika, hørte Undset rykter om tyskernes konsentrasjonsleire. I «Tilbake til fremtiden skriver hun:
Det er naturligvis for øyeblikket umulig å kontrollere hvor meget sant det er i ryktene om et systematisk myrderi av svake, syke og defekte individer i Tyskland av i dag. Er bare halvten av det som blir fortalt om den saken, sant, så skulle for eksempel hverken Swift eller Newton, Darwin eller Hans Christian Andersen hatt en hunds sjanse til å få leve og utrette sitt livsverk.
Ja, hun nevner «svake, syke og defekte» berømtheter, men må vel også ha tenkt på de «svake, syke og defekte» i hennes egen familie. Hadde de fortsatt levd, ville de vært utsatte.
Så var det sønnen Anders, som hadde kjempet og falt. For Undset var det en personlig katastrofe. Hun var stolt av sønnen, og takknemlig for alt de hadde hatt sammen, men kjente naturligvis også sorg og sinne og bitterhet. Nå var som sagt Undset ingen tilhenger av pasifismen før krigen, men å bli det etter denne hendelsen, må vel ha føltes som en umulighet, og som et svik mot det sønnen ga sitt liv for.
Etter krigen holdt hun en tale ved avdukingen av minnesmerke for de falne soldatene i Gudbrandsdalen og Lillehammer, uten å nevne sønnen. Mot slutten av talen sier hun: «Da disse døde for å kjempe mot fremmedvelde, døde de også for å gi livsmuligheter til alt som er godt og verdifullt i vårt folk». La oss ikke glemme, sier hun, med sin amerikanske åndsfrende Abraham Lincolns ord: «At disse døde har ikke dødd forgjeves».
Det er mulig å forestille seg at andre, med en annen personlighet kunne ha reagert annerledes på slike erfaringer, endret syn fullstendig på våpenbruk, eller blitt i tvil, men det lå ikke for Undset. I offentligheten hardnet hun til i det hun fra før hadde ment.
En annen oppfatning som for Undset blir mer fremtredende i løpet av årene i USA, er ideen om USA som frihetens land. Riktignok syntes hun at USA ventet vel lenge med å slutte seg til de allierte, men etter angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941 ble situasjonen som kjent en annen. I «Tilbake til fremtiden» formulerer hun det slik: «Nå er det bare over Amerika at veien fører tilbake til fremtiden. Det som vi fra de europeiske demokratiene kaller fremtid».
Gjennom hele krigen er Undset opptatt av «de små nasjoners skjebne». Hun tenker først og fremst på Norge, men også Danmark, som altså var morens fødeland, og som Undset selv følte seg sterkt knyttet til. I talen hun holdt på Otta, under flukten fra Norge i april 1940, fastslo hun at «de allierte kjemper for alle små nasjoners livsrett». Dette perspektivet blir for Undset bare forsterket når USA slutter seg til de allierte: Det er de alliertes krigføring som garanterer for «de små nasjoners» mulighet til å overleve som frie og selvstendige nasjoner.
Historien har et stykke på vei gitt Undset rett i dette. Ingen av oss vet om Norge ville vært et fritt land i dag hvis ikke det hadde vært for de alliertes kamp. Men blindsoner har vi som kjent alle. På den tiden Undset formulerte sitt syn på USA, fantes det jo noen «små nasjoner», for eksempel i Stillehavet, som hun nylig hadde seilt over, som ikke kan ha tenkt at det var imperialistiske USA som garanterte for deres frihet. Ja, det er vel nesten lettere å argumentere for at USAs historie med «små nasjoner» på denne tiden – ja, for nå holde oss til denne tiden – var en historie om vold, tvang, maktmisbruk. Guam, Filippinene og Puerto Rico, for å nevne land jeg fra før har nevnt. Nicaragua og Den dominikanske republikk, for å nevne et par andre.
Nå skal det sies at Undset, i «Tilbake til fremtiden», anfører som følger: «Det er neppe noe ikke-europeisk folk som ikke har rett til å anklage de hvite folk for overgrep, for vettløs innblanding i deres måte å føre sitt liv på, for utbytting». Like fullt insisterer hun på at det er disse folkenes møte med den «vesterlandske kulturen som har lært dem selve ordet frihet». Og disse folkene kommer, med Undsets generelle ord, fra «land i Asia og Afrika». Ikke ett konkret eksempel har hun på et «ikke-europeisk folk» som har rett til å anklage «de hvite folk for overgrep»; hun som ellers, i romankunsten og essayistikken, har så stor omsorg for nettopp konkrete detaljer, og som ikke minst i krigsårene vet alt om eksempelets makt, når det gjelder «de små nasjoners» liv, i land som Norge, Finland eller Danmark.
Hvordan skal man forstå dette?
Jeg vet ikke engang om det er riktig å kalle det for en blindsone, for det er som om Undset, i hvert fall på ett nivå, vet om det hun velger å ikke forholde seg til. Uansett er det noe hun ikke ser, noe hun spalter bort, for å bruke et ord inspirert av den fremmede i Mark Twains tekst. Dette inntrykket ble for min del forsterket etter hvert som jeg satte meg inn i Undsets argumentasjon for sitt antipasifistiske ståsted. Det betyr ikke at resonnementene ikke gir mening, eller at standpunktet hennes ikke er legitimt, eller at det finnes bedre argumenter for å være pasifist. Det betyr at Undset i dette spørsmålet er uinteressert i å undersøke om noe annet samtidig kan være like sant.
La meg nå uansett forsøke å presentere hvordan Undset argumenterer mot pasifismen, og la meg etter hvert gjøre det med Nini Roll Anker som følgesvenn.
Kamp uten ende
Sigrid Undsets perspektiver på pasifismen finnes ikke samlet i ett essay, men er spredt utover flere tekster, først og fremst publisert i tiden rundt andre verdenskrig. Det betyr at hun aldri gjør dette temaet til hovedsak – men det siver inn i diskusjonen av andre spørsmål som opptar henne, enten det er krigsbøker, kvinnelig verneplikt eller det kristne livssyn.
Selv om Undset ikke har noen tro på pasifismen som idé eller politisk strategi, underspiller hun på ingen måte det helvete på jord som en krig er. «[I]ngen av oss kan danne oss et tilnærmelsesvis riktig billede av [denne krigs redsler]», skriver hun våren 1941, og fortsetter: «Kunne vi det, så måtte vi dø av det».
Underforstått: Vi mennesker er innrettet slik at vi tar inn det vi klarer. Ikke mer, gjerne mindre. Men også: Mennesket er i stand til å gjøre så mye verre ting enn vi i hverdagslivet går rundt og innbiller oss.
Dette siste er avgjørende for Undset å formidle. I essayet 'Brorskapets religion', utgitt etter krigen – i 1948 – går hun i rette med ideen om at «hvis bare menneskene ville lære å skjønne at vi alle er brødre», så «skulle det bli fred på jorden». Ifølge Undset er dette en forestilling man «støter på rett som det er». Men selv biologisk brorskap, eller brorskap på det «naturlige plan», som Undset skriver, er ingen garanti for et harmonisk samliv. Tvert imot er kulturhistorien full av eksempler på brødrestrid, brødresvik, brødredrap, minner Undset om, og nevner blant andre Kain og Abel, Esau og Jakob, Kong Davids sønner og Josef og hans brødre.
Antagelig er dette noe av bakgrunnen for at Undset, også før hun anså seg som en kristen, sluttet seg til det hun i et annet essay kaller «det kristne skeptiske syn på mennesket». Kampen for det gode er en kamp uten ende, mener hun. Man må alltid være på vakt, aldri «narre seg selv med falske håp om at ethvert gode som er vunnet, ikke alltid vil være truet, ikke vil måtte forsvares og gjenerobres i all evighet».
Relevansen av dette perspektivet viser seg langt inn i vår tid. Det er en skjebnens ironi, men illustrerer også Undsets anliggende at USA i dag er blitt et av de fremste eksemplene på et land der nettopp rettigheter som er vunnet, blir tatt fra en.
Jeg har så vidt vært inne på at mellomkrigstiden var en periode da pasifismen som idé og de folkelige fredsbevegelsene sto sterkt. Det foregikk en omfattende mobilisering mot det mange fryktet ville bli en gjentagelse av den redselsfulle, fire år lange storkrigen. Ikke minst blant forfattere og intellektuelle var troen på pasifistiske løsninger stor. Man ser det hos Mahatma Gandhi, som lot sin fredelige protest mot det britiske koloniveldet komme til uttrykk gjennom den såkalte ikke-samarbeidsbevegelsen. Man ser det hos Virginia Woolf, som i essayet 'Tre guineas' (1938), og i forbindelse med den spanske borgerkrigen, formulerer en skarp analyse av krigens røtter. Og man ser det, for å nevne et ganske annet eksempel, i historien om oksen Ferdinand, som de fleste kjenner best i Walt Disneys versjon: oksen som ikke vil slåss, men bare sitte og lukte på blomstene. Fortellingen ble i 1930-årene forbudt både i Tyskland og Spania.
I essayet 'Can Force Be Justified?', som opprinnelig ble holdt som en tale i desember 1944, under en middag til minne for Alfred Nobel, fremholder Undset at den formen for pasifisme som fulgte i kjølvannet av første verdenskrig, bidro til å skape en fordelaktig situasjon for aggressorene: Med fredsengasjementet fulgte nedrustning, påpeker hun, og det gjorde det lett å invadere små nasjoner.
Selve situasjonsbeskrivelsen vil mange sikkert kjenne igjen fra andre av Undsets krigstekster. Noen år tidligere, i essayet 'Kristendom og humanisme', understreker Undset at Hitler hadde rett i sine spekulasjoner om at demokratiene ikke ville slåss; de ønsket «bare fred og stigende levestandard», skriver hun, og ingen kunne tro at noen ville våge å ta ansvaret for «å kaste Europas folk ut i den redslenes redsel som en ny verdenskrig ville komme til å bety». På et kritisk punkt i historien tok ikke de europeiske demokratiene innover seg, ifølge Undset, at krig for enkelte nasjoner er et redskap for å oppnå nettopp bedre levestandard.
Hitler feilberegnet på sin side demokratienes vilje til å slåss for å bevare demokratiet, mener hun. En vilje Undset så ved Kvamsporten, for eksempel, der de engelske hjelpetroppene måtte gi opp, som «overalt ellers i Norge», fordi de ikke eide «antydning til luftvåpen».
I talen hun holdt på Otta under flukten fra Norge, oppsummerte hun det slik: Vi hilser med «sorgfull og bitter stolthet våre soldater som i dag kjemper for vårt lands ære og frihet».
Napoleon og Pollyanna
Ved én anledning sier faktisk også Undset noe om hvorfor hun aldri kunne bli pasifist. I 1890-årene, forteller hun i essayet 'Krig og litteratur' (1942), gikk hun på Fru Nielsens Latin- og realskole i Christiania. Skolen var styrt av Ragna Nielsen, en fremtredende kvinnesakskvinne. I synet på krig var skolen utvetydig i sin avstandtagen: Krig var brutalt og tåpelig, ble det sagt, og «en avleggs måte å løse menneskelige kontroverser på». Samtidig var selve historieundervisningen ofte preget av servil heltedyrkelse, av «utilhyllet begeistring» for «de store og seierrike feltherrene». Aleksander. Cæsar. Karl den tolvte. Fredrik den store. Napoleon. Undset kunne ikke utstå noen av dem, dels fordi hun sympatiserte med de erobrede, og dels, naturligvis (kan en leser i dag tenke), fordi hun er for lite autoritetstro til å beundre store menn på en slik måte.
Noen år senere kunne Undset derfor heller ikke møte sine kvinnelige kontorkollegers intense Napoleon-beundring med annet enn skepsis og forundring.
Med tiden, skriver hun, har hun innsett at det ikke er uforenlig å avsky krig og beundre en stor soldat. Men slik jeg forstår henne, advarer hun mot at den romantiserende heltedyrkelsen underspiller menneskenes maktbegjær. «Tro aldri på pasifismen», fastslår hun, «hvis du med pasifisme mener troen på et rike her på jorden hvor begjæret efter makt ikke vil være til stede i talløse menneskesinn fylt av uartikulert misnøye».
Materielle fremskritt kan ikke forandre på dette, mener Undset, og derfor vil det alltid være en mulighet for at noen forfølger dette begjæret. Kanskje er det fredsbevegelsens antatte uvilje mot å innse dette, som får Undset til å snakke om den «fantasiløse pasifismen i Europas små og store demokratier».
«Gjennom hele krigen er Undset opptatt av de små nasjoners skjebne.»
Men i sin kritikk av pasifismen kunne Undset gå langt hardere til verks enn som så. I avisinnlegget «Dette er ingen tid for Pollyannaer», publisert i VG 23. november 1946, konkluderte hun med at «det er ufattelig at det enda er noen utenfor psykiatriske klinikker som kan drive på med [den barnaktige mistenkeliggjøringen av ‘de militære’]». Da fikk hun riktignok motbør. Psykiateren Trygve Braatøy, som var gift med Undsets niese, skrev i et innlegg at dette innebar en stigmatisering av de mentalt syke. Dette var Undset enig i; overfor «de psykiatriske klinikker», medgir hun, var dette «et uheldig uttrykk».
Men altså ikke overfor pasifistene! forstår leseren.
Innlegget inngår i en debatt om kvinnelig verneplikt, der enkelte – deriblant pasifisten Sigrid Larsen – hadde argumentert for nedrustning. Før Undset loser henne inn på «de psykiatriske klinikker», har hun allerede i tittelen plassert Larsen i selskap med Pollyanna, denne naive, evig optimistiske barnebokskikkelsen. For øvrig løper Undsets resonnementer langs de samme spor hun tråkket opp i krigsårene. Innlegget viser Undset på sitt mest arrogante og nedlatende, utstyrt med de simpleste hersketeknikker, men det minner en også om hva intelligensen kan utrette: Undset kan gi veldig gode argumenter for de mest vanvittige standpunkt.
Samtidig skinner også her Undsets uforlignelige kraft igjennom, som en bestemmelse: «at være ene», tenke selv, ikke bry seg flisa om det hun sier, passer den alminnelige smaken.
Skjønt hva som var den alminnelige smaken på dette tidspunktet, finnes det ulike svar på. Året før Undsets Pollyanna-innlegg sto på trykk, ble Nini Roll Ankers roman «Kvinnen og den svarte fuglen» utgitt posthumt. I selve fredsåret, skulle det vise seg, var ikke nødvendigvis lesere åpne for romaner som problematiserte krigen.
Den svarte fuglen
Hva har Nini Roll Anker lest av dette jeg nå har gjengitt? Det vet vi ikke – men antagelig ikke mye. Flere av essayene ble opprinnelig skrevet som taler eller foredrag, holdt i Amerika, eller de ble publisert i utenlandske aviser og tidsskrift som en del av det omfattende opplysningsarbeidet Undset mente krigen forpliktet henne til. Dessuten døde Roll Anker 20. mai 1942, 69 år gammel, ti måneder etter sin elskede Johan Anker, og underlig nok på Undsets fødselsdag. Omstendighetene er litt uklare. Biografene Tordis og Jo Ørjasæter understreker at det ikke finnes noe konkret dokumentasjon på at hun tok sitt eget liv, men enkelte som sto henne nær, skal ha ment at det var det som skjedde. Uansett har brorparten av Undsets krigsessays kommet ut etter Roll Ankers død.
Roll Anker visste like fullt godt hvor Undset sto i disse spørsmålene. Allerede i 1921, i et brev datert 10. juni, kommenterte Undset venninnens antikrigsstykke «Kirken», som hun åpenbart fant naivt og urealistisk. «[M]ig tiltaler ikke dette verket», konkluderte hun omsvøpsløst.
Et annet spørsmål er om Undset noen gang leste «Kvinnen og den svarte fuglen». På et eller annet tidspunkt må hun ha fått beskjed om at Roll Anker var død, men vi vet ikke med hvor stor forsinkelse, eller hvordan Undset reagerte på nyheten. Manuset til Roll Ankers siste roman ble liggende i Aschehougs hvelv under krigen, sammen med manuset til «Min venn Sigrid Undset». Undset kom først hjem fra Amerika i slutten av juli 1945, kort tid før Roll Ankers siste verk ble utgitt, og har ganske sikkert ikke lest boken i forkant. Men da den kom?
Så vidt jeg vet, har vi ikke et sikkert svar på dette.
«Kvinnen og den svarte fuglen» formidler en avsky for krigen, men vitner ikke om en sterk tro på at krigen lar seg stoppe.
«Er det ikke stort og vakkert å kjempe for sitt land?»
Kvinnen som har ordet i romanen, soner en fengselsdom for å ha hjulpet den ene av sønnene sine med å desertere. Otto ble sendt til fronten da krigen brøt ut. Etter noen måneder ville han ikke drepe mer, som han selv sa det i krigsretten, før han ble dømt til døden. Kvinnen heter Bett, hun har fått tre barn med Just: tvillingene Otto og Hans og den fem år yngre jenta Grete, eller Gry som hun også blir kalt. Just begynner i fredstid å jobbe på våpenfabrikken «Jern og stål». Etter hvert får han en direktørstilling. Dette uroer av og til Bett, men provoserer særlig søsteren hennes, Gabi – som er sosialist, og tror på verdensfred. Da krigen kommer, blir Hans sendt i luftforsvaret. Han blir skutt ned, skal det vise seg, og på bakken truffet av en flammekaster. Han blir blind, mister ansiktet og to armer. Foreldrene finner ham til slutt gjemt bort på et pleiehjem i skogen, der han skal hvile, men også være ute av syne for folk flest. Krigens sanne ansikt, forstår leseren, får de færreste se.
Et av tankekorsene i boken er altså at våpnene Just er ansvarlig for å lage, er de samme som setter livet til guttene deres i fare. Et annet tankekors er at Bett, som frykter krigen mest, er den som gjør minst for å forberede guttene på krigens realitet. For den samfunnsorienterte Just er våpenproduksjonen abstrakt, inntil han plutselig ser hva et våpen kan gjøre med en menneskekropp han har holdt inntil seg. For Bett begrenser verden seg til det private hjemmet, helt til barna hennes må forlate det.
Det er som om disse to anskueliggjør det Virginia Woolf, i 'Tre guineas', beskriver som den sikre vei til katastrofen. Vår verden blir lagt i ruiner, skriver Woolf, henvendt til en mannlig advokat, «dersom dere med deres grenseløse offentlige abstraksjoner, glemmer den private skikkelsen», eller hvis vi, fortsetter hun, henvendt til sine medsøstre, «med våre intenst private følelser, glemmer den offentlige verden».
Ett sted i «Kvinnen og den svarte fuglen» er det som om Nini Roll Anker går i diskusjon med Sigrid Undset. Midtveis i fortellingen lar hun Just, direktøren for Jern og Stål, si om Betts revolusjonære søster, Gabrielle, at hun går rundt og mener «at alle mennesker skulle være brødre, være venner. Men det er mot menneskets natur, og naturen lar seg ikke trasse. Fortalte ikke selv bibelen om brodermord?» Mange år senere utbryter Bett i fortvilelse, og dette er et av de mest dirrende øyeblikkene i norsk litteraturhistorie:
Har du hørt disse ordene før? Disse forklaringene, argumentene? Slektledd etter slektledd har vi hørt dem. Og bøyd oss for dem og trodd på dem og godtatt dem. Vil du la den unge datteren din bli voldtatt? Vi vil ikke det, vi senker hodet og forstummer. Skal ikke menn verge hjemmene sine, fedrelandet? Skal ikke våpnene smies, menneskene settes i arbeid, industrien blomstre? Er det ikke stort og vakkert å kjempe for sitt land?
Intet har vi kunnet svare, intet, intet til i dag. Har ikke hjerner til det, ikke makt til det, ikke innsikt nok – ikke mot til å trasse «naturen». I tåken, i vår egen tåke, skimter vi spøkelsene, kimæren, de falske æresbegrepene, postulatene. Men vi har ikke hender å gripe dem med, til å løfte dem mot lyset og la dem bli til intet.
For ettertiden er det lett å hylle Roll Ankers bok som et mesterverk, men den ble ikke mottatt som det. Anmeldelsene var respektfulle, skriver biografene, men «likesom nølende, på en måte som sa mer om stemningen i tiden enn om bokens mening og innhold». Det har de kanskje rett i, men kanskje var det også noe nettopp i romanens mening og innhold som flere i tiden etter krigen ikke kunne tåle? Ja, har fortsatt å ikke tåle? Hvorfor har ikke denne romanen fått den kanoniske plassen i norsk litteraturhistorie som den fortjener?
Noe av det som gjør sterkest inntrykk i «Kvinnen og den svarte fuglen», er at Roll Anker til syvende og sist ikke lar sin hovedperson se fienden som noe annet enn et menneske, på lik linje som henne selv. Da Bett fødte guttene sine, ble hun nemlig liggende på sykehuset med en annen kvinne, Maya, som også fødte en gutt, samme dag. Maya reiser tilbake til hjemlandet sitt, men de holder kontakten i årene som kommer, skriver brev og forteller om livet med barna. Da de to landene ruster opp og blir fiender, lever mødrene i samme uro, men da krigen bryter ut, sier Just til Bett, etter en radiosending om slagene ved fronten: «Du må huske at det er våre fiender, Bett – DU kan være TRYGG. For hver av dem som dør, har guttene våre en sjanse mer». Om dette lar Roll Anker Bett tenke: «Det hjalp meg at han sa det, det trøstet meg. Bedre var jeg ikke – ikke mer til menneske. Ikke mine gutter, men dine. Ikke kropp av min kropp, men av din».
Det sier mye om Roll Ankers karakter at hun kunne la dette stå, også etter at hun visste om Anders, Sigrid Undsets eldste sønn, som falt for tyske kuler; også etter at hun selv fikk beskjed om at nevøen hennes, Jon Ferdinand, som hun elsket høyt, døde da en tysk bombe gikk av på jernbanestasjonen i Rennes i Frankrike.
«I offentligheten hardnet hun til.»
For det er ikke Roll Anker, forstår leseren, som sier: «Ikke mine gutter, men dine. Ikke barn av min kropp, men din». Roll Anker vet, for å si det med Mark Twain, om den andre bønnen. Hun sier: Mine gutter, og dine gutter. Kropp av min kropp, og kropp av din kropp.
En rød klut
En viktig side ved Sigrid Undsets kompromissløshet var at hun, tidligere enn mange, så faren i den politiske utviklingen i Tyskland i 1930-årene. Hun så det, og hun sto ved det hun så. Da krigen nærmet seg, handlet hun med stor medmenneskelighet, blant annet ved å ha tre finske barn boende hos seg, flyktninger fra det krigsherjede Finland. Og da krigen omsider kom, viste hun stor tapperhet, ikke bare gjennom sitt meningsmot og måten hun forvaltet sin offentlige rolle på, men i måten hun fortsatte livet på, etter store tap. Dette er det skrevet mye om, og det er det ingen grunn til å forsøke å rokke ved.
Det som har forundret meg under lesningen av Undsets krigsessays, er at hun mener så mye om pasifismen uten egentlig å gå inn i den rike tanketradisjonen den tross alt er, og ikke minst var i mellomkrigstiden. Ja, i de fleste tilfellene nevner hun ikke engang navn på dem hun er uenig med, hvem det er som forfekter disse ideene hun «støter på rett som det er». Ofte argumenterer hun mot stråmenn.
Hvorfor ikke heller gå i diskusjon med de pasifistiske tenkerne av format på denne tiden? Ikke nødvendigvis for å la seg overbevise til å skifte ståsted (det er mye å forvente, særlig i denne historiske situasjonen), men for å finne ut av om de har sett noe du ikke har sett i disse livsviktige spørsmålene. Eller, om ikke annet: for å finne ut at heller ikke pasifister er enige med hverandre i ett og alt. Hvorfor ikke Mahatma Gandhi, som i 1940-årene ble den store inspirasjonskilden til en av de fremtidige lederskikkelsene for den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen, Martin Luther King Jr., som hver dag var i kontakt med mennesker som ble utsatt for grov vold? Eller hvorfor ikke Virginia Woolf, for å nevne en forfatter som kanskje kunne passet den anglofile Undset bedre?
Jeg prøver ikke å si at Undset burde sluttet seg til pasifismen, men at det er verdt å spørre seg hvorfor den var en så rød klut.
Den erfarne avismannen Mark Twain visste så klart godt hvordan offentlige ordskifter om krig og fred kunne arte seg. Det må ha vært en av grunnene til at han lot 'A War Prayer' slutte som den gjør: Folk konkluderer med at den fremmede er gal, fordi det han sier, angivelig ikke gir mening. Undset plasserte som sagt etterkrigstidens pasifister på psykiatriske klinikker. Og i vår tid?
Det er mange grunner til å diskutere det politiske synet til det nå famøse Partiet for fred og rettferdighet (For). Dette gjelder for alle partier. Det er også mange grunner til å problematisere T-banekampanjen som tok til orde for å stoppe våpenstøtten til Ukraina – og til å stille spørsmål ved finansieringen av den. Ja, hvorfor skulle man ikke være granskende innstilt til alle slags politiske kampanjer og motivene bak dem?
Men det var mildt sagt tankevekkende å være vitne til hva det medførte da Partiet For stilte på Debatten i NRK tirsdag 20. mai: raseriet, latterliggjøringen og flommen av skjellsord som fulgte fra en blodtørstig majoritet. I dagene etterpå ble også lederen for utenriks- og forsvarskomiteen, Ine Eriksen Søreide, hyllet for sin innsats som motdebattant på Debatten, og omtalt som en retoriker av rang. I VG ble det til og med snakket om «Ine-effekten». Kanskje kunne innsatsen bidra til valgseier for Høyre? Og hva var det Søreide sa? Riktignok ikke at motdebattantene hører hjemme på psykiatriske klinikker, men at de inkarnerer den ytterste ufornuft: snakker «surr», er «nyttige idioter», står for «reinspikka tull».
Ja, det er nesten så man ikke skulle tro at Søreide selv satt i regjering da de bygget ned viktige deler av forsvaret de nå skal ruste opp i rekordfart.
Det var også mange av dem som mente at Partiet For ødelegger for hele fredsbevegelsen. Vel, denne ødeleggelsen bidrar man selv til – så lenge man bruker tiden på å kjefte på et annet politisk parti i stedet for å stå frem som et alternativ.
Er ikke nettopp denne situasjonen også en anledning til å meisle ut egne visjoner – i en tid der fredsbevegelsen er mer perifer enn den har vært på mange tiår, og langt mer perifer enn den var i forkant av det forrige århundrets to verdenskriger?
«Hvem tror i dag at krig kan avskaffes?» spør den amerikanske kritikeren Susan Sontag i den lille, tapre boken «Regarding the Pain of Others», utgitt i 2003, ved inngangen til dette årtusenet. Det er et retorisk spørsmål, men Sontag svarer likevel: «Ingen, ikke en gang pasifister». I dag håper vi bare, fortsetter hun, og «så langt forgjeves», å stoppe folkemord, å stille krigsforbrytere for retten, og kanskje, gjennom forhandlinger, å kunne stoppe spesifikke kriger ved å fremme diplomatiske alternativer til væpnet konflikt.
«Ofte argumenterer hun mot stråmenn.»
Antagelig har Sontag rett.
Under debatten om Partiet For var det et litt annet perspektiv som åpenbarte seg: Det var som om selve tanken om fred og rettferdighet landet i offentligheten som latterlig naiv. Det er mer enn tankevekkende. Det er ganske grusomt.
Til en fredsbevegelse som i dag ligger med brukket rygg, får jeg lyst til å si: Bruk de sterke språklige bildene den rike litteraturarven gir oss, bruk dem til å lage et rom vi kan tenke i, handle i, forestille oss helt andre scenarier i enn det offentligheten åpner for i dag.
Den andre bønnen, den usagte bønnen.
Mine gutter, og dine gutter.
Og så er offentligheten sånn i dag at man kanskje ikke får verne om dette som allmenne innsikter. Kanskje vil konteksten med en gang fange, og innvendingene med en gang komme: Så russernes lidelser er like viktige som ukrainernes? Men det er ikke det det står om. Uavhengig av hvor mye man støtter Ukraina, uavhengig av om man er for eller mot våpenstøtte, uavhengig av hvem som har mest rett på vår sympati, er det fullt og helt en god ting at hver og en av oss har et indre bilde av at også «de andre», også «fienden», legger barna sine i kister, like utrøstelig som vi ville vært.
At du skulle forstå det
Én setning fra et av Sigrid Undsets brev til Nini Roll Anker klinger i meg – og jeg startet dette foredraget med å sitere den: «Du er da et av faa mennesker», skrev Undset, «som jeg har snakket med i den uttrykkelige hensigt at du skulde forstaa det». Det vil si: De fleste mennesker snakker man bare med uten at man håper på å bli forstått på et dypere plan, uten at man forventer at det man sier, blir plassert av den andre – gjerne intuitivt og ubevisst – i en meningsfull kontekst, ja, i den historien et vennskap er. Det er tross alt ikke så mange man blir ordentlig venner med her i livet.
Kanskje var noe av smerten i relasjonen mellom Undset og Roll Anker ikke at de gled fra hverandre, eller sluttet å forstå hverandre, men at de, i dypet, forsto hverandre pinefullt godt, uten at noen av dem klarte å komme den andre i møte med det de forsto. Kanskje er det også dette som ligger i den litt stive, ufrie formen som den lille boken «Min venn Sigrid Undset» fikk. Det får stå som en spekulasjon, som så mye annet når man betrakter noen på avstand.
Nettopp på avstand blir en annen likhet også slående. I forfatterskapets siste fase sitter de begge bøyde over avisenes krigsfotografier og rapporter fra fronten. Og de funderer begge over de moralske problemstillingene som følger av en krig, enten man erfarer den direkte eller er et fjernt vitne til den.
Så kan man si at det er en tilfeldighet. Tilfeldigvis kom krigen da de begge tilfeldigvis hadde et langt forfatterskap bak seg, og statistisk sett ikke har altfor mange bøker igjen å skrive.
Samtidig er dette på ingen måte en tilfeldighet. Det finnes jo nok av eksempler på samfunnsbevisste forfattere, uansett alder, som ikke brukte all sin skrivende tid på krigen. Hva var det som så til de grader dro Undset og Roll Anker mot krigen, desperasjonen og de forferdelige demonstrasjonene av hva mennesker er i stand til å gjøre mot hverandre? Kanskje var det pliktfølelse? Kanskje var det en form for dødsbevissthet, en visshet om at «hvis du vil bevare livet» – som deres samtidige Sigmund Freud sa det i kjølvannet av første verdenskrig – «forbered deg på døden».
Eller kanskje var det sånn, for dem begge, at det å forholde seg til andres smerte var en måte å håndtere egen på. I denne sammenfiltringen er det håp, visste de begge, tror jeg, når alt grunnlag for optimisme ellers er borte.
