Så fikk vi et bredt forlik om ruspolitikken. Jeg ble beveget da jeg så bildet fra Stortingets vandrehall hvor Arild Knutsen står omkranset av politikere fra Venstre, Høyre, SV, Ap, MDG og Rødt. Arild Knutsen tok med seg brukernes erfaringer inn i det offentlige rom. Han fortalte om dårlig helsehjelp, «undersøkelser i kroppens hulrom», og at de ble stigmatisert, fengslet og tråkka på. Nå blir han endelig hørt. Politikerne slår ring rundt ham. Det er en viktig milepæl.
Nedlatende kaller Bjørgulv Braanen dette «liberalistenes» reform (Klassekampen 10. juni). Hans underliggende analyse er slik: «Striden om narkotikapolitikken har handlet om hvordan man skal vekte hensynet til narkotikabrukerne opp mot samfunnets behov for forebygging». Så kommer han med et direkte angrep på meg: Jeg skal ha hevdet at «det er behov for liberalisering fordi sosialt utsatte og ungdom på østkanten i Oslo sliter mest med narkotikabruk». Samlet er dette et heksebrygg av arroganse, hjerteløshet og faktiske feil.
La meg ta en omvei. Jeg vokste opp på Årvoll hvor faren min var kjøpmann. I skauen var det hjemmelagde hytter med uteliggere. Far var en generøs mann og lot dem krite øl og var ikke så nøye på om de betalte. Mange var krigsseilere og slet med mareritt og dårlige nerver. Jeg husker en, han kom hallusinerende til huset vårt en morgen med blod rennende fra hodet. Jeg visste at skipet hans hadde blitt torpedert i en konvoi på vei til Murmansk. Nå var han var tilbake og trodde kameratene druknet rundt ham. Far ga ham en lys exportøl og fikk kjørt ham til legevakta.
Noen ganger forsvant uteliggerne for noen uker. De ble rammet av «løsgjengerloven» og kastet i fengsel og noen ganger på tvangsarbeid. Grunnen var offentlig beruselse. Det var en skam, og heldigvis ble loven gradvis avviklet fra 1960-tallet. Men ironisk nok skulle noen av dem rammes av et enda hardere regime; nemlig «krigen mot narkotika», importert fra USA.
I lange sprang ble strafferammene skjerpet, fra nesten ingen ting i 1960 til lovens maksimum på 21 år i 1984. Begrunnelsen var at en skulle ta «narkokriminalitetens bakmenn». Det skjedde ikke. De som ble kastet i fengsel for narko hadde vokst opp med foreldre som ruset seg. De hadde droppet ut av skolen, og de ruset seg selv. Det var, som det alltid er, samfunnets evige stebarn som ble kastet i fengsel. Men nå var strafferammene blitt svimlende lange.
Jeg intervjuet selv femti innsatte på narkodommer for noen år siden. Noen satt på 6–7 år, noen på 10–11 år, en av dem hadde fått 16 år. Fortellingene var monotont de samme: Trøbbel hjemme, trøbbel på skolen, rus og kriminalitet. Nestor i norsk strafferett, professor Johs. Andenæs, kalte bruken av rettsapparatet i narkosaker for «århundrets feilinvestering i straff».
Braanen ironiserer over at jeg i Klassekampen (8. februar 2025) hevdet at arbeiderbevegelsens kjemper Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen viste oss vei til en solidarisk ruspolitikk. Poenget mitt var dette: de så at alkoholen ødela familier og oppfordret alle til å «ta en for laget» og redusere sitt eget konsum. Selv var de avholdsmenn.
Braanen er overbevist om at de ville vært motstandere av den «liberaliseringen», som han kaller det, og som det nå er enighet om. Det vet ikke Braanen noe om, og det vet ikke jeg heller. Men vi vet at rettsapparatet ikke ble brukt mot lille gruppen av «narkomane» på den tida de levde. De ble sett som «syke» og tatt hånd om av helsevesenet. Det sier ikke så mye. De var få.
Det var Karl Evang, helsedirektør i mer enn 30 år, som Arbeiderpartiet satte til å utforme den nye narkotikapolitikken. Han skrev den første stortingsmeldingen, som kom i 1975.
«Dette er et heksebrygg av arroganse, hjerteløshet og faktiske feil»
Modellen Evang skisserte hadde tre elementer. (i) I dagens samfunn har ungdom blitt fremmedgjorte. Rusens flukt blir attraktiv. (ii) Illegale markeder gjør rusmidlene tilgjengelige. (iii) En rusliberal ungdomskultur gjør dem sosialt akseptable.
Alt peker mot at forebygging er det viktigste. Rett nok trengs strafferettsbaserte tiltak for å redusere tilgjengeligheten og aksepten av stoffene, men det må være innen en helsebasert strategi, skriver Evang. Han er klar på dette; helse er overordnet. Brukerne må hjelpes til arbeid og bolig. Moralsk fordømmelse må unngås.
Dessverre skulle ikke Evang få forfølge dette sporet, han var gammel og døde i 1981. Pussig nok skulle jeg selv få en viktig rolle i utformingen av narkotikapolitikken. Jeg var 31 år i 1983 og ble spurt om «å føre i pennen» den andre stortingsmeldingen som kom i 1985. Her er tonen en annen: strafferetten har blitt helt sentral og har fått et eget kapittel. Jeg liker ikke det som står der, men trøster meg med at akkurat det kapittelet ble skrevet i Justisdepartementet.
Tallenes tale er klar: antallet narkodømte økte og skulle holde seg høyt til 2015.
Virker straff? Med et besserwissende tonefall skriver Brannen: «Når narkotikapolitikken liberaliseres, får vi se om liberalistenes påstand om at det ikke har noe å si for forbruket, holder vann». Det er vanskelig å tolke det som noe annet enn en giftig lyst til om et par år å kunne si: «Hva sa jeg?»
Vi får vente og se. I mellomtiden kan vi lese om hva vi så langt vet om konsekvensene av å avkriminalisere bruk og besittelse av narkotika. Mange land har gjort det. (Men det nye forliket innebærer altså ikke at en går så langt. Fortsatt vil det bli oppfølging og straffereaksjoner).
NOU 2019:26 Fra straff til hjelp er med god margin det grundigste som er skrevet om norsk ruspolitikk. Den bretter ut erfaringene med avkriminalisering i andre land. Det synes ikke å påvirke bruken av narkotika særlig mye. Legalisering er noe annet. Men det er ikke tema her.
Merkelig nok tror Braanen at jeg har sagt at «ungdom på østkanten i Oslo sliter mest med narkotikabruk». Jeg har i en rekke kronikker over de siste ti årene brettet ut det motsatte: Det er ungdommen på den velstående vestkanten som drikker mest og bruken av kokain er også høyest i samfunnets velstående eliter. Problemet er at denne gruppa går under radaren og sjelden straffes. De som straffes, er fortsatt arbeiderklassens sårbare sønner. Vi vet dessuten at straff ofte virker stigmatiserende og øker problemene snarere enn at den virker forebyggende.
Jeg synes det er et problem at den politiske redaktøren i landets største «dagsavis på venstresida» i årevis har bremset for en helt nødvendig justering av en inhuman ruspolitikk.
