Grunnleggende sett dreier det seg om å ta konsekvensen av kunnskap, skrev Aftenposten på lederplass etter at flertallet på Stortinget – Høyre, Ap, SV og Venstre – gikk inn for en liberalisering av narkotikapolitikken. Lederskribenten mente å vite at «en mer liberal politikk ikke gir økt misbruk». Spørsmålet er om dette gjelder også på andre områder, som i alkoholpolitikken? Og hvis politiet lar være å etterforske brudd på skatteloven, vil antallet unndragelser forbli det samme?
Stortingets forslag er i store trekk en velsignelse av dagens praksis, som oppsto etter at Høyesterett for tre år siden tiltok seg en rolle som lovgiver i narkotikapolitikken, etter at Stortinget i 2021 hadde avvist forslaget om avkriminalisering.
«Høyesterett har i praksis innført Solberg-regjeringens forslag om avkriminalisering for rusavhengige. De skal ikke lenger arresteres eller bøtelegges», sa advokat John Christian Elden til Dagbladet. Høyres Sveinung Stensland, som var saksordfører da Solberg-regjeringen foreslo avkriminalisering, sa at det i praksis er en del av rusreformen som innføres av Høyesterett. Seinere tok Riksadvokaten det et skritt lenger i sin instruks overfor politiet. Som Klassekampen tidligere har omtalt, førte dette til at antallet anmeldelser for narkotikabruk og antallet som henvises til oppfølging for rusbruk, stupte. Politiet skygget unna miljøer hvor unge ruser seg, fordi de manglet verktøy til å gripe inn.
«Hadde Gerhardsen og Tranmæl gått på den?»
Tidligere ble ungdom som var tatt for narkotikabruk, henvist til kommunale tilbud, som alternativ til bøter og prikk på rullebladet – såkalt påtaleunnlatelse med vilkår. Nå er det knapt noen som henvises dit. I Trøndelag hadde prosjektet «Lik praksis» oppfølging av totalt 64 ungdommer i 2019 og 2020. Programmet ble nedlagt etter at de nye retningslinjene kom, fordi politiet mente de ikke kunne pålegge ungdom å møte til rådgivning dersom de hevdet å ha et rusproblem.
Striden om narkotikapolitikken har handlet om hvordan man skal vekte hensynet til narkotikabrukerne opp mot samfunnets behov for forebygging. Helge Waal, nestoren innen norsk narkotikapolitikk, skrev i et innlegg i Klassekampen i mars i år at forskningsstatus viser at graden av tilgjengelighet og sosial aksept er avgjørende for forbruksnivået. Legalisering har alle steder og overalt ført til økt tilgjengelighet. Stortinget har ikke gått inn for legalisering, men en «nedkriminalisering», der det innføres forenklede forelegg for narkotikainnehav, ingen prikk på rullebladet og ingen ruskontroll når ungdom henvises til hjelpeapparatet. Waal skriver at tiltak som advarsler, kontrolltiltak, nettverksvarsling og sosial oppfølging – eventuell kontrollpåbud og bøter, som kan føre til registrering i strafferegisteret», er «negative faktorer som påvirker oppførselen til de fleste av oss». Han avviser også at det er behov for liberalisering fordi sosialt utsatte og ungdom på østkanten i Oslo sliter mest med narkotikamisbruk, som sosiologiprofessor Willy Pedersen hevdet i et innlegg i Klassekampen.
«Det er ikke selvsagt at avkriminalisering og legalisering løser så mange av de vanskene Pedersen beskriver, og med stor sannsynlighet vil mange av dem øke», skriver Waal og fortsetter: «Det er en lite troverdig problemløsing å forsøke å redusere sosiale vansker og forskjeller ved å redusere atferdskontroll og øke rustilgjengelighet. Det er riktig at det er store og viktige sosiale forskjeller i Oslo, men dette kan bare bedres ved aktive sosiale og politiske tiltak – ikke ved liberalisering av ruspolitikken.»
Pedersen viste i sin kronikk til at Martin Tranmæl og Einar Gerhardsen hadde sett hvordan fylla ødela hele familier, og derfor kjempet for at vi skulle legge begrensninger på vårt eget konsum for å verne de mest sårbare, for så å argumentere for liberalisering av narkotikapolitikken, under henvisning til at ungdom på østkanten rammes hardest. Men tror han virkelig at Gerhardsen og Tranmæl hadde gått på den? Fordi alkoholismen rammet arbeiderklassen hardest, så burde politikken liberaliseres? Pedersen velger å kalle den tidligere justisministeren en «narkotikapolitisk ekstremist», men hvis Mehl er ekstremist – hva var da Gerhardsen og Tranmæl?
