Det er dystre tider for den globale klimakampen. Målet om å begrense oppvarmingen til 1,5 grader har blitt erklært død av majoriteten av klimaforskere, som nå varsler at ytterligere temperaturøkninger under de neste tiårene kommer til å ødelegge de økologiske støttesystemene som underbygger livet på jorda.
Til tross for lovnader om å ta klimakampen seriøst, nekter regjeringer i til og med de rikeste landene å gjøre det nødvendige.
Etter flere år med stadige forsøk på å overtale regjeringer i Vesten om å gjøre det som må til, hadde Jørgen Randers egentlig gitt opp. Den norske professoren er en av verdens mest berømte forskere på bærekraftighet og scenarioanalyse.
Så kom det en telefon fra et partikontor i Shanghai.
– Da spurte jeg, hva i helvete ringer dere til Jørgen Randers for? gjenforteller han når Klassekampen møter ham hjemme i Oslo.
Representantene fra Det kinesiske kommunistpartiet som ringte, svarte at de hadde lest bøkene hans og ville at han skulle bidra til en 40-årsplan de ville lage for byen.
Endelig var det noen som lyttet. Randers takket ja, og i løpet av få år hadde han blitt en av de fremste internasjonale ekspertene som er med på å forme klimapolitikken i Kina.
Nå har Kinas suksess, og Vestens relative tafatthet, fått Randers til å miste troa på det liberale demokratiet. Han tror heller vi må lære av Kina.
Problemet med kapitalismen
Til tross for forsøksvis satsing på fornybar energi i Vesten er det fortsatt ingen som kan sammenlikne seg med Kina.
I 2022 installerte landet omtrent like mye solcellekapasitet som resten av verden til sammen, og doblet deretter ytterligere solenergikapasiteten i 2023. Forrige uke gikk Kinas utslipp for første gang ned samtidig som energibehovet økte.
Selv om landet fortsatt brenner kull og ødelegger natur, er stadig flere eksperter enige om at Kina nå har gått forbi vestlige land og blitt ledende i den globale klimakampen.
For Randers er grunnen til dette enkel: Vesten er for kapitalistisk.
– Nettopp fordi det ikke er lønnsomt å gå vekk fra kull, olje og gass, så skjer ikke det i et kapitalistisk system hvor pengene går til det som er lønnsomt, sier han.
Når investorer søker høyest mulig avkastning på kortest mulig tid, blir det ifølge ham ikke mulig å få penger investert i ting som har lav avkastning i det korte løpet, som vindmøller og solpanel.
For å løse problemet kan staten forsøke å subsidiere, slik at det sett fra kapitaleiernes synsvinkel gir tilstrekkelig avkastning. Problemet med det, forklarer Randers, er at det vil kreve at folk betaler mer skatt, og det vil ikke folk gjøre.
– Jeg har da brukt masse tid til å prøve å få folk til å stemme på partier som sier ja, vi bør øke skatten for å løse problemene slik at vi får et bedre liv for framtida. Og det går jo heller ikke.
Og da ble han nødt til å vende seg til kineserne.
– For der har du fått på plass et regime som etter min oppfatning er besatt av å skape himmel på jord for hele Kinas befolkning, sier han bestemt.
Det overlegne systemet
I Kinas alternative system tror Randers at det ikke er de private kapitaleiernes forventninger til avkastning som styrer hvor pengeressursene skal brukes. Det er Det kinesiske kommunistpartiet som bestemmer, eller «et fåmannsvelde med de helt riktige motivasjonene», som han kaller det.
– Partiet har nå 100 millioner medlemmer. For å bli medlem nytter det ikke å bare være en eller annen sullik som synes at dette er en god idé, eller en dårlig idé. Du må være en forfatter, økonom, ha starta en bedrift, eller gjort noe annet, sier Randers, som kaller dette «den reineste formen for elitestyre».
Hvert femte år lager partiet en ny femårsplan, som bestemmer hvordan samfunnsressurser, arbeidskraftsressurser og pengeressurser skal styres de neste fem årene.
Randers kjenner til denne prosessen godt fordi han som ekstern rådgiver til den kinesiske regjeringen har vært med på påvirke hvordan disse femårsplanene skal se ut.
For systemtenkeren Randers er det spesielt en ting ved hvordan femårsplanene bestemmes, som han liker veldig godt og som resten av verden ikke skjønner: Kineserne driver ikke med omkamp.
– De sloss som ville faen i fem år mens de prøver å meisle ut en plan. Når de har blitt enige om planen, så avslutter de diskusjonen hvert femte år, gir planen til myndighetene, og så begynner de å krangle om den neste i stedet for omkamp-greiene som vi holder på med.
Planøkonomien
For å sette planene sine ut i live bruker Kina såkalte politiske banker. De får tildelt en viss sum penger som er trykket av sentralbanken, og som skal brukes for å finansiere prosjektene som har blitt bestemt i femårsplanene.
For å forklare bruker Randers en hypotetisk plan om å konstruere ti flyplasser over ti år: Først etablerer staten en bank for flyplasser som får tildelt penger. Banken gjennomfører så en anbudsinnbydelse og deler ut pengene.
– Kinesiske arbeidere kjøper ris, horehus, rødvin og ditten og datten for pengene mens de bygger. Etter at alt er slutt, så står flyplassen der, og folk har hatt arbeid i disse ti årene og moret seg, sier han.
Det eneste som står igjen, er gjeld fra den politiske banken til sentralbanken.
«Kineserne driver ikke med omkamp.»
— Jørgen Randers
– Alle ordentlige økonomer i Vesten vil si at man ikke kan gjøre dette, for da blir det inflasjon. Og det er helt riktig, med mindre man har en plan i bånn som gjør at den produktive kapasiteten absorberer de nye pengene som pumpes inn i økonomien.
– Kan dette kalles kapitalisme, eller er det noe annet vi har med å gjøre her?
– Jeg sier til folk flest at Kina er en blandingsøkonomi. Partiet er jo kapitalister i den forstand at de er kapitaleiere. Det er staten som eier produksjonsmidlene. Den viktige forskjellen er at de investerer de pengene i ting som landet trenger, i stedet for å investere dem i det som er lønnsomt.
Marxismefakultetet
På kontoret til Randers står et kinesisk trekabinett. Det kjøpte han under en reise til folkerepublikken i 1985, da han som rektor på Handelshøyskolen BI var med på å åpne det han sier er Vestens første businesskole i Kina.
Den tidligere BI-rektoren har gjennom årene fått en rekke andre interessante verv i kinesisk akademia, inkludert æresforsker ved Peking-universitetets marxismeskole. Han ble også den første medformannen for Senteret for økologisk sivilisasjon ved det samme universitetet sitt forskningsinstitutt for Xi Jinpings tanker om sosialisme med kinesiske kjennetegn for en ny æra.
– Er du marxist?
– Jeg bryr meg ikke om merkelapper. Jeg er en fysiker av utdanning og lever av å bygge matematiske modeller av sosiale systemer. Jeg er mer opptatt av hvordan ting virker, enn hva du kaller det. Min støtte til det nåværende kinesiske regimet er fordi jeg ser at de klarer å løse problemer som ingen andre klarer å løse, svarer han.
Formannskapet i Senteret for økologisk sivilisasjon på Peking-universitetet kom som en overraskelse, sier han.
– Jeg skulle til Peking Universitet for å holde en forelesning om noe helt annet, så plutselig sier sjåføren at jeg skal være med på å åpne et senter for økologisk sivilisasjon. Fint, sa jeg, men dette hadde jeg aldri hørt noe om.
Han ble så ført inn i en sal hvor det satt rundt 400 mennesker, som klappet da Randers entret scenen.
– Det var helt uvirkelig, sier han smilende og forklarer at de etter åpningen fikk hyret en mann som ble senterets første ansatte.
Etter det «var det bare tut og kjør», helt til koronapandemien kom, og la is på prosjektet.
Likevel ga posisjonen som formann en unik mulighet. Randers fikk rett til å skrive rådførende notater direkte til kontakter i Kinas regjering.
Når han tydelig fascinert beskriver prosessen, er det vanskelig å ikke bli minnet om liknende memorandum skrevet av høytstående tjenestemenn til tronen under det kinesiske keiserriket.
– Det var sånne halvsider, der du skrev: «Kjære stat, vi har et problem. Problemet bør løses på denne måten. Hilsen Jørgen».
