Florry finner den skakke nerven i countryrock & roll.
Sounds Like...
Dear Life
Mye rock & roll, og noe countryrock, er på sitt mest virkningsfulle når musikken holder på å kollapse, i de øyeblikkene da gitar-bass-trommer plukker opp de løse bitene og setter sammen puslespillet på nytt. Spenningen ligger der, balanserende på en nøyaktig unøyaktig konstruert line – hos Stones, hos (Dylan &) The Band, hos Minutemen, hos Big Thief og ikke minst hos albumaktuelle Florry.
Allerede abonnent? Logg inn
Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Womack-familien kjenner soulhistorien som få andre.