I min Fokus-artikkel «Lite lur alarmisme» forrige uke spurte jeg om det er hensiktsmessig for venstresida i Norge å gjøre kampen mot fascisme til en politisk hovedsak. Ut fra svarene som har kommet til avisa, skjønner jeg at teksten ble oppfattet som om jeg ikke mener høyrekrefter utgjør noe problem. Det er selvfølgelig ikke tilfelle. Mer eller mindre ytterliggående høyreaktivisme er i medvind i en rekke land, og det er ikke minst et problem fordi venstresida sliter med å mobilisere. Hvordan vi skal snu en slik politisk utvikling, er en av vår tids store politiske utfordringer.
Gjør vi det ved å advare mot fascisme? Det ser ikke ut som det fungerer i hver fall. Advarsler og sammenlikninger med 1930-tallet skremte ikke amerikanere fra å stemme på Donald Trump, og i Italia, Frankrike, Sverige og Tyskland vokser ytre høyre slike advarsler til tross.
Vi må også passe på at vi ikke holder oss med et fascismebegrep som er så vidt at vi ender med dårlige analyser. Det er en fare for at alt av konservative ståsteder blir kategorisert som spirende fascisme. Dessuten: USAs kommunistfrykt i etterkrigstida førte til fatale feilvurderinger, og jeg frykter at venstresida skal gjøre liknende feil. De så for seg en dominoeffekt, hvor land etter land ville falle under Sovjet og Kinas jernhæl om ikke USA grep inn. De overså at mange venstrebevegelser hadde distinkte nasjonale særegenheter og aspirasjoner, og dessuten at selv om enkelte var revolusjonære, arbeidet andre innenfor demokratiet.
Ytre høyre i vår tid har en del likheter fra land til land, og de samarbeider og lærer av hverandre. Dette må vi følge med på og påpeke, men vi må også være åpne for at de er ulike og at motstøtene må tilpasses terrenget. Først og fremst må vi hindre at disse gruppene får oppslutning i breiere lag. Da må vi skape positive, politiske alternativer.
«Advarsler har ingen funksjon om de ikke fungerer»
Det sies at vi må lære av historien, men er vi enige om hva vi skal lære? LO-rådgiver Jonas Bals trekker en rød tråd mellom Einar Gerhardsens gatekamper mot ungfascister på Grünerløkka på begynnelsen av 1930-tallet til sin egen ungdomstid på Blitzhuset og voldelige sammenstøt med nynazister på 1990-tallet. Han maner til liknende mobilisering i dag. Mímir Kristjánsson har en annen fortelling. I boka «Martin Tranmæls metode» (2020) forklares Nasjonal Samlings manglende oppslutning som et resultat av at Arbeiderpartiet forlot gatekampene og i stedet lagde et politisk kriseprogram for å sanke oppslutning også utover byarbeiderklassen – hos arbeidsløse og fattige bønder. Hos Bals kjemper antifascister alltid den gode kampen, nærmest uavhengig av hva de gjør. Kristjanssons prosjekt er å vise at det var politisk strid om retningsvalg, og at noen strategier er lurere enn andre.
Denne uka ble jeg også invitert med på Audun Lysbakkens podkast «Skjebnetid» sammen med Jonas Bals. Både i det de to har svart i innlegg i avisa og i samtalen utkrystalliserer det seg også en annen uenighet, som handler om synet på samfunnsdebatt. «Jeg mener kulturkrig er farlig», skriver for eksempel Lysbakken. Under ligger en idé om at vi i dagens prekære situasjon må styre unna eller undertrykke visse betente temaer. Jeg lurer på hvem som skal være overdommer for hvilke saksfelt det nå er farlig å ta opp. Er det selverklærte antifascister? Minoriteter? Partiledere?
Ser vi samtidas vanskelige debatter først og fremst i lys av fascismen, skaper vi frykt og berøringsangst for temaer vi trenger å snakke sammen om. Og uten debatt, også om vanskelige saker, hvordan skal folk og partier finne ut av hva de skal mene?
Nei, da har jeg snarere tro på at vi må lytte til folks oppfatninger og forholde oss til terrenget. Vi må passe på at høyrekreftene ikke kan vokse på våre unnlatelsessynder. I 1933 rappet Adolf Hitler tyske LOs kriseprogram og stormet fram på det. Tranmæl lanserte en liknende plan i Norge, som ble avgjørende for at Arbeiderpartiet klarte å utmanøvrere Nasjonal Samling på 1930-tallet.
Advarsler har ingen funksjon om de ikke fungerer. Jeg lurer også på hvor mobiliserende det er i breie lag å bygge en antifascistisk identitet, slik Jonas Bals formulerer det. Politikk lever i hverdagen, og fordelen med positive motprosjekter jorda i folks vanlige liv, er at vi kan samles også om vi ikke er eksperter på historie eller kjenner sjargongen i venstreorienterte grupper. Nå gjelder det å ha øret mot bakken og skjønne hvorfor dagens ytterliggående høyreaktivisme framstår ønskelig for så mange. Kanskje har vi også noe å lære – om både folks bekymringer og oss selv.
