Vi tenker for mekanisk om maskinene, skal man tro synth-pioneren Suzanne Ciani.
På Høvikodden, med sikt til en nærmest poetisk stille Oslofjord, rammet inn mellom glass og naturbetong på Henie Onstad Kunstsenter, skulle komponistene Hal Clark og Arne Nordheim en oktoberdag i 1975 åpne Norsk studio for elektronisk musikk (NSEM). Det var bare det at studioets hovedinstrument, en synthesizer med navnet Buchla 502, manglet strømforsyningskabel.
Allerede abonnent? Logg inn
For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.
Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.
Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.