Vi tenker for mekanisk om maskinene, skal man tro synth-pioneren Suzanne Ciani.
På Høvikodden, med sikt til en nærmest poetisk stille Oslofjord, rammet inn mellom glass og naturbetong på Henie Onstad Kunstsenter, skulle komponistene Hal Clark og Arne Nordheim en oktoberdag i 1975 åpne Norsk studio for elektronisk musikk (NSEM). Det var bare det at studioets hovedinstrument, en synthesizer med navnet Buchla 502, manglet strømforsyningskabel.
Allerede abonnent? Logg inn
Alt Dimitrij Sjostakovitsj skapte, må sees som en dans med det sovjetiske regimet, skriver Magnus Andersson.
Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen! Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, sivilisasjonen deres blir kjørt i grøften? Det fins et par hederlige unntak.
Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.