Anmeldelse

Anmeldelse

Hamell on Trial

Harp (for Harry)

Saustex

Konseptet er tilsynelatende at den gamle folkpunkeren Ed Hamell (cirka 70) har blitt inspirert av en fan ved navn Harry (ikke Styles?) til å spille inn i et helt album med nyskrevne sanger live, med en slækk akustisk gitar og en skrøpelig stemme. Men sakte viser det seg at konseptet stikker dypere enn som så, når låtskriveren retter blikket mot et USA som vakler etter valget 6. november. Som et knippe andre vittige aktivist-musikere i undergrunnen tar han tyren ved hornene, går rett i strupen på nazister i «Black or White» og innser i «We’re Cool» at amerikanere neppe kunne stemt på Trump med mindre de synes at voldtekt er innafor. Som jo er helt ute.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Som i et speil

Den åndelige musikken til Arvo Pärt åpner for kontemplasjon, som lite annet i musikkhistorien – eller?

Kommentar

Det en gang lovende landet

For to hundre år siden var Amerika ung og lovende, i alle fall fra et europeisk perspektiv. Nå for tida markeres starten på utvandringa fra Norge til Amerika, også med flere markeringer av jubileet i norsk musikkliv. Riksscenen har Amerika på programmet, og på Nasjonalbiblioteket inviterer de til plateslipp, samtale og konsert. «Unnskyld meg, eg må berre lay down a bit», sa felespilleren Anund Roheim fra Bø i Telemark til meg en gang jeg besøkte han. Han var over åtti år, og var kommet hjem til gamlelandet etter en mannsalder i Midtvesten. Jeg ble så sjarmert av de tydelige spora av noe helt annet i det gamle bøheringsmålet. Og jeg ble desto mer sjarmert og fascinert da jeg fikk høre at den jevne amerikaner hadde streva hardt med å forstå noe som helst av hva Roheim sa.

Kommentar

Rak rygg

I retten skulle Kneecap få en smekk over fingrene. Det endte som en blemme for den britiske staten.