Anmeldelse

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Hamell on Trial

Harp (for Harry)

Saustex

Konseptet er tilsynelatende at den gamle folkpunkeren Ed Hamell (cirka 70) har blitt inspirert av en fan ved navn Harry (ikke Styles?) til å spille inn i et helt album med nyskrevne sanger live, med en slækk akustisk gitar og en skrøpelig stemme. Men sakte viser det seg at konseptet stikker dypere enn som så, når låtskriveren retter blikket mot et USA som vakler etter valget 6. november. Som et knippe andre vittige aktivist-musikere i undergrunnen tar han tyren ved hornene, går rett i strupen på nazister i «Black or White» og innser i «We’re Cool» at amerikanere neppe kunne stemt på Trump med mindre de synes at voldtekt er innafor. Som jo er helt ute.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.