Anmeldelse

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Hamell on Trial

Harp (for Harry)

Saustex

Konseptet er tilsynelatende at den gamle folkpunkeren Ed Hamell (cirka 70) har blitt inspirert av en fan ved navn Harry (ikke Styles?) til å spille inn i et helt album med nyskrevne sanger live, med en slækk akustisk gitar og en skrøpelig stemme. Men sakte viser det seg at konseptet stikker dypere enn som så, når låtskriveren retter blikket mot et USA som vakler etter valget 6. november. Som et knippe andre vittige aktivist-musikere i undergrunnen tar han tyren ved hornene, går rett i strupen på nazister i «Black or White» og innser i «We’re Cool» at amerikanere neppe kunne stemt på Trump med mindre de synes at voldtekt er innafor. Som jo er helt ute.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Festivalrapport

Stemning til salgs?

Geese er både et kontroversielt markeds­føringsfenomen og «rockens redningsmenn».

Kommentar

Sunt og usunt

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny». Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn.

Essay

Gjennom speilet

Gjennom en snart 50 år lang karriere har Robert Smith reist gjennom verdener via bokhylla.