Fy faen, for en jævlig bra bok. Jeg sitter og gråter på T-banen hjem fra Badmintonstadion. Svett og trøtt.»
Slik begynner en anmeldelse Victor Malm nylig skrev i svenske Expressen. Er kritikerne blitt mer sippete enn de var før?
Ja, mener Leif Zern, som i en mannsalder har vært en av Sveriges fremste teaterkritikere. I Dagens Nyheter går han i rette med det han mener er en tendens i samtidas kulturanmelderi: kritikere som hulker og beljer heller enn å analysere verket.
«Før kunne man dra på med Julia Kristeva eller Jacques Derrida, nå graver man dypere og lar følelsene snakke uten hjelp av tekstteori og akademisk ferniss», skriver Zern, som betegner utviklingen som et «krisetegn».
– Avisenes kultursider har vært min arbeidsplass i mange år. Den forandringen jeg opplever nå, er den mest dramatiske jeg har sett, sier Zern til Klassekampen.
– Klikkjaget siver inn
Det er flere årsaker til at det følelsesladde anmelderiet brer seg, tror han. Når avisenes kulturdekning skrumper inn, blir det færre kritikere om beinet. Omleggingen fra papir til nett har også endret premissene for hvordan man når ut til lesere.
– Hvordan skal man synes i disse nye formatene? Kanskje bruker man sterkere ord enn man ellers ville gjort – om så bare retorisk eller ubevisst. Klikkjaget siver inn og blir en del av tankegangen, sier Zern.
Han knytter også de gråtkvalte anmeldelsene til en annen utvikling: at verket først og fremst vurderes ut fra sitt viktige eller samfunnsaktuelle tema.
Kritikerens oppgave blir å respondere med følelser heller enn å vurdere verkets konstruksjon og kunstneriske grep.
– Det er ikke galt å gi uttrykk for følelser, men det må være en kritisk tekst. Det er et problem om man hopper for kjapt over analysen, sier Zern.
Prøver å unngå sipping
Spørsmålet melder seg naturligvis: Hvordan står det til her på bjerget? Et raskt søk viser at heller ikke den norske anmelderstanden er fremmed for å la tårene renne.
«Fikk meg til å grine», lød overskriften i feite typer på Gabriel Michael Vosgraff Moros anmeldelse av Heidi Furres brageprisnominerte «Technotika» i VG før jul. Moro trillet en femmer og mente boka var «hjerteskjærende» og «svært overbevisende om bekmørk sorg».
Da Klassekampen slår på tråden, forteller Moro at det egentlig sitter langt inne å være såpass følsom på trykk.
– Nei, jeg prøver å unngå grining og håper dette var det eneste eksempelet du fant for mitt vedkommende, ler han.
At anmelderen gråter, er i seg selv ikke et kvalitetskriterium, understreker han. Men han mener formidling av gripende leseropplevelser har sin plass i anmelderiet, særlig i en tabloidavis som VG.
– Selv er jeg heldig og får anmelde en del bøker det ikke er selvsagt å prioritere. En formulering – særlig om det er tittel og ingress – kan løfte boka opp til noen hundre tusen lesere, sier Moro.
Det gjaldt for eksempel Solvej Balles «Om utregning av romfang», som Moro betegner som «noe av det beste jeg har lest».
– Da dro jeg på med noen ekstra virkemidler, sier han.
Moro synes debatten Zern har sparket i gang, er interessant, men lurer på om det egentlig stemmer at kritikerne var så mye mer rasjonelle og analytiske før.
– Jeg skulle gjerne lest gjennom anmeldelser fra 1950- og 1960-tallet, for mitt inntrykk er at de også kunne være ganske følelsesladde, sier han.
Forskjell på NRK og Montages
– Det er typisk at det er nettopp gråt som anses som føleri. Ingen reagerer om en anmelder blir sint og provosert.
Det sier NRKs seriekritiker Marte Hedenstad. Da hun anmeldte siste sesong av «Pørni» nylig, la hun ikke skjul på at tårene piplet foran tv-en. «[D]et er med gråten i halsen jeg nok en gang kan konstatere: jeg elsker ‘Pørni’!» leser vi i anmeldelsen.
Hvilke emosjoner som vekkes i seeren, sier noe om hvorvidt serien har lyktes i sitt prosjekt, mener hun.
– «Pørni» handler mye om traumer og sorgbehandling, og da er det relevant om manusforfatter Henriette Steenstrup har klart å treffe en nerve hos publikum, sier hun.
Hedenstad mener man fint kan kombinere følelser og en faglig vurdering av verkets kunstneriske grep.
– Men man bør ikke lesse på med filmteori?
– Jeg skal ikke legge skjul på at det er en forskjell på analysene i filmmagasinet Montages og anmeldelsene i dagspressa. Våre anmeldelser er laget for å geleide forbrukeren gjennom jungelen av serier, sier Hedenstad.
Nei til gørrkjedelige analyser
– Jeg har lagt merke til at noen unge kritikere er ganske private. Særlig influenserne som bare føler og føler og føler, sier Cathrine Krøger.
Men det er visselig ikke bare på Booktok at vannkrana står åpen iblant. Vi minner den mangeårige Dagbladet-kritikeren på en anmeldelse hun selv skrev for en tid tilbake.
«Tårene strømmer under lesningen av verdens vakreste bok», lød ingressen på Krøgers overstrømmende anmeldelse av Valérie Perrins bestselgerroman «Å vanne blomster om kvelden», som hun helst skulle gitt terningkast sju.
– Den tenkte jeg ikke på, engang! Jeg kan altså være en synder selv, sier Krøger og ler litt over røret.
«Klart, det kan bli for mye gråt.»
— Cathrine Krøger, kritiker
Hun står imidlertid inne for valget om å trøkke på litt ekstra når leseropplevelsen er såpass god.
– Klart, det kan bli for mye gråt. Men om anmelderiet skal overleve, kan vi ikke skrive gørrkjedelige analyser på liksom. Jeg skriver med hjertet, og bøker skal jo gjøre noe med en. Blir man beveget, hører det hjemme i en anmeldelse, sier Krøger.
– Tenker du på klikk når du skriver?
– Jeg tenker på det. Punktum, sier Krøger.
Stearinlys i alle rom
Hun påpeker at Zern ikke er den første som har ropt varsko om en følelsesstyrt kritikk.
Som eksempel viser hun til da Dagbladet-kritiker Tonje Tveite anmeldte Vigdis Hjorths roman «Om bare» i 2001.
Historien om destruktiv kjærlighet gjorde sterkt inntrykk på Tveite, som ikke sparte på kruttet i sin panegyrikk – eller rettere sagt andakt – over boka og dens effekt: «Og helt, helt stille, med brennende stearinlys i alle rom, begynner jeg å skrive denne anmeldelsen.»
– Jeg husker noen mente at det ble for mye av henne selv og for privat, sier Krøger.
En god anmeldelse bør ta for seg bokas grep og oppbygning, mener hun – men den teoritunge kritikken med Derrida og Deleuze som ledestjerner kan man godt la støve ned i skrivebordsskuffen, i hvert fall om man skriver for dagspressa.
– 1990-tallet var et mareritt. For meg var det helt parodisk. Jeg tror veldig få savner den tida, sier Krøger.
Statusfall for kritikeren
Selv understreker Leif Zern at han ikke ønsker seg noen tørr, overakademisk kritikk.
– Nei, anmeldelser er en journalistisk sjanger, og det handler om å finne en form som også er levende, sier han.
«Det er ikke galt å gi uttrykk for følelser, men det må være en kritisk tekst.»
— Leif Zern, kritiker
Selv skrev Zern sine første anmeldelser på 1960-tallet – en ganske annerledes tid. Den gang fantes det mange skarpskodde kritikere som klarte å forene dyptpløyende analyser med noe vitalt og leseverdig, mener han.
– Litteraturkritikeren hadde stor prestisje. Tenk på Olof Lagercrantz eller Bengt Holmqvist. Det har skjedd noe, særlig de ti–femten siste årene; publikum er ikke like interesserte. Det skrives mye god kritikk, men kritikerens situasjon er mer usikker, sier Zern.
– Vi er på vei et sted
Også i Sverige har Zerns samtidsdiagnose fått motstand. I likhet med Marte Hedenstad mener Dagens Nyheters Åsa Beckman at følelser alltid har vært en del av kritikken – ikke minst i form av sinne, som ikke blir fordømt på samme vis – kanskje fordi det knyttes til noe mannlig og ikke kvinnelig, slik som tårer.
Victor Malm har på sin side hevdet at anmelderiet nå en gang er tvunget til å forholde seg til at offentligheten er endret, og at den største trusselen er forglemmelige, «grå» meninger. Den evinnelige metadebatten om kritikk bidrar til å tømme kultursidene for liv, mener han.
Noen opplever at føleriet ikke er så utbredt som Zern skal ha det til. Selv mener Zern at han peker på en tendens som ikke nødvendigvis er blitt dominerende – ennå.
– Mange blir opprørt når man snakker om dette. Og selvsagt finnes det gode yngre kritikere, hvorav mange er høyt utdannet. Men vi er altså på vei et sted. Paradigmeskifter skjer i kulturjournalistikken som alle andre steder, sier han.
