Jeg lurer litt på hva slags prosjekt dette er, selv. Det er litt gyngende akkurat nå, sier kunstner Tori Wrånes ettertenksomt.
Å definere en utstilling er ikke alltid så lett. Ofte finner hun språket for hva hun vil formidle, først måneder etter at hun er ferdig, forteller hun.
Utstillingen hun snakker om, er den prestisjetunge Festspillutstillingen. Den settes opp hver sommer i regi av Bergen Kunsthall, og Wrånes er utnevnt til årets festspillkunstner. Utstillingen hennes har fått navnet «Moon Bag».
Som en av Norges mest anerkjente kunstnere er Wrånes særlig kjent for elleville performancer. Hun bruker ofte ulike kunstformer og teknikker i én og samme produksjon: fabelaktige vesener laget av håndsydde kostymer, drakter og masker, sang, heftige rekvisitter, video, skulpturer og installasjoner. Wrånes har ankommet utstillinger flygende i en vaier, gjort performance under vann og spilt piano hengende fra en klippe.
Når vi møtes en liten uke før utstillingsåpning, kommer hun derimot gående, praktisk ikledd flekkete malerfrakk, leopardtights og signalrosa caps – og to par briller.
For ordens skyld: En «moon bag» er en type veske, en halvmåneformet sådan, som bæres diagonalt på overkroppen over den ene skulderen.
– En veske er jo en form med et innhold. Og så finnes det noe inni den og utenfor. I tillegg er månen det helt motsatte av jorda. Det er kanskje et gjennomgangstema i mine arbeider, at man reiser til et annet sted hvor det ikke finnes noen forutinntatte sannheter, sier hun prøvende.
Vegg-til-vegg-teppe og musebane
Og det er unektelig følelsen av å være på innsida av noe – kanskje innsida av en veske? – man får, når man går inn i utstillingen.
Fra gulv til tak er de tre salene i kunsthallen kledd i et mykt teppe med et marmorliknende mønster – henholdsvis blåsvart og gråhvitt på gulv og vegger. Det henger knudrete formasjoner på veggene som ifølge kuratorteksten er skjell, og i flere av salene finnes det monumentale skulpturer. En liten og unnselig mus kjører en sykkel sakte på en metallbane, montert på veggen gjennom alle de tre salene, mens den slipper ut små musepip på ferden. Surrealistisk, absolutt – og helt typisk for Wrånes’ arbeider.
De siste ti–femten årene har Wrånes høstet stor nasjonal og internasjonal anerkjennelse og har skapt overskrifter i både Paris, København, London og Los Angeles. Neste år skal hun representere den nordiske paviljongen under Veneziabiennalen, sammen med kunstnerne Klara Kristalova og Benjamin Orlow.
Av kjennere blir hun omtalt som en leken sjangeroverskridende kunstner som utfordrer etablerte normer og forventninger.
– Hvorfor er det viktig for deg å utfordre kulturelle normer?
Wrånes tenker seg om en stund før hun svarer.
– Jeg har et behov for å slippe unna disse ferdiglagde begrepene vi har, sier hun med et lurt smil.
Under intervjuet forteller Wrånes lett om kunsten sin, at hun liker å leke med ytterpunkter og bryte med strengt definerte kategorier. Derimot er hun mer tilbakeholden rundt personlige spørsmål. Utover å fortelle at hun har en liten sønn i barnehagealder, som selvsikkert svinser inn for å få mors oppmerksomhet under fotograferingen, hegner hun tett om privatlivet sitt.
Håndverk og rytme
At Wrånes mestrer flere sjangre framstår helt naturlig når hun forteller om oppveksten sin i bygda Randesund utenfor Kristiansand. Som barn gikk hun ikke på skolefritidsordning etter skoletid, men på noe som het arbeidsstua, i regi av Bygdekvinnelaget.
– De eldre kvinnene lærte oss å sy og brodere. Det var helt fantastisk å sitte der med dem. De hadde så innmari god tid.
Bygdekvinnenes tålmodighet og kunnskap tente en ild i Wrånes, som forteller at hun har et tett forhold til materialer og håndverk.
– Det er følelsen det gir meg, av materialer som faller på plass, enten det er tekstil, tre eller metall. Det er enormt sanselig.
Før sydde hun alle kostymer og støpte alle masker selv, forteller hun. Nå er hun avhengig av et stort team for å få produksjonen i havn. Forbi oss går det kontinuerlig produksjonsansatte i skitne arbeidsklær. Gestikulerende løper de opp og ned trappene, bærende på verktøy og merkelige gjenstander. Som for eksempel en gigantisk joggesko.
– Det at jeg kan flere typer håndverk, har gitt meg en enorm kunstnerisk frihet fordi jeg har kunnet la ideene styre på tvers av teknikker.
Som liten var hun mye med ut i skogen med faren, som er ornitolog, forteller hun. Hun tror det har bidratt til at naturen – og det overnaturlige – er viktige elementer i kunsten hennes.
– Jeg har vært mye ute i skauen og lytta, sier hun og forteller at hun som barn var opptatt av Ronja Røverdatter. Det var noe i det fantasiuniverset som traff henne. Men det var ikke Ronja hun var mest begeistret for:
– Rumpenissene syntes jeg var helt fantastiske!
– Hva fascinerte deg med dem?
– Det var spesielt rytmikken i spørsmålene deres, «vaffår då, då, vaffår då, då?»
– Er det derfor du er kjent for framstillinger av troll?
– Jeg hadde én periode der jeg jobbet mye med trollfigurer, og etter det snakker alle bare om troll, troll, troll. Kan vi heller kalle dem vesener? Eller urvarelser, som de sier på svensk. Det synes jeg er vakkert.
Apropos rytme: Wrånes, som ofte improviserer i kunsten sin, ser en tydelig parallell til det å spille lagidrett og drive med kunst. Begge deler handler nettopp om å lytte og å finne en flyt. Som ung spilte hun håndball og rykket tidlig opp på kvinnelaget fordi alle lagkameratene på hennes egen alder falt fra.
– På samme måte som godt spill handler om å lytte, forstå og lese medspillerne, handler kunst om å lytte seg fram til en flyt.
En god lytting, slik Wrånes definerer det, handler om en tilstand der hun opplever at omgivelsene snakker sammen, enten det er materialer eller med andre mennesker, i et musikkensemble, for eksempel.
Druesprit og teltstenger
Det var likevel ikke gitt at det var kunstner Wrånes skulle bli. Som ung voksen var hun vokalist i electrorock-bandet NUD. Hun og bandmedlemmene, som hun fortsatt omtaler som sine brødre, turnerte mye utlandet, på spillejobber der det kunne variere stort hvor proffe arrangørene var. Som betaling fikk de en gang tre liter druesprit og teltstenger og et spørsmål om de trengte høyttalere og forsterker, forteller hun og ler.
– Og vi var et elektrisk rockeband, altså!
Det var i tilværelsen som rockeartist at hun først ble kjent med det å stå på en scene.
– Det la absolutt grunnlaget for performance-aspektet i kunstnerskapet mitt, sier hun.
At spillejobbene deres fant sted på mange ulike festivaler og i mange land, tvang henne også til å skape kontakt med vidt forskjellige publikummere. Det var verdifullt, tror hun, selv om ikke alle opplevelser var like gode.
– En gang fikk jeg et askebeger i hodet. Det var i Bø i Telemark.
Da hun seinere begynte å studere kunst på det som da het Høgskolen i Agder, var det også med «gjør det sjøl» som mantra. Helt fra den spede begynnelsen måtte Wrånes og vennene selv lage arenaer for å få vist fram kunsten sin.
På den tida fantes det ikke etablerte plattformer for unge, aspirerende kunstnere i Kristiansand, forteller Wrånes og minnes at hun eksperimenterte mye.
– Jeg gjorde både dårlige og gode framvisninger på den tida.
Men til tross for at de var unge og uerfarne, ble de ikke avfeid av de mer etablerte kunstnerne.
En av dem som fulgte nøye med, var Kjell Mardon Gunvaldsen, en anerkjent samtidskunstner fra Kristiansand. Gunvaldsen virket store deler av karrieren i Bergen, der han også underviste på kunsthåndverksskolen.
– Jeg lærte at det å få kritikk var et kompliment, at man ble tatt på alvor. Det gjorde også at jeg, én gang i måneden, visste at jeg skulle ha et arbeid ferdig som noen skulle se og kritisere.
Nettopp det å få grundig kritikk så tidlig i karrieren formet måten hun tenkte om sitt eget arbeid, forteller Wrånes. Og vel så viktig var det sosiale aspektet – hun måtte samarbeide med andre for å få til noe.
«Jeg har behov for å slippe unna disse ferdiglagde begrepene vi har»
– Vi jobbet på kryss og tvers av alder, kjønn, format og kunstart. Det er veldig definerende for hvordan jeg jobber i dag.
Hemmelig husokkupant
Samtidig er Tori Wrånes vant til å ordne opp sjøl. I alle fem årene av studietida bodde hun – mer eller mindre i hemmelighet – på Statens Kunstakademi. Hun hadde nemlig brukt opp alt studielånet sitt på å ta alle kunstfagene som gikk an å ta i Kristiansand.
– Jeg hadde en slags stilltiende avtale med dama som vasket på skolen. Hun sa ingenting til ledelsen om at jeg bodde der, og jeg sa ingenting om at hun lagde sterkt luktende mat der om kveldene. Det fungerte greit for oss begge.
Wrånes forteller at kunstakademiets lokaler på et tidspunkt lå ved siden av treningssenteret Friskis og Svettis, kun atskilt av en dør som førte rett inn i treningsstudioet.
– Da fikk jeg både trent og dusjet i samme slengen, sier hun og ler.
Seinere, da kunstakademiet var i ferd med å bli en del av Kunsthøgskolen i Oslo, vandret Wrånes rundt i de nye lokalene om natta og spilte høy musikk på anlegget til ballettsalene.
– Jeg husker at det hang lapper rundt omkring i lokalene med påskriften «Ikke sitt her». Da satte jeg meg ned der, sier hun med et obsternasig smil.
På den tida var den store politiske saken for kunststudentene om Kunstakademiet skulle slå seg sammen med de andre kunstlinjene som fantes i byen, kunsthåndverk, design, teater, dans og opera. Studentene gikk i demonstrasjonstog mot sammenslåingen, til ingen nytte. Kunsthøgskolen i Oslo ble opprettet i 1996.
– Er kunsten din politisk?
– Jeg vet ikke om det går an å ikke være en politisk kunstner egentlig. Jeg er absolutt politisk, men det er nok på en ikke-verbal måte.
Wrånes er bevisst på at samtida gjenspeiles i kunsten hennes, men at det politiske budskapet gis i en form, ikke i tekst eller språk.
Og hun er veldig bevisst på at det spiller en rolle hvem som formidler et kunstnerisk budskap, forteller hun.
– En gang gjorde jeg en performance der jeg la et stort teppe over hodet og bare sang. Da kjente jeg at hvem som sang, utseendet mitt, alderen min, kjønnet mitt, ikke var viktig.
«En gang fikk jeg et askebeger i hodet. Det var i Bø i Telemark»
Pels og drag
På tvers av ulike medium forsøker Wrånes å etablere rom hvor det ikke finnes noen forutinntatte forventninger om hvem man skal være, utdyper hun. Et eksempel på det er utstillingen Sub Adventure, som hun gjorde under Ilios-festivalen i Harstad i 2019.
– Det var så enormt befriende å kunne bli til et pelskledd undervannsvesen, helt aldersløs, helt kjønnsløs, som en eldgammel baby, nesten.
– En eldgammel baby? Det krever en nærmere forklaring.
– Det er vel en kommentar til det at vi, som samfunn, er så veldig opptatt av alder. Men hva er egentlig alder? Alder handler bare om tid, men livet har så mange flere parametere. Hva vi blir utsatt for og opplever, hvor nysgjerrige vi er. To 30-åringer kan ha levd helt ulike liv og egentlig ha forskjellige aldre, insisterer hun.
Når hun gjør performance som et annet vesen, handler det nettopp om å iscenesette seg selv uten å bli begrenset av slike kulturelle forventninger til hvem hun skal være.
– Å ikle seg en annen kropp og gjøre det på alvor er jo en form for drag. Det er jo også et verktøy for å slippe unna normer.
Brått blir hun litt betenkt. Hun bekymrer seg, forteller hun, for samfunnets iver etter å ville innskrenke og kategorisere mennesker.
– Vi kan legge til rette for at mennesker skal ha veldig gode liv, men så velger enkelte ikke å gjøre det.
– Hva sikter du til da?
– Jeg tenker for eksempel på at transpersoner ikke får lov til å leve med den identiteten de selv ønsker, bare se til USA. Det er så meningsløst.
Selv om Wrånes ikke er en nevrotisk anlagt, er hun urolig for verden. For menneskene i Palestina, Kongo, Sudan og Ukraina. Håpet hennes er likevel kunst kan gi en mulighet til å skape fristeder der folk inspireres til medmenneskelighet.
– I kunsten skaper du reglene sjøl. Det er nok et underliggende tema i kunsten min, å lete etter frihet, de uendelige mulighetene i det ikke-definerbare, det å finne en slags åpenhet.
