Tirsdag handlet Debatten på NRK om partiet For. Samme dag fikk vi vite at 14.000 spedbarn i Gaza står i umiddelbar fare for å bli drept innen kort tid, dersom de ikke får strakshjelp. I stedet for en diskusjon om hvordan vi kan unngå den verdenshistoriske forbrytelsen det vil være å la disse babyene dø, måtte vi sitte og høre på For snakke om sitt ønske om å slutte å bistå et land invadert av en imperialiststat.
Det Leraand gjorde, var et politikertriks. Hun unnlot å svare på de betimelige spørsmålene som faktisk ble rettet til henne, ved å forsøke å vri samtalen over på noe annet. Ved å blant annet sammenligne våpeneksport til Ukraina med våpeneksport til Israel, skyver Leraand palestinernes lidelse foran seg og stjeler av folks helt nødvendige engasjement mot det pågående folkemordet.
Palestinerne vet, akkurat som ukrainerne, hva som skjer med dem når en knusende krigsmakt angriper. Leraand og partiet fratar ukrainere egen agens, og snakker som om den jevne ukrainer er en nikkedokke for Trump og USA. Hun antar at ukrainere verken har sultkatastrofer, sovjetmakten, eller Russlands teppebombing av Tsjetsjenia i 1999–2000 friskt i minne, som en del av sin og sitt lands historie. I 1932 og 1933 ble millioner av ukrainere drept, i en russiskskapt sultkatastrofe kjent som Holodomor. Nå er det palestinerne som sultes. Solidaritet er ikke en pai, slik Leraand ser ut til å tro – at hvis ukrainerne får støtte nå, blir det mindre støtte til palestinerne.
For ser ikke ut til å gjenkjenne en imperialist når han ikke snakker amerikansk.
Et annet grotesk eksempel er demonstrasjonen Leraand inviterte til foran Stortinget 22. mai. Partilederen hevdet at dette var en demonstrasjon for Gaza. Fors demonstrasjon ble ikke søkt om som en demonstrasjon for Gaza, men som en motstand «mot opprustning». Markeringen skjedde tilfeldigvis umiddelbart før og umiddelbart etter det tidspunktet som ukrainerne holder en fast ukentlig markering for sitt lands frihet fra okkupasjon.
En markering «mot opprustning» lyder passe vagt, men sett i kontekst av tidspunktet For har valgt seg, og at Leraand uttalte på Debatten at det ville være positivt om Ukraina taper krigen, blir det ikke en hundefløyte. Det blir en vuvuzela. Det er åpenbart at det er ment som en mobilisering mot økonomisk støtte til Ukrainas forsvar.
For oss i solidaritetsbevegelsene er det vanskelig å ikke ta Fors posisjonering som en undergraving av det vi jobber med. Palestina-bevegelsen jobber hver dag og hver natt for å bli hørt, i et politisk klima som knapt lirker på seg, selv når vi observerer tusenvis av mennesker bli drept på mobilskjermene våre hver dag. Eier ikke For skam?
Å suge næring ut av Palestina-bevegelsen til inntekt for sitt eget politiske prosjekt, og samtidig forsøke å skape splid mellom solidariske mennesker på denne måten, er forkastelig. Det er ikke ukrainernes feil at vi i Norge og vesten er tannløse, unnfallende og veike overfor folkemordet i Palestina. At Israel sulter palestinske borgere til døde kan ikke være grunn for å glemme Holodomor.
«Fred uten frihet er ikke fred. Dette vet palestinerne, dette vet ukrainerne»
For valgte ikke å bruke de millionene de har fått av milliardær Atle Berge til å fremme Palestinas sak. De pengene brukte de heller på å forsøke å så tvil om norsk støtte til Ukraina.
Hvorfor brukte dere ikke disse pengene på Palestina? Har dere så dårlig dømmekraft? Eller kom pengene med et forbehold om hva de skal brukes på? Jeg håper og antar det er det første.
Atle Berge er ikke en som har utmerket seg i freds- eller solidaritetsarbeid til nå. Ikke bare er han bosatt i Murmansk og tjener mange millioner på å trosse sanksjoner mot Russland. Og ikke bare driver han med økonomisk støtte til et «barnehjem» for å internere og kulturelt russifisere kidnappede ukrainske barn. Berge støtter også misjonerende Israel-venner økonomisk, slik Klassekampen avdekket fredag. Han har også uttalt at konvoiene med biler samlet inn av sivilsamfunnet i Norge og kjørt ned til Ukraina for å støtte deres kamp mot Russlands okkupasjon, er legitime bombemål. Akkurat slik Israel bomber konvoier med palestinske hjelpemannskaper?
For det er noe Leraand og hennes gjeng nekter å innse: de har byttet ut én imperialist med en annen. Er man antiimperialist – og det bør alle være – er man mot all imperialisme, enten den er britisk, amerikansk, norsk, russisk eller israelsk. Man trenger ikke like Nato eller USA (eller Norge) for å være mot Russlands okkupasjon av Ukraina. Dette er ikke en fotballkamp, man trenger ikke velge lag.
Man blir jo legitimt forbanna på dem som avviser tall og undersøkelser om forholdene på Gaza utarbeidet av FN, av Amnesty, av Human Rights Watch. Er det ikke da påfallende at Diesen og For avviser tall og undersøkelser fra de samme organisasjonene – inkludert Memorial, som nå er forbudt i Russland – når det gjelder Russlands krig i Ukraina, og i stedet omtaler dem som amerikansk propaganda?
Et annet tilfelle av talltriksing og løgn fra For er deres løgner om hva flertallet i Ukraina mener om krigen i en Gallupundersøkelse. Ja, 52 prosent av ukrainerne ønsker fred. Og 52 prosent igjen av disse 52 prosentene som ønsker fred, er åpne for å ofre de okkuperte fylkene i øst til Russland. Det er 27 prosent av befolkningen, ikke «et flertall», slik Leraand hevdet på Debatten.
Videre er spørsmålet: Hvem har besvart undersøkelsen? 23 prosent av befolkningen er på flukt. Folk er i krig. Mange spanjoler levde godt under Franco-diktaturet, og mente sikkert at det var helt greit. Men frihet hadde de jo ikke. Fred uten frihet er ikke fred. Dette vet palestinerne, dette vet ukrainerne.
På samme måte som spanjolene visste hva som var best for Spania, og palestinere vet hva som er best for Palestina, vet ukrainere hva som er best for Ukraina. Med hvilken rett påberoper For seg å snakke på vegne av ukrainere? Det er ovenfra og ned, det er klassisk vestlig bedrevitende, og det er en imperialistisk tankegang. Det skjer på bekostning av frihetskampene som kjempes i Ukraina, i Palestina, i solidaritetsbevegelsen.
Gi oss gjerne fred – men på hvilke premisser? Putins premisser, eller frihet?
