Noen synes å se på offentligheten som en velstelt hage, der alt ugras, kveike, åkerkål og ukrutt må fjernes før publikum slippes inn. Etter at Fredrik Solvang hadde invitert Marielle Leraand og Glenn Diesen til NRK Debatten, skrev Dagbladets Marie Simonsen, for øvrig ikke helt ulikt den kritikken som i mange år har kommet fra høyrepopulistisk hold mot NRK: «Jeg gidder ikke å betale 7,5 milliarder i året for at NRK skal være Joe Rogan. Yeah, vi skal viderebringe putinister og fake news for det er gøy og skaper debatt.»
Men argumentet for å invitere «putinister» til NRK Debatten er ikke at det er «gøy», men at det bidrar til et velfungerende og inkluderende demokrati, der også oppfatninger som ikke deles av det store flertallet – eller dominerende eliter – gjenspeiles i offentligheten. Målet er ikke å forhåndsdesinfisere offentligheten for uønskede meninger – offentligheten er selve stedet der «renselsen» foregår. Det er her vi alle får ta del i debatten om hva som er sant og usant, klokt og fornuftig – en reell sannhetssøken med kontinuerlig korrigering av feilaktige påstander – slik det nå skjer i fullt monn i en rekke medier og kanaler etter NRK Debatten tirsdag.
Jeg synes også arbeidsutvalget i Oslo Sporveiers Arbeiderforening (OAS) er litt på ville veier når det rykker ut mot Fred og rettferdighets annonsekampanje på T-banen i Oslo, der budskapet var «Nei til 85 milliarder til Ukraina-krigen. Fredsforhandlinger nå» og «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig». I en pressemelding het det at «OAS tar avstand fra splittende politisk reklame» som «forsøpler» byrommet. Ordlyden i parolene sammenliknes med hatretorikk. Det spørs om ikke OAS her skaffer seg ris til egen bak. Fred og rettferdighet er tross alt et lovlig politisk parti, og hvis ikke disse parolene skal være tillatt, blir nåløyet svært trangt for hva som kan tillates i norsk offentlighet. Politiske budskap fra partier, enten det er Frp, Høyre, Ap, SV eller Rødt, kan vel også oppfattes som «splittende». Skal OAS rykke ut da også? Og er ikke nettopp poenget med politisk debatt å vise overfor velgerne hva som skiller?
På sosiale medier har Fredrik Solvang svart på den massive kritikken han har fått for å slippe til Leraand og Diesen. Han skriver: «Etter mitt syn er det betimelige kjernespørsmålet som gjenstår: Burde et mikroparti med et lite utbredt verdenssyn (i Norge) i det hele tatt slippe til med sin agenda i NRK Debatten? Ja, sier jeg – så lenge redaksjonen har gjort den jobben jeg har redegjort for ovenfor». Her inngår han for øvrig i en lang NRK-tradisjon. De som har noen år på baken, husker at Tron Øgrim, Pål Steigan og Sigurd Allern og andre fra SUF (m-l) fikk framstå i full utfoldelse på Kjell Arnljot Wigs «Åpen Post» i 1970, der de fikk motbør av Ragnar Kalheim, Knut Løfsnes og Halvor Stenstadvold. Og i 1975 slapp til og med nynazistene Erik Blücher og Tor Petter Hadland til i «På sparket» på NRK.
Ytringsfrihetskommisjonen av 1999, ledet av Francis Sejersted, betonet hvor viktig det var å la alle typer ytringer komme til uttrykk – selvfølgelig innenfor lovens grenser. Et viktig poeng var at sannheten nås gjennom meningsutveksling, der påstander korrigeres i konfrontasjon med andre. Så lenge argumentene og motargumentene blir lagt åpent fram, må vi rett og slett ha tillit til folks evne til å ta gode og fornuftige valg – uten at portvoktere, med sviktende tillit til folks dømmekraft, har renset den offentlige hagen for ukrutt før «allmuen» slippes til.
