Lite lur alarmisme», skriver Klassekampens redaktør Mari Skurdal (21. mai) om en rekke antifascistiske podkaster og arrangementer som den siste tida er stablet på beina, i møte med framveksten av autoritære krefter i hele verden. Skurdal «klarer ikke fri [seg] fra uroen over at problemstillingen ikke er helt treffende for dagens Norge, ja, endatil at den kan virke mot sin hensikt». Som initiativtakerne til podkasten Til barrikadene mener vi at Skurdals uro er rettet helt feil vei.
Den første delen av uroen er det mulig å forstå – i alle fall dersom man ser på politikk som noe som skjer innafor landegrenser og pent holder seg der. For selvsagt er det ikke slik at Norge står overfor en umiddelbar fascistisk trussel. Det er det heller ingen av oss som påstår. Til gjengjeld mener vi det er naivt å tro at Norge ikke påvirkes av det som skjer rundt oss – og at det alltid har vist seg å være en fordel å handle mens handlingsrommet er størst mulig.
For å nevne fem grunner til uro: I USA har Maga-bevegelsen til Donald Trump på fire måneder klart å bryte ned store deler av statsapparatet. Folk deporteres til utenlandske skrekkfengsler uten lov og dom, en praksis Trump ønsker å utvide til andre «fiender». I Putins Russland er det kriminelt å snakke ut mot krigen og å spre såkalt «homopropaganda», mens Pride er erklært ulovlig i Ungarn. Tysklands nest største parti vil deportere millioner og definere nasjonen ut fra etnisk tilhørighet. I Polen fikk en presidentkandidat som i 2019 snakket om et land fritt for «jøder, homoseksuelle, abort, skatt og EU», 15 prosent av stemmene.
Ytre høyre har utviklet seg til en global bevegelse som deler ideer om alt fra skatt og velferd til «abort, trans og woke», som Skurdal formulerer det. Mange, særlig unge, får det meste av sin politiske input på sosiale medier, der denne bevegelsen får god drahjelp av selskapene og oligarkene som eier dem. Samtidig ser vi at autoritære reflekser også sniker seg inn andre steder, som når Palestina-engasjement slås ned på ved svenske universiteter og forbys i danske skoledebatter.
Vi kunne ha fortsatt. Men det er neppe her den mest avgjørende uenigheten ligger.
Problemet, om vi leser Skurdal rett, er selve konseptet «antifascisme» i vår tid. Skurdal ser ut til å mene at det å snakke om (anti)fascisme handler om å sile ut folk og tegne hitlerbart på alle vi ikke liker. Men det er ikke det antifascisme er – og det var heller ikke det antifascisme var.
Antifascismen ble for alvor en global, politisk kraft i møte med Mussolinis angrepskrig mot Etiopia i 1935. Motstanden mot krigen ble formulert som en antifascistisk kamp, som ikke bare foregikk i Etiopia, men overalt. Protestbevegelsen Hands Off Ethiopia kom til å bli formativ for mye av etterkrigstidas antikolonialistiske bevegelser, og bidro til å forme det som skulle bli den moderne venstresiden, bygd rundt ideer om frigjøring, radikalt demokrati, sosial likhet, krigsmotstand og deltagende former for politikk. Også norske arbeidere lagde rabalder utenfor den italienske ambassaden, de vedtok avskyresolusjoner, og det ble forsøkt trommet sammen internasjonale brigader – slik man klarte da det ble spanjolenes tur til å slåss noen måneder seinere.
«Å skyte ned initiativer som vil inspirere, skape håp og mobilisere virker ganske smålig»
Ut av disse solidaritetsbevegelsene tok antifascismen form som en politisk identitet og et prosjekt som kunne, og burde, bygges overalt. Som Sjømannsforbundets Ingvald Haugen formulerte det: «Det er vår kamp de spanske militssoldater fører. Det er oss og våre organisasjoner den internasjonale fascismens fremstøt i Spania i siste omgang er rettet mot.»
Antifascismen er i sin natur internasjonal, og bygger på en innsikt om at kampene våre henger sammen – eller må henge sammen, om vi skal vinne. Det handler også om å bygge opp demokratisk motstandskraft i møte med autoritære og ekstreme krefter, som tjener på at flest mulig føler seg maktesløse, redde og alene.
En av lærdommene fra historien er at det ikke hjelper å håpe at det går over av seg selv, eller tro at antidemokratiske krefter roer seg ned om man gir dem lillefingeren. Radikaliseringsprosessene deres stanser aldri av seg selv, de må stanses – fortrinnsvis gjennom mobilisering og positivt byggende motprosjekter, men noen ganger også med makt. Venstresida må ha den beste politikken for å møte folks problemer og omfordele materielle ressurser, men vi må også stå opp for verdiene våre og skape fellesskap, der vi får oppleve solidaritet som noe mer enn et festtale-ord.
Det foregår nå massive angrep på hevdvunne seire som arbeiderbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasister og skeive aktivister har stått på barrikadene for. Angrep mot selve grunnideen om at alle er født frie og like, mot demokratiet, og mot mennesker som ikke passer inn i trange definisjoner av «folket». Å anklage antifascister for å skape splid og polarisering når vi tar til motmæle, er å snu verden på hodet.
«Til barrikadene» oppsto ut fra en opplevelse av at svært mange nå sitter og føler på et behov for å gjøre noe, men ikke helt vet hvor de skal begynne. I podkasten har vi blant annet snakket om Palestinabevegelsen i USA, som nå opplever at de må lære opp andre som vil stå opp mot landets lynraske autoritære vending. Om hvordan sivilbefolkningen prøver å holde motet oppe i et Ukraina som daglig angripes av Russland, om streikers relevans i en tid med fagforeningsknusing, og om å finne håp når man får mest lyst til å sette seg ned og grine.
Vi har også snakket om ideer som smitter. Om angrepene mot velferdsstaten som går igjen fra Elon Musk til deler av Høyre og Frp. Om mistenkeliggjøringen av Pride og transpersoner, som også preger norsk debatt. Betyr det at vi kaller alle som er uenige med oss i disse sakene for fascister? Langt ifra. Men vi mener at vi bør ha øynene åpne, og påtale det vi ser – for å holde fascismen nede.
I podkasten tar vi jevnlig diskusjoner om strategi og uenighet. Det som slår oss som underlig, er at venstresidas dagsavis ikke ser at det finnes et rom for en større, radikal og systemkritisk offentlighet, der ulike greiner kan vokse ved siden av hverandre. Om det er noe vi kan lære av ytre høyre, så er det at de har klart å vekke mange ut av politisk dvale ved å bruke muligheter i den nye medieoffentligheten vi tross alt har.
Det finnes et enormt sug etter kunnskap og diskusjon om den verdenen vi lever i, og et behov for rom der man kan snakke uformelt og med takhøyde. Ikke alt vil treffe alle. Men å skyte ned initiativer som vil inspirere, skape håp og mobilisere deler av venstresida virker ganske smålig – og mot sin hensikt.
