Essay

Tore Renberg

forfattar

Det første møtet med Vasas flora och fauna var sjokkerande. Då eg såg omslaget til «Släkt med Lotta Svärd», var det så ufatteleg friskt og ferskt, du såg med ein gong at dette kan ikkje vera noko anna enn superinteressant. Det kling jo så litterært, og ganske riktig – dette var heilt vedunderleg særeige. Eg fekk litt same følelse som første gang eg høyrde Bob hund eller deLillos.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Musikkmagasinet

Kommentar

Ti år med Sjeiken

Den kulturelle relevansen til gutta-russemusikk er forbausende stabil.

Essay

Tre fans om Vasas

Tønes Musikar og låtskrivar Av og til når ein skriv låtar begynner ein jo å lura på om det finst meir å skriva om. Så då er det veldig inspirerande og frigjerande når det kjem noko som er gjort på ein ny måte. Då «Släkt med Lotta Svärd» kom ut, likna det ikkje noko anna eg hadde høyrt. Eg blei veldig fascinert av heila greio. Sjølv om eg ikkje forstår alt i dialekta, er det tekstleg gull i alle låtane. Som i «Leevi & the Leavings»: söderut mot Solf, stanna till vid min fammos grav / jag villa se mitt efternamn i guld re’n i dag.

Kommentar

Lyden av fellesskap

Jeg har alltid vært svak for korpsmusikk. Som en eks-trombonist, der 17. mai innebar å stå opp klokka fem for å spille morgenparade, blir jeg fortsatt rørt av korps. For det handler om mer enn flagg og faner, mer enn barnetog og bunader. For meg har det alltid vært lyden som har definert dagen. De litt skjeve, litt modige tonene fra et skolekorps som gjør så godt de kan, og som får oss til å stoppe opp og lytte. Det er i musikken 17.