Jeg var på en kunstutstilling en gang. Der var det en liten seksjon med automatisme. Det er når kunstneren lar seg hypnotisere eller går inn i en slags transeaktig tilstand for å tegne (eller skrive, tror jeg) det som underbevisstheten skaper. Utstillingen var pinlig. For sånn som jeg husker det, var det bare Strindberg og en del andre mannlige gutter som tegnet nakne damer.
Allerede abonnent? Logg inn
Jeg stupte kråke i en alder av 34. Det skal jeg aldri gjøre igjen. Aner ikke når jeg gjorde det sist, men da trengte jeg i hvert fall ikke sitte og puste i bokspust i fem minutter etterpå for å bli kvitt frykten for at hjernen nå lå opp ned inni skallen for alltid. Når forfallet skjer, veit en aldri – men man veit når det allerede har skjedd. Jeg er likevel ikke redd for å bli gammel. Som alt annet handler det mer om hvordan enn at. Det har jeg lært ved å dømme alle andre og dermed gått hardt inn for å bli bedre enn dem. Folk som er veldig usikre og feirer «29-årsdag» flere år på rad og bruker kokoprodukter som rynkedempende steiner i trynet i trua på at de skal snu tida – de er undermennesker. De har mislykkes i å være folk i et samfunn. En kan ikke bidra med noe som helst om man ikke ser verden for bare eget speilbilde. Jeg tenker med glede på hvordan det var da folk blei hauggamle allerede som 30-åringer.
AmøbeAv det jeg orka å se av tv-serien «Oljefondet», fikk jeg med meg at Nicolai Tangen skryter av å ha vært en skikkelig drittunge da han var liten. Han forteller entusiastisk om hvordan han fant ut at han kunne kjøpe billige blomster fra en blomsterhandler og gå et annet sted for å selge dem til dobbel pris. Den høye sannsynligheten for at suksessen skyldtes at folk syntes det var søtt at en liten gutt lekte butikk, sier han ingenting om. Det var ingen blomsterselgende superrike romkvinner på søkerlista til å bli oljefondssjef, så vidt jeg veit. Kvælmt! tenkte jeg da jeg så det. Skryte sånn av å være slu kapitalist inntil beinet, a gitt. Så kom jeg på mine egne kapitalistiske synder. Det vil si den gangen jeg kjøpte ei drita støgg jakke på en idealistisk drevet bruktbutikk i full visshet om at jeg ikke kom til å bruke den sjøl, men prøve å selge den videre siden den hadde et visst merke. Jeg var en dårlig rutinert student med dyre, usunne vaner – og så mitt snitt. To hundre kosta den i butikken, og åtte hundre fikk jeg av ei stakkars jente som var blendet av markedskreftenes falske logikk om at stygge ting er bra å ha hvis de har riktig lapp inni seg. Jeg skamma meg helt fra jeg fikk ideen og til dags dato. Så var jeg på utviklingssamtale i barnehagen for å høre skryt om mitt første avkom, og får en søt historie om at hun er «veldig smart».
AmøbeVilnius er kanskje ikke en sånn by hvor man tenker at kulinariske opplevelser skal være det man sitter igjen med i etterkant. Men nå er det jo engang sånn at man i alle tilfelle trenger mat og drikke når man er på tur. Sånn sett vil det alltid være en del av reiseopplevelsen. Om det rett og slett skjedde lite annet på våre dager i Vilnius, eller om næringspåfyllet var spesielt minneverdig, er jeg jammen ikke sikker på. Men noen gode minner ble det i alle fall. Vi tilbrakte to-tre dager i Vilnius’ fine gamleby. Og her fant vi en restaurant med suppe servert i et brød som suppebolle.
Reisende back