Den 5. februar handlet denne spalten om produktivitet, og om hvorfor Norge i dag er et av de mest produktive landene i verden. Jeg konkluderte med at selv om produktivitetsnivået er høyt, så vokser produktiviteten mye saktere enn før, og dette er i tråd med utviklingen hos våre handelspartnere.
I etterkant har Ann Lisbet Brathaug i SSB analysert dette nærmere («Produktivitet – Myter og fakta», fra «Økonomisk utsyn over året 2024», SSB 9. april), og løfter frem viktige nyanser. Det viser seg at dersom vi tar ut tallene for oljesektoren, så står det ikke så verst til med produktivitetsveksten i norsk næringsliv.
Mye av den manglende produktivitetsveksten etter 2004 kan rett og slett forklares med fallende produktivitetsutvikling i oljenæringen. Dette er en sektor som opplevde sterk produktivitetsvekst frem til 2004, men hvor det for det meste har vært negativ produktivitetsvekst siden. Dette skyldes en sterk vekst i verdiskapingen frem til 2004. Siden da har det med noen få unntaksår vært nedgang (regnet i faste priser). Fra 2004 til 2013 var det en dobling av antall ansatte, samtidig som produksjonen sank med 25 prosent. Dermed viser tallene fallende produktivitet. Dette er naturlig så lenge oljeproduksjonen er fallende, med marginale funn som gir mer arbeidskrevende prosesser.
Her må det med én gang påpekes at produktiviteten faller fra et svært høyt nivå, og oljenæringen er fortsatt landets mest produktive næring. Men veksten har altså vært negativ, noe som viser seg å i stor grad påvirke norske produktivitetstall.
Brathaug skriver også at det er store utfordringer med å måle produktivitetsveksten for hele «Fastlands-Norge» (altså hvis man kun tar ut olje og utenlands sjøfart). Dette skyldes at innenfor kategorien Fastlands-Norge vil områder der «produktivitetsberegninger er upålitelige eller meningsløse», utgjøre 43 prosent. Dette gjelder for eksempel offentlig administrasjon, forsvar, undervisning og helse- og omsorgstjenester. SSB skriver videre at «Fastlands-Norge har et relativt stort innslag av aktiviteter der produktivitetsveksten beregningsteknisk vil være nær null.» I tillegg argumenterer de godt for hvorfor det i internasjonale sammenligninger er nødvendig å ta eiendomsdrift ut av statistikken.
«Tallene viser at norsk næringsliv fortsatt blir stadig mer produktivt»
Disse endringene i statistikkgrunnlaget gir store utslag. Om man måler produktivitetsveksten i Norge i stort, alt inkludert, får vi en produktivitetsvekst på hele 3,2 prosent i årlig gjennomsnitt fra 1970 til 2004. Etter 2004 faller imidlertid veksten til 0,1 prosent i året i gjennomsnitt. Altså en dramatisk nedgang, med potensielt store ringvirkninger for norsk økonomi.
Nesten alle sektorer og alle land opplevde et fall i produktiviteten etter finanskrisen. Det er derfor mer interessant å måle utviklingen fra 2010. Dersom man tar ut petroleumsutvinning og kun ser på næringsrettet virksomhet, så har produktiviteten vokst med 1,3 prosent i gjennomsnitt siden 2010. Det er lavere enn det vi opplevde før finanskrisen, men ikke like dramatisk som når vi ser på tallene for økonomien som helhet. Tallene viser at norsk næringsliv fortsatt blir stadig mer produktivt. Og ikke minst at vi gjør det minst like godt som næringslivet hos viktigste handelspartnere. Analysen fra SSB viser at vi blir slått av Sverige, men ligger over både Storbritannia, Danmark, Nederland og Tyskland.
Det er særlig markedsrettede tjenester som har bidratt til å holde produktivitetsveksten i Norge høy, med et årlig gjennomsnitt på 2 prosent vekst siden 1998.
Merk altså forskjellen på å måle vekst og nivå. Norge har fortsatt høyest produktivitetsnivå når oljesektoren inkluderes, selv om veksten er lavere enn før finanskrisen. Dette gjelder også forskjellen mellom ulike sektorer. For eksempel kjennetegnes kraftforedlende industri av et svært høyt produktivitetsnivå, men produktiviteten vokser naturlig nok ikke like raskt som før.
Situasjonen i dag er altså at Norge har utviklet seg til et av verdens mest produktive samfunn, og det stemmer ikke at produktivitetsveksten for næringslivet i Fastlands-Norge har stagnert. I likhet med utviklingen hos våre handelspartnere må vi likevel belage oss på en mer moderat vekst fremover.
