Nokså nøyaktig fire måneder før høstens stortingsvalg er det helt åpent om vi får en rødgrønn eller borgerlig regjering. På Norfaktas mai-måling for Klassekampen og Nationen er det et knepent borgerlig flertall på 85 stortingsmandater mot 84 for de rødgrønne. Høyresida leder på oppløpssida til tross for at målingen bekrefter Arbeiderpartiets nye flygenivå på rett oppunder 30 prosent. På dagens måling får Ap 28,4 prosent, opp hele 4,4 prosentpoeng – en åpenbar korreksjon fra aprilmålingen da partiet ble notert unormalt lavt. På de fleste andre målinger som har kommet denne uka, er Frp størst, med Høyre som lillebror. På vår måling drar imidlertid Erna Solberg det lengste strået mot Sylvi Listhaug. Høyre er størst av de borgerlige, med 20,7 prosent, mens Frp har falt tilbake til 17,5 prosent, en betydelig nedgang fra februar og mars da partiet fikk i overkant av 24 prosent. Her får vi bare vente og se hvordan dette utvikler seg. For øyeblikket kan det se ut som om Høyre har litt problemer med å finne ut hvilket bein det skal stå på. Sammenliknet med troikaen Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide sliter Erna Solberg med å finne tilbake til gammel pondus.
Ellers er det verdt å merke seg at KrF denne gangen er over sperregrensa, som er det som gjør at de borgerlige er et hestehode foran og kan overta regjeringsmakta til høsten. På våre målinger var KrF nede i 2,6 prosent i mars, men er nå plutselig på trygg grunn med 4,3 prosent. Veksten er godt innenfor feilmarginen, så i praksis vet vi rett og slett ikke om partiet er i ferd med å hente seg inn igjen. På en måling for Vårt Land, Dagbladet og NRK tidligere denne uka fikk partiet 2,5 prosent, noe som fikk Vårt Land til å konkludere med at vedtaket på det nylig avholdte landsmøtet mot Pride-flagging på skolene gjorde at velgerne rømte fra partiet. «Man kan absolutt si at det foreløpige svaret fra velgerne er at de ikke omfavner disse utspillene», slo valgforsker Johannes Bergh fast. Hva han ville sagt i dag, tre dager seinere, om en oppslutning på 4,2 prosent, er ikke godt å si.
I mange medier er KrFs høyredreining i retning mer sosialkonservatisme blitt slått hardt ned på. Blant høyresidas ideologer, som Civitas Kristin Clemet, er det betydelig større forståelse for partiets nye kurs. Clemet skriver på sin blogg at KrFs mål for valget i høst ikke er å bli et stort parti, men å komme over sperregrensa på fire prosent. Hun mener den verdikonservative kursen Dag Inge Ulstein har valgt, «kanskje er den beste muligheten partiet har». For KrF er det tre valgkretser som er viktige: Hordaland, Rogaland og Vest-Agder. Her har partiet betydelig oppslutning, spesielt i noen kommuner i Vest-Agder, men KrF møter også farlige konkurrenter, som partiet Konservativ, tidligere Partiet De Kristne. KrF kan rett og slett ikke tillate at for mange kristne velgere går til denne typen konkurrenter. Minerva-redaktør Nils August Andresen følger opp med blankt å avvise at dette er «trumpisme på norsk».
«Civita og Kristin Clemet er opptatt av å holde KrF trygt på borgerlig side»
På venstresida gjør Rødt det godt etter en dupp ned mot sperregrensa på vår aprilmåling. Partiet får nå 6 prosent, noe i overkant av snittet for alle målinger. Rødt fikk en opptur denne uka da LO-kongressen vedtok å inkludere partiet i det gode selskap, ved å bevilge 1,5 millioner kroner. Den nye LO-lederen, Kine Asper Vistnes, la i sin tiltredelsestale vekt på at en ny rødgrønn regjering vil være avhengig av at Rødt holder seg over sperregrensa. På LO-kongressen har en rekke tillitsvalgte fra partiet markert seg tydelig og konstruktivt denne uka. Rødt har rett og slett fostret en ny generasjon svært dyktige tillitsvalgte, som også vil komme til å sette sitt preg på partiet i åra som kommer. Det kan det bare komme noe godt ut av.
Rødt puster dermed storesøster på venstresida, SV, i nakken. Det er langt på vei SVs historiske skjebne at oppslutningen fluktuerer, avhengig av hvor godt Arbeiderpartiet gjør det. Da det så som mørkest ut for Ap i vinter hadde SV godt over ti prosent, men etter Aps gjenoppstandelse har venstresosialistene falt med over tre prosentpoeng til dagens sju prosent. SV trenger kanskje noen slurker energidrikk og et batteriskifte før stortingsvalgkampen setter i gang for alvor.
Senterpartiet er igjen nede på 6,1 prosent, etter en knallmåling på 8,4 prosent i april. I det hele tatt vil det rødgrønne laget se helt annerledes ut etter dette valget enn i 2021. Da var Senterpartiet betydelig større enn i dag og sikret seg en posisjon der det hadde avgjørende innflytelse over regjeringens politikk. Hvis det blir rødgrønt flertall med dagens styrkeforhold, vil vi i stedet få ett stort, dominerende parti, Arbeiderpartiet, og tre betydelig mindre partier, på fem til sju prosent, pluss eventuelt MDG som på denne målingen får 2,5 prosent og bare én stortingsrepresentant. Styrkeforholdene vil minne om 2005 da vi fikk den første rødgrønne regjeringen. Men det vil likevel bli helt annerledes fordi Ap med et slikt resultat vil forsøke å gå i regjering aleine. Helt nytt vil det også være at regjeringen vil være avhengig av Rødt, i tillegg til Sp og SV. Med alle disse utenfor regjering vil mer makt bli overført til Stortinget, med mulighet for betydelig mer rabalder.
Det er også et åpent spørsmål hvor Senterpartiet vil gå. På venstresida ser det ut som de færreste bryr seg om det, selv om Sps forpliktelse til rødgrønn side var den grunnleggende forutsetningen for de rødgrønne regjeringene fra 2005 til 2013 og fra 2021 til i dag. En av strategene bak dette var Fagforbundets daværende leder Jan Davidsen, som var spesielt opptatt av å bygge alliansen med Sp og utkantinteressene. I dag er det ingen som har tatt hans plass. Et negativt signal for den rødgrønne alliansen var LO-kongressens vedtak denne uka om å halvere støtta til Senterpartiet. På borgerlig side er man fullstendig klar over at KrF er avgjørende for borgerlig flertall, mens man på venstresida synes å mangle den samme forståelsen. Noen er til og med glad for å bli kvitt EU-kritiske Sp. Mens Clemet og Civita passer på sine og har omsorg for KrF, ser det ut til at venstresida har tenkt til å la Senterpartiet seile sin egen sjø. Det har vært historisk unikt for Norge at et distriktsbasert agrarparti har valgt å samarbeide til venstre. Hvis venstresida og arbeiderbevegelsen spiller korta sine så dårlig som det ser ut nå, kan dette være en saga blott. Da vil i tilfelle venstresida være utestengt fra regjeringsmakt for mange tiår.
