I en ellers god serie om «De norske ulikhetsmaskinene», i episoden om arv, som ble debattert under KÅKÅ-nomics 2024 i samarbeid med Morgenbladet, og som stadig sendes på NRK som podkast, kommer det fram at arv til egne barn er «naturlig» menneskelig. Som «et biologisk ønske om å etterlate seg noe til barna».
Under debatten mellom de tre økonomene om andre spørsmål var de nerdete presise om hva de kunne si med sikkerhet, og presenterte kompliserte metodiske problemer på forskning om proveny. Men når det gjaldt det antropologiske, kunne de kunne lire av seg banale og helt gale påstander om det biologiske i «å ta vare på barna», som om arv til egne barn eksklusivt var noe naturlig menneskelig.
Det kan virke tilforlatelig at arv til biologiske barn skulle være naturlig, sett fra et indoktrinert norsk perspektiv. Idealet er å passe på sine barn – faktisk hjelpe sitt avkom hele livet, slik vi ironisk nok snakker om «voksne barn». At etterlatenskaper skal tilfalle barn i rett nedstigende linje, som noe naturlig, er imidlertid en feilslutning.
«Det naturlige mennesket», om vi tar menneskets biologiske egenskaper eller evolusjonspsykologi i betraktning, er en gruppe som er mer eller mindre stedfast og flytter på seg etter ervervsgrunnlag, først og fremst som jegere og sankere. Nomadeformer med husdyr og senere jordbruk kom svært sent i menneskehetens historie og har knapt satt andre evolusjonsmessige spor enn laktosetoleranse.
Det bilaterale slektskapsystemet (at man trekker linjer fra både mor og fars slekt) med vekt på kjernefamilien – i det som vi antropologer gjerne kaller «husbaserte samfunn», slik det praktiseres av nordvestlige europeiske kulturer – er også bare én av mange former for organisering av produksjon og reproduksjon. Man kan like gjerne trekke arvelinjen eksklusivt fra mors- eller farslinjen.
Mennesket er et flokkdyr, hvor flokkens overlevelse er primært. En kjernefamilie ville neppe overlevd alene. Jegere og sankere etterlater seg lite eiendom når de dør. I slike samfunn er kunnskaper og kroppsliggjorte ferdigheter de viktigste ressursene. De materielle produkter som redskap og våpen er selvsagt viktige i dagliglivet, men lite viktige som arvegods. Og arverett til land synes utenkelig.
Med den såkalte jordbruksrevolusjonen (en «revolusjon» som varte i flere tusen år) følger som regel bofasthet. Da blir den økonomiske kapitalen viktig: generasjoners investerte arbeid i rydding av land, oppføring av hus og driftsbygninger, samt forråd, såkorn og husdyr som må ivaretas fra en sesong til den neste. Her blir denne materielle og økonomiske kapitalen dessuten en slags forankring av mye av den sosiale og kulturelle kapitalen. Regler for arv og arvefølge blir en integrert del av slektskapsystemet, men også her er det stor variasjon historisk og etnografisk, i hvorvidt arven skal tilfalle for eksempel klan eller storfamilie. Naturlig er det ikke. Det er typisk kulturelt. Og endres med konvensjoner og juss.
Når man tar utgangspunkt i sitt eget samfunn som biologisk normalt, blir resultatet titt originalt, men ikke akkurat presist. At kjernefamilien bare er en av flere måter å organisere reproduksjon, rettigheter og plikter på, er derfor viktig når man skal diskutere ulikhetens naturlighet.
Den historisk, kulturelle, sosiale og juridiske – og unaturlige – institusjonen arv oppsto i de ulike jordbrukssamfunn sammen med den like unaturlige eiendomsretten til land. At denne eiendomsretten skulle bli en menneskerett, er heller ikke naturlig, men et resultat av en historisk maktkamp der de bofaste krigskulturene vant over nomader og jeger og sankere. Det er en historisk tilfeldighet som gjør eiendomsretten til land naturlig og slaveriet unaturlig, det kunne like gjerne være omvendt.
Det er også påfallende hvor lite endring det er i arveloven sammenlignet med den individualitet som ellers hevdes i det mange sosiologer liker å kalle det «moderne» eller til og med det «senmoderne» samfunnet.
De bilaterale prinsippene i den norske arveloven har ikke endret seg nevneverdig på de 1000 år som har gått siden Gulatingsloven, annet enn rekkefølgen på arveprioriteten. «Arvebolken» i Gulatingsloven diskuterer omfattende hvordan barn utenfor det primære ekteskapet skal arve: horunger som er født av fri kvinne, og der opphavet «er åpenbart», går foran risunger, «som er avla i løynd [hemmelighet]», og igjen foran «tyboren son», det vil si en sønn født av en frigitt slavekvinne.
Det er viktig i debatten å skille mellom det ideologiske, der vi oppdrar våre barn til individualisme, og den økonomiske virkeligheten der eiendomsrett og arverett dominerer – ellers blir analysen på Harald Eia-nivå der ideologiske holdninger forklarer en forestilt uavhengighet. Man kunne tenke seg at samfunnet skulle ha endret seg siden vikingtiden, og at man endret prinsippene for arv i tråd med idealene til et mer moderne statssamfunn, men vi ser ut til å forbli et slektskapssamfunn med støtte i loven. Individualismen er bare en ferniss.
I den siste revisjonen av arveloven i 2019 ble til og med pliktdelsarven omgjort til et antall G, som om arv var en slags rettighet blodsarvinger har. Pliktdelsarven er et overformynderi som tar fra oss retten til testamentarisk frihet. Loven knytter oss til (kjernefamiliær) slekt, og ikke som individuelle rettssubjekter, som ville vært mer i tråd med mer oppdaterte juridiske tradisjoner. Storbritannia og USA har høy arveskatt.
Kristendommens 1000-årige historie i Norge gir et interessant innblikk i hvordan også Bibelen er fortolket historisk. Den boken var ikke skrevet av folk som var organisert i bilaterale kjernefamilier, men i klaner. Store deler av boka (2. og 5. Mosebok) er diskusjoner om arvejuss som har blitt behendig oversett.
I den nordvestlige Europas fortolkninger av Bibelen ser man for seg Josef, Maria og barnet som mor far og unge, fordi man forventer at alle andre er som oss, men israelittene var unilineære stammesamfunn, der «Jesus var av Davids ætt». Og da får man de merkeligste misforståelser. Den morsomste er den om Onan. Med vår kulturkrets mangel på antropologisk kompetanse blir hans avbrutte samleie tolket som masturbasjon og gitt navnet onani. Den synd som Onan i virkeligheten gjorde i Guds (og israelittenes) øyne, var å nekte å gi sin avdøde bror flere arvinger (det vi antropologer kaller levirat). Derfor måtte han straffes. Naturlig nok for dem, men det er slikt man ikke forstår når man ikke søker å forstå.
«Pliktdelsarven er et overformynderi som tar fra oss retten til testamentarisk frihet»
I Bibelen finner man også Jubelåret (frigjøringsåret i den nye oversettelsen), og hvis man vil ha et forbilde for bekjempelse av ulikhet, er dette en god institusjon: Hvert femtiende år refordeles all eiendom og gjeld. Det blir som å spille Monopol ved at man faktisk begynner på nytt, ikke at hus og hoteller allerede er fordelt på forhånd gjennom arv.
100 prosent arveavgift er altså langt mer naturlig. Og det er også rettferdig og harmonisk for et sosialdemokrati som fremmer meritokrati og som holdet seg med idealene «likhet for loven» og «samme rettigheter og muligheter for alle». Laksenæringen har blitt rik på grunn av samfunnets felles investering i utdannelse og infrastruktur, i tillegg til utnyttelse av et felles naturgrunnlag, som heller ikke naturlig tilfaller den som driver næringen. At slike som Witzøe skal arve dette personlig, er ikke bare urettferdig, men nettopp unaturlig.
I et samfunn som har fratatt noen etniske grupper rett til land, ville en refordeling også være en god idé. Hvorfor skal kun etnisk norske arve land som de har oppnådd gjennom hevd, mens samene aldri fikk hevd på den jorden de brukte? For meg er det like rimelig at de som hadde bruksrett til sine siidaer på 1700-tallet, får eiendomsretten til for eksempel Fosen, som at Løvenskiolds barn har rett til å arve hundretusener dekar, som de på sin side fikk innskrevet i grunnboken i samme tidsrom.
Det finnes debatter om at nedarvede rettigheter ikke bør tilhøre et moderne sosialdemokrati. Men denne debatten gjelder kun monarkiet. Det er et marginalt blindspor. Arven etter Witzøe, Tollefsen, Andresen, Johanson, Fredriksen og så videre er langt viktigere. Deres barn arver imperier, ikke kongeriker. De lever ikke på apanasje, men på de juridiske (unaturlige) rettigheter.
Arv kan imidlertid endres eller justeres i en sosialdemokratisk retning, slik Gerhardsens regjering til en viss grad prøvde på, med i hvert fall en arveavgift på store rikdommer, noe dagens sosialdemokratiske partier tydeligvis ikke tør å ta i.
At arv framstilles som naturlig av økonomer, er retorisk tildekkende og er typisk for et fag med liten antropologisk og historisk innsikt. Når vi diskuterer arv, er det viktig å forstå at arv er en historisk og kulturelt utviklet juridisk og sosial institusjon. Som kan endres med en annen politikk. Det er ikke noe naturlig i bunn.
I striden rundt Alfred Nobels testamente kom det fram at han før sin død erklærte seg som sosialdemokrat, og at store arvede formuer er en ulykke som blott virker til menneskehetens forsjofling. Det er en debatt som ikke bør kanselleres.
At diskusjonen om Nicolai Tangens forslag om 100 prosent arveavgift ble avblåst, var trist. Fordi en mann i hans stilling ikke kunne ha «meninger som kan tolkes politisk», ble han presset til å si at standpunktet hans kun gjaldt hans egne barn. Det overføres over 80 milliarder hvert år fra generasjon til generasjon. Det er for meg ganske åpenbart at samfunnet ville blitt bedre om disse midlene var bedre reinvestert. At det drypper litt på noen barn, er ikke hovedpoenget, for som Jo Nesbø så presist sa det i VG i 2017: «Jeg snakker ikke om familier der det drypper, med der det er fossefall.»