Ytre høyres angrep på akademisk frihet har vært fantasifullt, men det følger et kjent mønster. Denne type ekstreme bevegelser har en lang tradisjon for å beskylde motstandere for det de selv vil gjøre og dermed bruke for eksempel et forsvar av ytringsfrihet som påskudd for å angripe den. Stig Frøland gjentar denne argumentasjonslinja i Klassekampen 26. april og påstår at Trump har et «rasjonelt mål» i å angripe en «ideologi» som er «skadelig for amerikanske universiteter».
Det finnes nemlig en internasjonalt kjent strategi for å fremme visse typer vitenskapelig kunnskap og framstille visse deler av akademia som iboende «politiske» eller partiske, med røtter tilbake til i det minste David Horowitz’ kampanje for en «Academic Bill of Rights» tidlig på 2000-tallet. Parodiversjonen av dette er Stephen Colberts «reality has a well-known liberal bias». Denne strategien har som kjent kulminert i en hardhendt politisk intervensjon i amerikansk høyere utdanning i Trump andre presidentperiode.
Angrepene på såkalt «DEI» (diversity, equity, and inclusion) som Frøland støtter, er derimot på tvers av rådende vitenskapsfilosofiske erkjennelser. Den dominerende posisjonen innen vitenskapsfilosofi i dag er postpositivisme, hvor både Popper og Kuhn plasseres. Dette perspektivet erkjenner at vitenskapen ikke nødvendigvis er objektiv, men at den som all annen menneskedrevet aktivitet kan påvirkes av forskernes biaser. Imidlertid er den kollektive organiseringen av forskningssystemet ment å redusere disse biasene. Når biasene er forankret i en kultur, og majoriteten av forskerne kommer fra denne kulturen, fungerer derimot ikke dette kollektive korrektivet. DEI styrker derfor vitenskapen ved å utvide det epistemiske fellesskapet.
Mertons idealer om universalisme står ikke i motsetning til dette, men for å oppnå Mertons mål, må vi faktisk gjøre det vi kan for å fjerne ulike biaser og tunnelsyn fra forskningen. Det bidrar DEI til. Dette er også fullt ut i tråd med annen kunnskap, som at grupper med mangfoldig bakgrunn blir mer kreative og mindre utsatt for gruppetenking.
«DEI styrker vitenskapen»
Så mye for Frølands vitenskapsteoretiske beskrivelser. Hvordan er det med virkelighetsbeskrivelsen hans? I den kaotiske kulturkrigen i USA kan det være vanskelig å finne informasjon om forsøk på å sparke akademikere som ikke kommer fra dypt ideologiske aktører med en tydelig agenda, men det finnes fortsatt noen aktører som er såkalt non-partisan.
Rapporten «Scholars Under Fire: Attempts to Sanction Scholars from 2000 to 2022» viser et betydelig mer nyansert bilde enn det Frøland peker på. Forsøk på å sanksjonere akademikere kommer fra venstre i 52 prosent av tilfellene, men fra høyre i 41 prosent. Når det gjelder grupper på campus, er venstresiden tydeligere, de er overrepresentert med 75–82 prosent, men man må også ta med seg at det finnes betydelig mange flere akademikere på venstresiden enn på høyresiden i USA; en studie fra 2007 antyder 44 prosent liberale, 46 prosent moderate og 9 prosent konservative. Fra grupper utenfor campus var det derimot 78 prosent fra høyresiden, og det samme gjelder offentlige myndigheter, hvor 86 prosent av forsøkene kom fra høyresiden.
I virkelighetens verden er det dermed et mildt sagt blandet og sammensatt bilde som preger konflikten i det amerikanske samfunnet hvor Frøland tilsynelatende ensidig støtter seg på informasjon fra den stadig mer ytterliggående høyresiden. For min del ville jeg vurdert maktposisjonen en studentgruppe har, versus det USAs president og statsapparat har, når jeg vurderer farene fra de ulike forsøkene på å sanksjonere akademikere.
Den virkelige utfordringen i USA er selvsagt den fullstendige mangelen på stillingsvern i hele samfunnet. Såkalt «non-tenured» professorer har i likhet med andre arbeidere i USA knapt noe stillingsvern i det hele tatt. Men styrking av ansattes rettigheter ligger ikke i Trump-administrasjonens portefølje.
At høyrepopulister er underrepresentert i det meste av akademia, er for øvrig ikke rart. På fagområde etter fagområde promoterer de synspunkter som går imot det vitenskapen forteller. Fra klimaendringer til biologi til en lang rekke samfunnsvitenskapelige innsikter står de i en tradisjon for fornektelse og bortforklaringer. Da er det ikke rart de sjelden klarer å konkurrere seg inn etter vanlige vitenskapelige kriterier. Nå forsøker de (igjen) å presse vitenskapen via politiske pålegg. Dette presset skal vi være solidariske med våre kolleger i USA i å stå imot, og ikke bortforklare eller forsvare, slik Frøland gjør.
