Nestleder i SV, Marian Hussein, stilte nylig et betimelig spørsmål: Hvor mye dritt, hat og rasisme skal en stortingsrepresentant egentlig måtte tåle? Etter årsskiftet har hun mottatt en rekke hatefulle meldinger, noe som har ført til bred støtte fra kommentatorer og politikere, som med rette tar avstand fra hets og rasisme.
Samtidig mener jeg det er viktig å diskutere hvordan politikere selv bruker det offentlige rom. I desember kritiserte Hussein daværende justisminister Emilie Enger Mehl (Sp) for å ha uttrykt tilfredshet med at det hadde kommet få somaliere til Norge i hennes periode. Hussein stilte i Klassekampen spørsmål som: «Er det et problem at jeg og min familie bor i dette landet?» og «Er det et problem at sønnen min bor i Norge?».
Dette er sterke ord som antyder at regjeringen ser på norsksomaliere som uønskede. Det må være legitimt for en regjering å påpeke at få somaliere har kommet i en periode der det har vært en generell innstramming i innvandringspolitikken. Hussein kan være uenig i dette, men å fremstille det som en personlig fornærmelse risikerer å forvrenge debatten.
Nordmenns holdninger til innvandring er mer positive enn man kan få inntrykk av. Statistisk Sentralbyrås rapport «Holdninger til innvandrere og innvandring 2024» viser at nordmenn over tid har blitt stadig mer positive til innvandrere. Likevel sitter mange igjen med et inntrykk av at rasisme er et betydelig samfunnsproblem. Hvorfor?
Det er et stort og komplisert spørsmål uten entydige svar. Men en forklaring kan være at enkle fortellinger får stor oppmerksomhet. Når en politiker som Hussein får hets, skaper det sterke reaksjoner – og det er bra. Men når hun samtidig angriper meningsmotstandere på en måte som forsterker et bilde av at norsk politikk styres av diskriminerende holdninger, bidrar det til polarisering.
Jeg har skrevet flere artikler om utfordringene knyttet til integreringen av norsksomaliere. Selv om mange, som Marian Hussein, lykkes i det norske samfunnet, viser statistikken at norsksomaliere samlet sett kommer dårlig ut når det gjelder sysselsetting, utdanning og kriminalitet. Norske myndigheter bruker store ressurser på integrering, men resultatene er ikke alltid gode.
Hussein har ved flere anledninger takket nei til å diskutere disse utfordringene. Det er beklagelig, for som en sentral stemme for norsksomaliere har hun en unik mulighet til å bidra til løsninger. Hun skal få drive med politikk uten å bli møtt med hets, men samtidig har hun et ansvar for hvordan hun rammer inn debatten. Hvis hun unngår reelle utfordringer og heller styrker et narrativ om at norsk politikk er drevet av rasisme, kan det svekke både sakligheten og tilliten i offentligheten.
Debatten om innvandring trenger mindre skyttergraver og mer nyansering. Vi kan ta sterk avstand fra hets og samtidig forvente at debatten om integrering tas på alvor.
