USAs bomber faller over Jemen, Syria og Palestina som aldri før. I Asia flekser supermakta sine dødelige muskler langs Kinas kyst med krigsskip og missilutplasseringer. Hjemme i USA annonserer den selverklærte fredspresidenten Donald Trump et historisk høyt militærbudsjett, mens hans støttespillere i Silicon Valley utvikler en automatisert dronehær som skal sikre amerikansk militær overlegenhet for de kommende generasjoner.
Det er heller ikke bare USA som higer etter mer våpen. USAs allierte i det globale nord har også fått streng beskjed av den nye sheriffen i Washington om å bruke mer penger på krig: Japan vender ryggen til sin grunnlovsfestede pasifisme; den tyske bilprodusenten Volkswagen skal lage stridsvogner.
Hvor kommer det enorme behovet for opprustning fra? For den indiske historikeren og forfatteren Vijay Prashad er svaret tydelig: imperialismen, og dens nye og farligere stadium, som han og hans kolleger ved forskningsinstituttet Tricontinental kaller «hyperimperialisme».
– USA har kommet med en konklusjon, som jeg tror er en korrekt konklusjon, om at det står overfor en eksistensiell utfordring, spesielt fra Kina, sier Prashad til Klassekampen på telefon fra Santiago i Chile.
Hyperimperialisme
For å forstå hva hyperimperialisme er, ber Prashad oss kaste et blikk på imperialismens historie. Fra starten på kolonitida og fram til 1917 var verden preget av konflikter mellom de ulike imperialistiske landene, forklarer han. Kapitalistene hadde behov for territorier utenfor sine nasjonale grenser, og tok i bruk sine nasjonale regjeringer med deres hærer for å sikre seg tilgang. Dette gjorde en intern kapitalistisk konflikt til en internasjonal konflikt mellom imperialister.
– Dette var slik Lenin beskrev imperialismen, men i dag har hele premisset for hans beskrivelse endret seg, mener han.
Kapitalister i dag eksisterer nemlig ikke lenger innenfor nasjonale grenser, men er globaliserte, og fungerer under et system designet av en dominerende imperialistisk makt: USA.
USA vokste fram som den dominerende imperialistiske makta etter andre verdenskrig. Etter Sovjetunionen fall i 1991 ble dominansen total.
Europa ble holdt i sjakk gjennom militær underordning under Nato, og det globale sør ble holdt nede av globale nyliberale handels- og finansordninger som hindret teknologisk vekst, og gjorde landene økonomisk avhengige av å selge råvarene og tjenestene sine til vestlige marked.
Dette systemet fungerte knirkefritt fram til finanskrisa i 2007 til 2008. Mens Europa fortsatt ble holdt i sjakk, begynte ting å røre på seg i det globale sør, forteller Prashad. Mens vestlige markeder mistet sin dominans, begynte det globale sør å se til hverandre for å finne markeder.
Han viser til opprettelsen av Brics i 2009 og Kinas belte-og-vei-initiativ, en av mange kinesiske initiativer som søker å utvikle den innbyrdes handelen i sør.
Prashad mener USA nå forsøker å slå ned på vekst i Kina, Asia og resten av det globale sør, og at USA gjør dette gjennom militær makt og krig.
– Det er dette frenetiske sinnet mot framveksten av det globale sør som vi kaller hyperimperialisme, sier han.
Handelskrigen
I tillegg til sitt store arsenal av missiler og droner har USA også økonomiske våpen det tar i bruk i sin krigføring mot det globale sør. Det inkluderer toll, sanksjoner, bøter og restriksjoner på teknologi.
Dette er for Prashad også deler av forklaringen på Donald Trumps tollkrig. Blant landene som fikk de høyeste tollmurene, var nettopp land som Vietnam, Kambodsja og Thailand, som har vist tegn til å kunne følge i Kinas fotspor og raskt klatre opp i den globale verdikjeden.
– I Kina er det mange som tror de holder på å vinne handelskrigen, og at dette er slutten på amerikansk hegemoni. Hva tror du?
– Det er riktig at Kinas økonomi på mange måter har klart å snu seg bort fra den amerikanske økonomien, men det egentlige problemet er at Kina fortsatt er avhengig av amerikansk teknologi, sier Prashad.
Han tror derfor ikke de kan snu seg helt bort ennå, og viser til at det mest avanserte utstyret i kinesiske sykehus fortsatt må importeres fra USA.
– Seriøse folk i Kina skjønner at denne vendingen bort fra USA ikke blir enkel, sier han.
USA vil fortsatt dominere
Under Trump er det mange som har fundert på om USA kanskje ikke lenger er interessert i verdenshegemoni. Trumps utenriksminister Marco Rubio har for eksempel erklært at verden nå er «multipolar». USA legger ned nesten halvparten av ambassadene sine i Afrika og kutter i bistand, mens forsvarsminister Pete Hegseth ikke klarer å plassere Asean på et kart.
Prashad er likevel sterkt uenig. Han mener det er arroganse som ligger bak forestillingen om at Trump gir opp amerikansk dominans.
– Liberal arroganse har aldri hjulpet oss i å forklare noe som helst. Faktumet er at USA har de siste 50 årene gjort global kapitalisme en tjeneste, men det har kostet dyrt for USA, sier Prashad.
Han tror at det Trump i hovedsak forsøker, er å «dele byrden» av å være bærebjelken i global kapitalisme. For Prashad holdes nemlig USAs imperium ikke sammen av diplomatisk høflighet og god forståelse for geografi, men rå militærmakt og teknologisk overlegenhet. Og når Kina stadig truer USAs dominans i teknologi og handel, må USA lene seg mer og mer på våpen.
– Du trenger ikke å vite hva Asean er for å dominere og bombe Asean. Noen andre vet hvor det er på kartet, sier han, og viser til USAs dytt for opprustning av det globale nord.
I dag står Nato og dets allierte land i det globale nord for tre fjerdedeler av verdens militære utgifter. Ifølge Prashad kommer dette ikke til å gå ned, men heller øke.
– USA sier ikke nødvendigvis at de vil minske sitt militære budsjett. Det de vil, er at Europa, Japan og Sør-Korea også øker sine militærbudsjetter, slik at om kanskje fem år så står Nato og dets allierte for 85 prosent av verdens militærbudsjett.
Stødig allianse
Under Trump har Europa satt i gang en stor plan for å ruste opp, kjent i Brussel som «The Rearm Europe Plan» eller «Readiness 2030». Planen blir ofte framstilt som et forsøk fra Europa på å løsrive seg fra USAs dominans og forsvare seg mot en påstått trussel fra Russland. Prashad kjøper ingen av argumentene.
– Hyperimperialismen eksisterer ikke bare i USA. Den er innbakt i den transatlantiske alliansen, som man nå feilaktig framstiller som brutt. Når de sier at den er brutt, tar de feil. Vi kommer til å se det på Nato-toppmøtet denne sommeren i juni, sier han.
Prashad tror altså at alliansen mellom USA og Europa fortsatt står sterkt, og at det vi nå ser, er mindre krangler som oppstår når USA vil at Europa skal følge USA i å bruke mindre på velferd og sivil infrastruktur, og mer på militær infrastruktur og våpen.
«Det globale sør trenger ikke middelmådige, vestlige politikere til å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg.»
— Vijay Prashad
– Men sentrale tenkere på venstresida i Europa, blant andre Slavoj Žižek, mener at opprustning kan gjøre Europa til en supermakt, som kan forsvare opplysningsverdiene og samfunn basert på rasjonell kunnskap. Hva tror du om det?
– Jeg kaller dette en europeisk fantasi. Europa som forsvarer av opplysningsverdier? Av rasjonalitet? Seriøst? Hør på disse folkene. Ta Macron, for eksempel. Hva slags opplysningstidsverdier var det Frankrike forsøkte å fremme i Sahel-regionen? Egentlig var det regjeringene i Sahel – Burkina Faso, Mali – som opptrådte som beskyttere av de såkalte opplysningstidsverdiene, ved å si at de ikke ønsket fransk militær dominans. Handlet opplysningstida om militær dominans? Jeg er ikke sikker – kanskje en stor tenker som Žižek må hjelpe meg med å forstå opplysningstida. Kanskje, hvis den ikke handlet om militær dominans, så er kanskje kaptein Ibrahim Traoré i Burkina Faso en bedre forsvarer av opplysningstida enn Emmanuel Macron, sier han, og fortsetter:
– Det finnes denne gjenværende europeiske fantasien om at Europa er et sted for verdier. Etter nazismen og etter kolonialismen er det litt vanskelig å la Europa beholde den arrogansen. Det er litt vanskelig for meg.
«Du trenger ikke å vite hva Asean er for å dominere og bombe Asean. Noen andre vet hvor det er på kartet.»
— Vijay Prashad
Finnes det en Brics-ideologi?
De samme som framstiller Europa som en siste høyborg for opplysningsverdiene, retter også skarp kritikk mot det globale sør, og særlig mot India og Kina, for å promotere nasjonalkonservatisme.
Kinas president Xi Jinping blir kritisert for å gå vekk fra progressive verdier, i et forsøk på å konstruere en ny kinesisk nasjonalisme basert på konservative elementer fra konfutsianismen. I India blir statsministeren Narendra Modi kritisert for å drive fram en hinduistisk nasjonalisme.
– Mange i Europa frykter at mer makt til India og Kina vil kunne bringe fram nasjonalkonservatisme og at progressive verdier derfor blir truet. Hva tror du?
– Xi Jinping er en mann av venstresida. Jeg ser ikke på ham som en konfutsianer. Konfutsianismen er en del av Kinas historie. Etter at Kina ble angrepet av vestlige land, har en patriotisk bevegelse vokst fram i landet, og den har gjenopprettet trekk fra fortida for å forsvare sin kultur og landets verdier, men Xi er marxist, sier han.
Når det gjelder India kjøper han deler av kritikken, men ikke hele.
– Det er sant at den indiske regjeringen er høyreorientert. Det er ikke en konservativ regjering – jeg synes den er fascistisk på mange måter. Men på den andre siden er India en føderasjon. Du har venstreorienterte regjeringer i Sør-India som kjemper mot høyrebølgen i landet. Både India og Kina er land med store interne politiske strider.
– Så du ser ikke framveksten av et ideologisk konsensus mellom Brics-land?
– Ikke i det hele tatt. På vårt institutt bruker vi «den nye stemningen i det globale sør». Det er ikke en multipolar verden, det er en ny stemning og den er at disse landene vil bli tatt seriøst.
Heller enn et felles ideologisk rammeverk, mener han Brics forenes av et ønske om å ikke bli fortalt av andre hva de skal tenke om internasjonale relasjoner, og av respekt for sine egne historier, ideer og forhold.
– Det globale sør trenger ikke middelmådige politikere som Friedrich Merz, Donald Trump eller Keir Starmer til å fortelle dem hvordan de skal oppføre seg, og de trenger ikke en eller annen annen- eller tredjerangs politiker fra Nederland til å fortelle dem hvordan de skal forstå Russland, sier Prashad.
– Det er denne stemningen det globale sør nå forener seg rundt.
