Dagboka

Oslo

Aleksander Åsnes

I 1850 var folketalet i Praha seks gonger så høgt som i Oslo, men i dag er Praha berre litt mindre enn dobbelt så stor som Oslo. Då tenkjer du jo at Oslo har teke kraftig innpå Praha, men i ein liten periode på byrjinga av nittenhundretalet var Oslo større enn Praha! Frå 1800 til 1900 vaks Oslo med 2371 prosent, og det er blant dei største urbane eksplosjonane vi kjenner til. Då Henrik Ibsen rundt 1850 tok sine daglege spaserturar til Grand Café for å drikke ein øl, var Oslo ein liten by på storleik med Molde i dag. 50 år seinare hadde folketalet meir enn seksdobla seg, og Oslo var plutseleg ein av dei største industristadene i Norden.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Dagboka

Rett vei

I disse valgkamptider får landets mange dårlige veier mye plass. Politikere med stortingsambisjoner slepes rundt av entusiastiske ordførere for å love prosjekter med veier som er breiere, tryggere, har mindre hull og er beinere. Veier er også en handelsvare. Staten vil gjerne at fylkene overtar mer vei, fylkene synes kommunene må eie flere veier, og kommunene ser gjerne at private overtar drift og ansvar for veier. Uten at det følger penger med. Men de gode veiene får liten plass i valgkampen, og dem er det mange av i dette langstrakte landet. Nord for Mosjøen i Nordland, for eksempel, finnes nå noen av landets nyeste og fineste veier etter år med anlegg.

Ole Magnus Rapp

Stengt bru

Å være journalist på Vestlandet er ikke bare-bare. Nylig var jeg ute på oppdrag i Ålvik i Hardanger, et oppdrag som kom i stand litt i hui og hast. Jeg hadde ikke mer enn tida av veien, registrerte jeg da jeg kjørte fra Danmarks plass. Som en godt vestlands­assimilertøstlending lå jeg derfor jevnt i 84,5 km/t på de svingete veiene, via Arna og Trengereid, akkompagnert av noen drøye forbikjøringer etter Kvamskogen, ned Steinsdalen mot Norheimsund og forbi Øystese. Tidsskjemaet holdt akkurat, viste GPS-en. Men ved Fyksesundet fikk jeg problemer. Brua var stengt! Rotvelt? Steinras? spurte jeg den hyggelige kvinnen som dirigerte køen inn mot brua. Hun ristet på hodet. «Nei, da e filminnspeling her no. Dei skal laga film av eit gamalt Jon Fosse-manus!» Hun klarte ikke helt å skjule stoltheten.

Pernille Ekornrud Grøndal

Reinpoliti

Historien til den mest spesielle spesialavdelingen i norsk politi er nå samlet mellom to permer. De som jobber her er håndplukket, må tåle enorme avstander, vanskelige vær- og føreforhold og ha god helse. Nei da, vi snakker ikke om PST, livvakttjenesten eller Kongens eskorte. Boka «Viddas voktere» dreier seg om Reinpolitiet, som i disse dager kan markere 75 års tjeneste. Forfatter Bjarne Langseths har gledet seg lenge til å få fortelle den spesielle historien. Langseth er politiutdannet og har jobbet i Finnmark både som politi, som journalist og redaktør, før drømmen om å leve av pensjon og forfatterskap ble realisert. Reinpolitiet har 15 ansatte, fordelt på sju patruljer fra Tana i øst til Storslett i vest. For noen år siden ble navnet endret til Utmarkspolitiet, men folk i nord benytter gjerne det gamle navnet.

Ole Magnus Rapp