DebattKulturminnevern

Grønne pissoarer eller regnbuer på fortauet?

DEN FARGERIKE TRÅDEN: Støpejernsurinal eller «grønt hus» på Christiania torv rundt 1915. FOTO: SKEIVT ARKIV/OSLO BYMUSEUMDEN FARGERIKE TRÅDEN: Støpejernsurinal eller «grønt hus» på Christiania torv rundt 1915. FOTO: SKEIVT ARKIV/OSLO BYMUSEUM

Hva er riktig å gjøre med det grønne pissoaret i Nygårdsparken i Bergen? Det kan umulig være riktig at det skal stå og regne ned til kommunen får lov til å rive det? Bygget er et av rundt to hundre grønne støpejernsurinaler som ble sendt til Norge fra Glasgow under Victoria-tiden. Pissoarenes ornamentikk er inspirert av de orientalske fasadene på palasset Alhambra. Urinalene ble masseprodusert og eksisterer fortsatt mange steder over hele verden. Blant annet i Oslo og Bergen ble de fort et sted for seksuelle møter blant menn. Det grønne pissoaret som står og forfaller i Nygårdsparken, er det siste som står igjen.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Krf

Kristelig magemål

Valgkarusellen snurrer ufortrødent videre. Friske utspill står i kø. I Klassekampen 17. juli forkynner Handle Rasmus Bjuland, ungdomsleder i Kristelig Folkeparti, at partiet gjerne kan regjere uten Venstre, men heller med Frp. Ja vel, nei. Dette kommer altså fra et parti som kjemper hardt for å i det hele tatt å overleve som politisk kraft. Det vil si å komme over sperregrensen på fire prosent.

Surrogati

Bere-mor fortener betre

I Klassekampen 16. juli skriv Sunniva Yndestad om «surrogati-industrien». Først retorikken: Surrogati tyder ‘(dårlig) erstatning’, jamfør Bokmålsordboka. Norsk ‘surrogati-mor’ og ‘surrogat-barn’ ligg langt unna sakleg ordbruk og er lite å sjå i politisk debatt ute i Europa. I Frankrike er det ikkje brukt i det heile – ordet er ‘mère porteuse’ (‘bere-mor’; ho som ber fram barnet). Barnet blir berre omtalt som ... ‘barnet’; eit barn er eit barn.

Israel

Israel-apologeten Morten Traavik

Morten Traaviks følelsesladede «reisebrev» fra besøk hos gamle venner i Israel i Klassekampen 15. juli er prototypen på normalisering av det perverse. Den kunne vært skrevet av Israels propagandakontor. Han setter «apartheid­staten» i gåseøyne, han skriver at palestinere i Israel har samme rettigheter som andre borgere («bortsett fra militærtjenesten»). Han beskriver folkets triste skjebne slik: «Alle israelere, fra legendenes Massada til badebyen Eilat i sør, lever under en himmel som når som helst kan fylles av prosjektiler av alle størrelser og kalibre fra absolutt alle himmelretninger». Israel er «kringsatt av fiender», som alle gode nordmenn kan identifisere seg med, antyder Traavik. Nei, Israel er ikke Norge i 1940.