Jeg har vært medlem i NFFO siden 2014, og deltatt på flere årsmøter. Årets utgave var det knyttet ekstra spenning til. De fleste medlemmene har fått med seg at det har vært uro i organisasjonen, og mange av oss har lurt på hva som egentlig skjer. En ustabil fagorganisasjon med splittelse og opprør er det siste vi trenger i ei krevende tid for virkeligheten og språket.
Og årsmøtet ble akkurat det det lå an til: Høylytt. Ja, det ble dramatisk. Ja, det ble debatt og småkrangling og klapping og hoderisting. Men mest av alt ble det en høyst nødvendig debatt.
Jeg, som kystmenneske og nordlending, oppfattet årsmøtet som befriende. Ikke fordi vi ikke skal forholde oss til møteregler og normal folkeskikk, og kanskje var det et par unødvendige utskeielser der. Men det frie ord fikk virkelig være fritt, og i bunnen for det hele ligger jo en lidenskap for det vi gjør.
Jeg opplevde at kollektiv frustrasjon ble luftet ut og satt ord på, og at vi til sist kraftsamlet oss om det som faktisk er viktig: Trusselen mot vår eksistens som faglitterære forfattere og oversettere. Trusselen mot det norske språk. Trusselen mot det vi gjør; å fortelle om virkeligheten og med det bidra til å beskytte demokratiet.
Så takk til NFFO for å være en organisasjon som tåler at det stormer og som tåler at medlemmene virkelig bryr seg. Alternativet ville vært nokså trist.
