DebattRødt

Et samlet Rødt

Rødt har nylig gjennomført sitt landsmøte, der blant annet et nytt arbeidsprogram for den kommende valgperioden ble vedtatt. I forkant av møtet var debattene internt preget av høy temperatur, spesielt knyttet til partiets utenriks- og forsvarspolitikk. Etter grundige diskusjoner om hva Rødt skal være og mene, har partiet nå landet på en politisk plattform for de neste årene. Standpunktene er mer aktuelle enn noen gang, ikke minst i lys av spørsmålene rundt Norges avhengighet av USA og Nato. Samtidig er det bred tverrpolitisk enighet om behovet for å gjenoppbygge og styrke Forsvaret for å sikre Norges suverenitet og selvråderett – et standpunkt Rødt allerede har hatt i en årrekke. Til tross for at landsmøtet, organisasjonens høyeste organ, fattet sine vedtak, kom det umiddelbart signaler om en omkamp om partiets politikk og retning. I den sammenheng har enkelte fremstilt det som om Rødt har gjort en dramatisk kursendring, men dette stemmer ikke. I realiteten har et mindretall i partiet lenge vært uenige i deler av utenriks- og forsvarspolitikken. Tidligere i høst har enkeltpersoner hevdet at partiet er dødt, til tross for at Rødt har åtte representanter på Stortinget og 14.000 medlemmer. Sannheten er at Rødt er mer levende enn noensinne, og flertallet i partiet står fortsatt fast på den politiske linjen som har blitt ført over flere år. Selv etter landsmøtet fortsetter diskusjonene i ulike partiorganer, og det har kommet forslag om å etablere fraksjoner for å omgjøre den vedtatte utenriks- og forsvarspolitikken. Vi er mange i Rødt som mener at disse omkampene bør være ferdige nå. Den viktigste utfordringen vi står overfor, er ikke intern strid, men høyresidens framvekst, både nasjonalt og internasjonalt. I stedet for å dyrke uenighet og bekjempe parti­ledelsen, bør vi samle oss og styrke partiet foran årets valgkamp. Kun gjennom en samlet innsats kan vi skape et reelt alternativ til høyrepolitikken.

Rasmus V. Langeland, Torill E. Wistner, Gro Byrkjeland, Sigve Solvaag, Frode Mannsåker, Arild Borgen, Bård Eggen, Inge Skrede, Bridget Penny, Bjørnar Grindheim, Arve Ottersen, Gudmund Valderhaug, Håvard Krogstad-Wiborg, Haukar Ismail, Ronny Kjelsberg, Hermann Skard, Magne Kaldhusdal, Aina M. Hauge, Lisbeth Marie Austnes, Kjartan Kvellestad, Njål Johansen, Ayat Majbel Saeid, Atle Wedaa, Eirik Rødder, Lars Borgersrud, Espen Nordvik, Boye Ullmann, Ketil Næss, Erik Moxnes, Ulf Ulriksen, Inger Valle, Helga Holmefjord, Eirik Svensson, Fredrik Winger-Solvang, Maria Berntsen Teksle, Espen Utne Landgraff, Fridtjov Urdal, Sunniva Andresdottir Vik, Nawisa Falahzadeh, Stig Børge Svendsen, Ingun Ottosen, Julio Alejandro Benavides, Arild Noven Atle Dahl, Thomas Alexander Nørstad Jørgensen, Kjersti Simonsen, Rikke Kalbakk

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Smartbriller

Tekno­lo­gien er ikke fienden

Flere politikere og samfunnsdebattanter sier at digitaliseringen har gått for langt og for fort. Vi hører det i debatter om skole, skjermbruk, sosiale medier, kunstig intelligens og nå også om KI-smartbriller. Ja, barn trenger bøker, fysisk aktivitet, konsentrasjon, håndskrift og samtaler ansikt til ansikt. Kunstig intelligens utfordrer etablerte læringsformer. Sosiale medier påvirker vår oppmerksomhet. Personvern utfordres av teknologi som samler inn stadig mer informasjon om oss. Problemet er etter mitt syn et annet: at politikk, regulering, kompetanseutvikling og samfunnsinstitusjoner ikke alltid har klart å holde tritt med utviklingen. Det er ikke noe nytt. Da den industrielle revolusjonen endret arbeidslivet, skapte den både velferd og store sosiale problemer.

Lars Semmerud
Harald v (1937–2026)

Norge for alle

Jeg hadde ikke ventet en slik reaksjon, fredag morgen på kontoret, da jeg så nyheten at Kong Harald V var død. En plutselig klump i halsen, tårefylte øyne og en stemme som ville ha sprukket umiddelbart hvis jeg hadde prøvd å si noe. Sorgen kom så uventet, og åpenbart hadde kongen vært viktig for meg, til tross for at jeg aldri hadde møtt ham. Timene før, og særlig timene og dagene etter kongens død har vist at han betød mye for mange i dette langstrakte landet. En humørfylt, jordnær og omsorgsfull konge som var elsket av mange mens han levde, og som forlater et tomrom hos enda flere når han ikke lenger er blant oss. Gjennom helgen har mine sosiale medier vært fylt av hyllester, av gode ord og minner folk har delt fra sitt møte med majesteten. Vi har vært, og er, vitne til et sorgarbeid som viser at Kong Harald V var nær oss alle, om ikke fysisk, så emosjonelt. Slottsplassen i Oslo som i sommer hadde vært fylt av glade nordmenn i alle aldre som skulle vekke kongen, både når Norge vant og tapte i fotball-VM, har nå vært fylt av hans undersåtter som vil vise sin takknemlighet og ta en siste farvel. Men mine sosiale medier har også vært fylt av hyllester og hilsener fra norske minoritetsgrupper.

Assad Nasir
Kongehuset

Kjetterske tankar ved edsav­legging

Kva hadde vi diskutert siste veka om likestillinga hadde kome tidlegare til fedrelandet og kongedømet? Da ville edsavlegginga i dag gjeve oss Märtha Louise som monark (Dronning) med ein sjaman som prinsgemal. Dette er ein såkalla kontrafaktisk hypotese. Det faktiske er det at Haakon vart tronfølgjar. Han har skikka seg vel, men ved vurdering av samfunnsmessige konsekvensar er vi avhengig av å tenke gjennom det kontrafaktiske, ein variant av det økonomar kallar alternativkostnaden. Kva ville alternativkostnaden ha vore med englefjør og sjamanisme i kongehuset? Mímir Kristjánsson skreiv på Facebook: «Prinsipielt er det i mine øyne umulig å være noe annet enn republikaner. Men det norske kongehuset har gjort det umulig å være republikaner i Norge». Denne utsegna gav oss ein uvanleg allianse mellom han og Kjetil Rolness. Rolness sa seg samd.

Håvard Teigen