Anders Bjartnes har delt denne artikkelen med deg.

Anders Bjartnes har delt denne artikkelen

Bli abonnent
DebattOljepolitikk

Arbei­der­par­tiets landsmøte­vedtak er en trussel for Europas sikkerhet!

Mens Europa kjemper for energiuavhengighet fra Russland, vedtar Arbeiderpartiet å strupe letingen på norsk sokkel. Over 50 prosent av petroleumsressursene ligger i områder som enda ikke er utforsket. Da blir det meningsløst av Ap å vedta at en ikke skal lete andre steder enn rundt eksisterende infrastruktur på sokkelen.

Norge og Europa står nå i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig. Russlands fullskalainvasjon av Ukraina og hybridkrigføring mot andre europeiske land viser at Putin-regimet ikke skyr noen midler. Et av Putins viktigste verktøy i konflikten med Vesten er energi. Over tid har Europa gjort seg stadig mer avhengige av russisk gass. Ikke bare gir det Putin-regimet enorm makt over Europa, det gir også massive inntekter til å drive krigsmaskineriet mot Ukraina videre.

Etter invasjonen 24. februar 2022 har Europa jobbet for energiuavhengighet fra Russland. Her spiller Norge en avgjørende rolle. EU erstatter russisk gass med norsk. Norge kan i mange år fremover være Europas desidert viktigste partner for å sikre energiuavhengighet, frihet og trygghet.

Vedtaket til Ap er i realiteten starten på nedbyggingen av petroleumsaktiviteten. Deler av norsk sokkel er jo allerede gjennomboret som en sveitserost. Derfor må vi også lete i nye området på sokkelen. Allerede fra 2030 ligger den norske produksjonen an til å falle dramatisk, med en reduksjon på hele 90 prosent i 2050 om vi ikke leter og finner mer. I flere europeiske land diskuteres det om planene for energiuavhengighet fra Russland bør skrotes på grunn av kraftunderskudd. Da må vi ta ansvar der vi har mulighet – og sørge for høy produksjon i lang tid fremover.

Vi trenger en ny regjering om Norge skal fortsette å være en stabil og demokratisk bidragsyter til Europas energisikkerhet og uavhengighet. For Høyre er det ikke et alternativ at Russland igjen skal få makt over Europas energisystem.

Lyst å lese mer fra Klassekampen?

Bli abonnent

Du kan enkelt registrere deg med

Debatt

Skattepolitikk

Newspeak

Mesteren i Newspeak (Nytale), den britiske forfatteren George Orwell, mynta kjente nytaleuttrykk som «Krig er Fred», «Frihet er Slaveri» og så videre. Nå har han fått skarp konkurranse av vår finansminister Jens Stoltenberg: «Rettferdighet er skattefritak for de rike.» Gratulerer!.

Næringspolitikk

Nysnø-populismen i Raudt

Raudts høgredreiing når stadig nye høgder. No føreslår stortingsgruppa å leggja ned det statlege investeringsselskapet Nysnø. For eit parti som stort sett har hatt eitt svar i næringspolitikken – statleg eigarskap – er dette ganske merkeleg. Ifølgje Raudt subsidierer Nysnø investeringar i private selskap der risikoen blir boren av skattebetalarane, medan gevinsten går til dei private eigarane. Dette er både direkte misvisande og heng ikkje på greip prinsipielt. Nysnø subsidierer ikkje investeringar i private selskap, men investerer på same vilkår som private aktørar. På vegner av staten får dei ein eigarposisjon i selskapa dei investerer i, og tek del i gevinsten på lik linje med andre investorar. Risikoen blir delt mellom Nysnø og dei private, og gevinsten blir delt tilsvarande.

Kina

Underlig kritikk, Stenvold

I en kronikk påsto eksdiplomat Thoralf Stenvold at Kina ikke vender ryggen til en regelstyrt verden forankret i FN og WTO. I mitt svar karakteriserte jeg denne fortellingen som en røverhistorie. Dette begrunnet jeg med henvisning til en rekke eksempler på at Beijing misligholder sine forpliktelser, etter forgodtbefinnende. I sitt tilsvar forklarer Stenvold at kronikken var en oppfordring om et norsk partnerbytte, til Kina, i anledning WTO-konferansen i mars. Han finner ikke plass til en diskusjon om et eneste av de fem eksemplene jeg ga på grovt handelspolitisk maktmisbruk fra Beijings side. Fakta må vike for en trang til å karakterisere motdebattanten som emosjonell. Stenvold velger så å krydre sitt tilsvar med en referanse til at bruddet på havretten som jeg viste til, er eneste gang Kina er dømt for folkerettsbrudd. Noen vil kanskje spørre seg om hvorfor den katastrofale utviklingen i menneskerettighetssituasjonen i Hongkong ikke er fulgt opp av en internasjonal domstol.