I ei tid der nordmenn aldri har spart mer privat eller vært rikere, bør ikke gratis varmekabler i oppkjørselen på hytta i Hemsedal være et velferdsgode. Det er subsidiering av de rikeste.
Allerede abonnent? Logg inn
I «Rønsen på fredag» 21. august kjem spaltist Arild Rønsen med ein påstand som er like løgnaktig som politisk sjokkerande. Fordi, mens Russland har auka missil- og rakettangrepa mot Ukraina, og konsekvent går etter sivile mål, skriv altså Rønsen følgjande: «Krigen i Ukraina er inne i sitt femte år, og både angriper og forsvarer ser ut til å ha mista av syne forskjellen på sivile og militære mål.» Slik framstiller han imperialistmakta Russland og det angripne Ukraina som like ille i måten dei krigar på. Alle som følgjer nokolunde med i denne krigen, veit at det er løgn. Sidan eg ikkje mistenker Rønsen for ikkje å følgje med i nyheitene, ja, kva gjenstår da som unnskyldning for å spreie slike anti-ukrainske påstandar? Har Rønsen høyrt om «human safari»? I ukrainske nyheiter kan ein i dag lese om at russiske terroristar, posta ein skrytevideo som viste korleis ein drone jakta på ein syklande gut nær Kramatorsk, og drap han. Rønsen kan google grønsakhandlaren i Kherson som blei forfølgd av ein drone, han overlevde med store skader.
Gro ByrkjelandVisse temaer er blitt vanskelig å ta opp i dagens debattklima. Ett av dem er dyrevern. Da jeg i Viten-spalta 13. august forsøkte å belyse noen dilemmaer her – som hvorvidt vi skal legge innsatsen på enkeltarter eller på miljøet, med bakgrunn i at mange måker nå trekker inn til byene – ble jeg raskt kalt «måkehater» av organisasjonen Noah. En «naturvernrådgiver» og «fagsjef» i dyrevernorganisasjon (20. august) var så oppsatt på å vise hvor tåpelig jeg var, at de måtte dikte opp en falsk uttalelse: «Han ser kanskje for seg den nye måkearten med et nebb som evolusjonen har formet som en pølseklype?» Dette som et slags svar på at jeg tillot meg å dra inn selve grunnlaget for moderne biologi, evolusjonslæren. Det jeg påpekte, var det alle biologer bør vite, at endringer i miljøet kan føre til endringer i artssammensetningen.
Bjørn VassnesI spørsmålet om hvem som skal få og hvem som ikke skal få et offentlig gode eller en offentlig sanksjon, søker myndighetene ofte hjelp fra legene. Aktuelle eksempler er straffereaksjoner eller sykelønn. I rettspsykiatrien ser vi nå heldigvis en utvikling som skiller bedre mellom medisin og juss. Dommeren, og ikke legen, bestemmer straffen, selvsagt basert på legens grundige vurdering. Legen kan også bidra med vurdering av soningsevne. Når det gjelder sykelønn er det fremdeles fastlegen som både vurderer og bestemmer – bukken og havresekken – noe som lett undergraver et godt lege-pasient-forhold. Pasientens fastlege kan uttale seg om helsetilstand og arbeidsevne, og om arbeidssituasjonen er helseskadelig.
Olaf Gjerløw Aasland